Kultur

Burde kritisert Munchs og Gauguins seksualiserte kvinnesyn

Gauguin Munch Med lukkede øyne

Bilde: Munchmuseet

Ny utstilling på Munchmuseet kaller kunstnernes blikk på kvinner «empatisk» – uten å ta jobben med å problematisere.

Med lukkede øyne – Gauguin og Munch

  • Kurator: Ute Kuhlemann Falch
  • Munchmuseet
  • 17.02 – 22.04, 2018

Når to kunstnerskap skal sidestilles er det lett å gripe til en sammenliknende tilnærming: en grei formidlingsstrategi, men ikke særlig innovativt.

Munchmuseet har gjentatte ganger brukt dette grepet når verk med påfallende og mindre påfallende likheter skal vises sammen. Resultatet er at flere innslag i Munch+-serien har fremstått som trauste.

En gjennomgående sidestilling av like motiv blir fort kjedelig, og tidvis spekulativt. Jeg er usikker på hva publikum får ut av en overtydelig stadfesting av at van Gogh og Munch begge malte stjerner og blomstervaser. 

Det er derfor befriende å se en utstilling på Munchmuseet som bryter med dette mønsteret. Med lukkede øyne – Gauguin og Munch er den første Munch+ utstillingen på lenge som ikke hviler på en strengt komparativ montering.

Kvinnen forblir passiv

Edvard Munch og Paul Gauguin er to av våre fremste modernister. De opererte innenfor samme periode og kunstneriske uttrykk, begge var ekspresjonister og symbolister, opptatt av å vende blikket innover.

Og det er det indre livet utstillingstittelen refererer til: Gauguin sa han lukket øynene for å se, mens Munch sa han ikke maler det han ser, men det han så.

Utstillingens gjennomgående tema er representasjonen av kvinner og kvinneskikkelser i begge kunstnerskap. Både Munch og Gauguin er kjent for sine kvinneportrett. Men kvinnen forblir en passiv part i denne utstillingen. Hun defineres av kunstnernes blikk, som i for stor grad får stå ukommentert.

Les også: – Munch og Gauguin hadde empati for kvinnene de portretterte

Griper ikke sjansen til å aktualisere

Både veggtekst og katalog gjør publikum oppmerksom på at kunstnerne hadde et radikalt syn på kvinner i sin samtid, et syn som også vekker reaksjoner i vår tid. Utstillingen favner verk som fremstiller kvinner både som enkeltmennesker, som allegori, som representant for en gudommelig kraft og som seksualisert og eksotifisert objekt – det sistnevnte gjelder særlig Gauguins motiv fra Tahiti.

I stedet snakker de om «det empatiske» i mennenes portrettering av sine kvinnelige modeller og hevder dette gir et mer nyansert bilde av Munch og Gauguins motiv.

Mens Munchmuseet nevner i en setning i veggtekstene at verkene er problematiske sett i et kjønns- og postkolonialt perspektiv, gjør de lite for å forklare, eller forsvare, verksutvelgelsen. Museet griper helle ikke sjansen til å aktualisere tematikk og verk ved å dra paralleller til representasjon av kjønn og etnisitet i vår egen tids kunst og populærkultur.

I stedet snakker de om «det empatiske» i mennenes portrettering av sine kvinnelige modeller og hevder dette gir et mer nyansert bilde av Munch og Gauguins motiv, uten at dette heller forklares videre.

Foto: Munchmuseet

Munchmuseet

Uproblematisk å stille ut

Det er noen ganger nødvendig å ta av seg vår tids kulturbriller og se verk og kunstnerskap i lys av deres egen samtid. Kunst er alltid et produkt av tiden den ble til i, og vi som betraktere er likeledes farget av vår egen samtid. Men det betyr ikke at man ikke skal lete etter nye tolkninger og forståelsesrammer.

Det problematiske her er altså ikke at verkene stilles ut i seg selv. Det er at det ikke reflekteres grundig nok rundt hvorfor og hvordan en slik diskusjon eller kunstnerisk praksis resonnerer eller bryter med vårt eget verdensbilde.

For mye ansvar til publikum

Det som er nytt med denne utstillingen er ikke at den setter Munch og Gauguin opp mot hverandre, ei heller at den ser kunstnerne i samme kontekst. Det nye er at den ser på hvordan kunstnerne forholdt seg til den skapende prosessen.

Når Munchmuseet ikke tar jobben med å sette noen rammer for tolkningen, krever de for mye av sine besøkende.

Utstillingen viser hovedsakelig grafikk, men også noen malerier, skulpturer og andre gjenstander. Vi blir kjent med kunstnerkapene gjennom trykketeknikkene og kunstnernes eksperimentering med det grafiske mediet og det vies stor plass til å redegjøre for de ulike trykketeknikkene. Dette gir publikum større forståelse for mediet og forskjellene i det kunstneriske uttrykket. Utstillingen ender i et trykkeverksted der publikum selv kan prøve seg på de ulike teknikkene til Gauguin og Munch. Dette skaper en fin og pedagogisk rød tråd gjennom utstillingen.

Hvis publikum vil gjøre det lettere for seg selv, er fordypningen i trykkemediet utvilsomt en enklere og mer «behagelig» tilnærming enn å stupe ned i tema som representasjon av kjønn og etnisitet.

Munchmuseet forteller at de vil gi de besøkende en mulighet til å reflektere over den relevansen verkene til Munch og Gaugin har i dag. Men når Munchmuseet ikke tar jobben med å sette noen rammer for tolkningen, krever de for mye av sine besøkende.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden