Leder

Burkahore ved minareten

Søndagens minaretforbud i Sveits er i Norge fulgt opp med FrPs forslag om å forby burka. SV liker heller ikke burka, men vil heller forby horer. Men å forby noe er sjelden en god løsning, og av og til en farlig løsning. Vi kan bedre, hvis vi tør.

Søndagens minaretforbud i Sveits er i Norge fulgt opp med FrPs forslag om å forby burka. SV liker heller ikke burka, men vil heller forby horer. Men å forby noe er sjelden en god løsning, og av og til en farlig løsning. Vi kan bedre, hvis vi tør.

Søndagens folkeavstemning i Sveits har gitt mange som frykter islam blod på tann. Kommentarspaltene på nettet, også her på Minerva, er fylt opp av mange som mener at islam er en trussel mot vestlige samfunn og verdier, og at dette rettferdiggjør at samfunnet nekter muslimer grunnleggende rettigheter. Noen synes også å mene at — sett i lys av trusselen fra islam — bør trosfrihet og andre friheter ikke engang sees som grunnleggende rettigheter.

Dersom kvinner tvinges til å gå i burka mot sin vilje, er det åpenbart et overgrep. Dersom det er et uttrykk for internaliserte normer som underordner kvinnen mannen er det dypt beklagelig, men i dette tilfellet er det normene, ikke uttrykket — burkaen — som er beklagelig.

Jeg er sterk motstander av å forby religiøse uttrykk, med mindre uttrykket i seg selv innebærer et overgrep mot noen andre. I Norge er det heldigvis ingen politiske partier som har tatt til orde for minaretforbud. Men Fremskrittspartiet har tatt til orde for å forby bruk av burka. Hvis det kommer et lovforslag, vil det antagelig bli en opphetet debatt. Folkeavstemningen i Sveits viser hvor lett en slik debatt blir en generell debatt om islam og innvandring, og hvor lett den kulturelle konflikten endrer hele måten samfunnet forholder seg til mindretallsrettigheter på.

Er bruk av burka en rettighet eller et overgrep? Det kan diskuteres om bruk av burka er et overgrep mot de kvinner som bruker den. Dersom kvinner tvinges til å gå i burka mot sin vilje, er det åpenbart et overgrep. Dersom det er et uttrykk for internaliserte normer som underordner kvinnen mannen er det dypt beklagelig, men i dette tilfellet er det normene, ikke uttrykket — burkaen — som er beklagelig. Dersom det uttrykk for tradisjon, tilhørighet, eller dersom det ikke egentlig er uttrykk for noe spesielt, men bare er et plagg man er vant til å bruke, er det uproblematisk.

Det finnes åpenbart eksempler på alle tre formene for bruk. Men uavhengig av fordelingen mellom dem, er et forbud ikke veien å gå. Som liberaler skal det alltid mye til før jeg aksepterer forbud. For noen fremstår dette som naivt, eller som abstrakt prinsipprytteri. Men det finnes konkrete og praktiske grunner til at forbud normalt er både ukloke og uriktige, og burkasaken illustrerer dem.

Forbud har normalt liten effekt på de underliggende problemene. En patriarkalsk samfunnsstruktur forsvinner ikke ved at et av dens eventuelle uttrykk forbys.

For det første er et forbud åpenbart urimelig overfor dem det rammer, altså de som bruker burka frivillig og ikke er utsatt for tvang eller utilbørlig press. Det er alltid demokratiets fare at flertallet i sin søken etter å skape samfunnet i sitt bilde, fratar mindretallet retten til å være menneske på sin egen måte.

For det andre har forbud normalt liten effekt på de underliggende problemene. En patriarkalsk samfunnsstruktur forsvinner ikke ved at et av dens eventuelle uttrykk forbys. Fremskrittspartiet har skjønt dette poenget i spørsmålet om prostitusjon: Problemet går under jorden og hverken fattige nigerianere, heroinavhengighet, seksuell frustrasjon eller objektifisering av kvinnekroppen forsvinner selv om uttrykket lovlig prostitusjon gjør det. SV, som heller ikke liker burka, har skjønt dette poenget når det gjelder burka, men ikke når det gjelder prostitusjon.

For det tredje har rettighetsinnskrenkning en tendens til å bli en ”slippery slope”. Fordi det underliggende problemet, eller oppfattede problemet, gjerne tar andre former, kan nye forbud bli sett som nødvendig. Fremskrittspartiet sier at hijab ikke bør forbys. Men om burkaen forbys, og hijab blir, eller av et flertall av nordmenn blir sett, som symbolet for patriarkatet og for den islamske fare, hvor sterkt vil bolverket være mot et nytt forbud? Men om også hijab vil bli forbudt eller begrenset, vil islam finne nye uttrykk. Også de vil oppfattes av mange som en trussel.

Kommentarene til Kristian Meisingsets bloggpost her på Minerva går langt i å identifisere islam som det virkelige målet, ikke minareter, ikke burka. Generell rettighetsinnskrenkning overfor en minoritet er sjelden mulig uten en grad av demonisering, og avføder ofte større konflikt og større demonisering. Alt ved islam tolkes på verste måte, man finner seg, nesten med nytelse, de mest ekstreme imamer, man ønsker ikke å lytte til vanlige norske muslimer, som ikke først og fremst er politisk-ideologiske fanatikere, men vanlige mennesker som søker å leve vanlige liv. Som liberaler har jeg mange grunnleggende og store problemer med islamsk teologi. Men i det man lar en slik skepsis gå over i demonisering og en uvilje til å se den andre, krysser man en farlig grense.

Det er interessant at FrP og SV kommer til motsatte konklusjoner både i spørsmålet om prostitusjon og i spørsmålet om burka. Det er åpenbart at det i begge tilfeller kan hevdes at det er noe ufrivillig, som er uttrykk for kvinneundertrykkelse — og det kan i begge tilfeller også hevdes at det finnes eksempler på at det er frivillig, at det er bedre alternativet, eller at et forbud ikke løser det underliggende problemet.

Når partiene kommer til forskjellige konklusjoner, kan det reflektere at mer enn bare å anvende prinsipper, uttrykker partiene støtte til ”sine” grupper, og motstand mot andre. SV støtter kvinner og vil vise motstand mot horekundene. FrP vil vise støtte til undertrykte muslimske kvinner — men også til norske burka- og islamskeptikere — og vil vise motstand mot ”islamifisering”. Derfor anvendes tankegangen om rettigheter og forbud selektivt.

Derfor sier jeg ja til burka. Jeg sier ja til horer. Og jeg sier ja til minareter.

Men rettigheter og prinsipper som brukes selektivt, som bruker når de støtter opp om ens eget syn, eller, enda verre, når de støtter opp om ens egen gruppe, kultur eller nasjon, slutter å være rettigheter og prinsipper. Det blir alles kamp mot alle, men oftest flertallets kamp — og seier — over mindretallet. En slik seier har høye omkostninger, fordi den seirende part mister det liberale demokratiet på veien.

Derfor sier jeg ja til burka. Jeg sier ja til horer. Og jeg sier ja til minareter.

Ikke fordi det er uproblematisk, men fordi et forbud er et overgrep mot noen, fordