Kultur

– Burde vist frem noe av kunsten

De nasjonale museene i Stockholm og Amsterdam viste frem kunsten mens byggene var stengt for renovering.

Bilde: Nasjonalmuseet

Nasjonalmuseet får kraftig kritikk fra kunstkollegaer for den lange stengeperioden.

I januar var det slutt for Nasjonalgalleriet i denne omgang. Den siste åpne kvelden på Tullinløkka rant tårene både ansatte og publikum. Selv om kulturminister Trine Skei Grande har bestemt at det fortsatt skal være kunst i Nasjonalgalleriet, er det fremdeles usikkert hva museet konkret vil brukes til i fremtiden.

I skyggen av dramaet på Tullinløkka, og med langt mindre oppmerksomhet, har også to andre av Nasjonalmuseets avdelinger stengt dørene. Allerede i oktober 2016 stengte Kunstindustrimuseet, og 3. september 2017 var det kroken på døren for Museet for samtidskunst.

Men har en så lang, felles stengeperiode alltid vært planen? Så sent som i 2016 skrev daværende direktør Audun Eckhoff i en kronikk i Aftenposten at Nasjonalgalleriet skulle være åpent «nesten helt frem til flytting».  

«En rekke museer over hele verden gjør det samme, blant dem vårt søstermuseum Nationalmuseum i Stockholm. Mange museer holder stengt. Nasjonalmuseet holder derimot det mest besøkte visningsstedet, Nasjonalgalleriet, åpent.»

– Hva var grunnen til at dette likevel ikke ble mulig?

– Det kommer an på hvordan du ser det. Det nye Nasjonalmuseet åpner til neste år, sier museets kommunikasjonssjef Eirik Kydland til Minerva.

– Det er ikke slik at Nasjonalmuseet ønsker å holde stengt. Tvert imot er det lite vi heller vil enn å vise frem kunsten, sier Kydland.

– Men her er det snakk om et enormt løft. Vi får et museumsbygg på Vestbanen som overgår noe av det vi har sett i Norge tidligere.

I mellomtiden skal over 100 000 verk flyttes, forteller Kydland. Han påpeker at det ikke er et hvilket som helst flyttelass, men en samling verk bestående av vidt forskjellige materialer:

– Alt skal dokumenteres, konserveres og forsiktig pakkes, før det flyttes til det nye museet.

– Det er vår oppgave å sørge for at den prosessen går forsvarlig for seg, sier Kydland. Han understreker at de fortsatt holder Arkitekturmuseet åpent sammen med fire vandreutstillinger, at 40 000 verk er tilgjengelige digitalt og at Harald Sohlberg-utstillingen skal på internasjonal vandring.

– Er ikke Nasjonalmuseet redd for å miste publikummet sitt?

– Som sagt vil det nye museet holde en kvalitet som vi ikke har sett i Norge. Dette er et bygg som i flere hundre år skal ta vare på kunsten, jeg tror publikum og kunstverdenen vil synes ventetiden er verdt det.

Steg for steg: Slik blir Nasjonalmuseets flytteprosess

Mellomstasjonen

Stengingen av Nasjonalgalleriet var ikke det eneste som ikke gikk etter planen. I bygget som ble døpt «Mellomstasjonen» skulle man få følge med på byggeprosessen, men også få se midlertidige utstillinger.

Men Mellomstasjonen ble likevel ikke visningssted for kunst. Før jul holdt det på å gå riktig galt, da billedkunstner Henrik Placht (45) truet Nasjonalmuseet med søksmål – fordi han hevdet at han i 2016 ble lovet en utstilling som skulle vises på Mellomstasjonen.

Utstillingen skulle være en del av en serie kalt «Månedens kunstner», som skulle være et fast innslag på Mellomstasjonen.

– Hvorfor ble det ingen kunst på Mellomstasjonen?

– Vi vurderte muligheten for å vise kunst der, men det ble av sikkerhetsmessige årsaker ikke mulig, sier Eirik Kydland, som understreker at det alltid har vært meningen at det skulle være et informasjonssenter:

– I tillegg til å være et senter der publikum kan bli kjent med det nye museet, blir Mellomstasjonen nå benyttet som møtelokale der det blant annet avholdes sikkerhetskurs. Vi bruker det også til debatter, befaringer i det nye museet, åpne infomøter og andre arrangementer, sier Kydland.

Renoveringen i Stockholm

Minerva har vært i kontakt med Nationalmuseet i Stockholm, som nylig holdt stengt i hele fem år på grunn av renovering.

Til forskjell fra sitt norske søstermuseum, åpnet svenskene to egne utstillingslokaler der de viste utstillinger og hadde pedagogisk program mens museet var stengt. Samtidig samarbeidet de om å låne ut verkene i inn- og utland, både enkeltverk og hele vandreutstillinger. I samme periode åpnet de en regional avdeling: Nationalmuseum Norr i Jämtland i Östersund.

Pressesjef Hanna Tottmar nevner også at de har samarbeidet med jernbanestasjoner og flyplasser for å vise kunsten på ulike arenaer.

Satelittmuseer

Tilsvarende opplegg var det på Reichsmuseum i Amsterdam. Året før renoveringen der startet i 2003, åpnet museet en avdeling ved Schiphol flyplass, hvor deler av samlingen ble vist. Med ambisjon om å vise så mye som mulig av samlingen i den lange ventetiden, ble flere av verkene fordelt på ti ulike satelittmuseer, både i Nederland og andre steder i Europa.

Amsterdams museum for moderne kunst, Stedeljik valgte en litt annen vri da de stengte for renovering i 2008: Programmet «Stedeljik goes to town» ble opprettet for å opprettholde synligheten i byen. Senere åpnet de deler av museet for publikum, samtidig som museet ble renovert. Disse utstillingene ble kalt «The temporary Stedeljik», og renoveringen pågikk i andre deler av bygget.

Intensivering av utlån

Felles for Stockholm og museene i Amsterdam, er en strategi der utlån og alternative visningssteder intensiveres (nettopp fordi man ikke har noe museum selv, benytter man anledningen til å låne ut).

Selv om Nasjonalmuseet også låner ut noe (ifølge Kydland rundt 45 verk i 2019), og norske institusjoner prioriteres, er utlånsaktiviteten kraftig redusert.

–  KODE har fått låne flere verk av Nasjonalmuseet, men hovedsakelig verk som er ment for den faste utstillingen der, og som uansett skulle konserveres. For museer som har planlagt utstillinger lang tid i forkant og så plutselig får avslag på spørsmål om utlån, er det krise, sier Petter Snare, direktør ved Kunstmuseene i Bergen (KODE), til Minerva.

– Utlån er en del av det nasjonale oppdraget de har, og jeg vil tror det er noe av grunnen til at de mottar over en halv milliard i året fra staten.

–  Selv om flere museer har hovedverk, er det Nasjonalmuseet som sitter med bredden, og som har ressurser til å forske og dermed formidle kunst. Kunsten i Nasjonalmuseets eie blir da også den som blir mest eksponert, omtalt og kanonisert.

Hvis den som har definisjonsmakten og som sitter på det meste av materialet, ikke vil dele, blir det vanskelig, mener Snare.

– Dette er jo en del av det nasjonale oppdraget de har, og jeg vil tror det er noe av grunnen til at de mottar over en halv milliard i året fra staten.

Minerva kjenner blant annet til at Schirn Kunsthalle i Frankfurt ønsket å låne verk av Hanna Ryggen til en utstilling som skal arrangeres forbindelse med at Norge er partnerland under bokmessen.

– Det virker underlig om utlån i forbindelse med at Norge er partnerland under Bokmessen avslås, all den tid staten bruker store ressurser på dette prosjektet, sier KODE-direktøren.

Burde skapt interesse

Også Knut Ljøgodt, direktør for Nordic Institute of Art og tidligere direktør for Nordnorsk Kunstmuseum, er kritisk til Nasjonalmuseets strategi.

– At det blir begrensninger for en periode er forståelig, men at det norske folk må være helt uten tilgang på sin kulturarv – på grunn av utlånsstopp og gradvis nedlukking av visningsstedene gjennom en lengre periode – er ikke holdbart. Det er mulig å finne alternative løsninger for å aktivisere samlingene og vise frem iallfall noe av kunsten, sier Ljøgodt til Minerva.

Et nærliggende eksempel er Munch-museet, som gjennom programmet Munchmuseet i bevegelse sørger for aktivitet helt frem til den nye bygningen åpner, sier han.

Mens Nasjonalmuseet skal sende hele 100 000 verk på flyttefot, har Munchmuseet en samling på 19 000 verk. Museets direktør Stein Olav Henrichsen begrunner strategien med å ha en forberedt organisasjon og å ta beslutninger deretter:

«Vi har klare forpliktelser overfor publikum og et bredt utstillingsprogram både på Tøyen og utenlands neste år», sa Henrichsen til Aftenposten i høst.

– Det er mulig å finne alternative løsninger for å aktivisere samlingene og vise frem iallfall noe av kunsten.

Knut Ljøgodt mener at også Nasjonalmuseet burde benyttet anledningen til å skape enda større interesse og nysgjerrighet både i Norge og internasjonalt – som sin søsterinstitusjon i Stockholm – fremfor å trekke seg tilbake fra offentligheten.

– Selv om mange sikkert vil være nysgjerrige på den nye museumsbygningen etter åpning, og Nasjonalmuseet med sine sentrale verk alltid vil tiltrekke seg et norsk kjernepublikum, er det ingen selvfølge at man kan holde på oppmerksomheten med konkurranse fra internasjonale institusjoner og mange visningssteder i Oslo og over hele Norge, sier Ljøgodt

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden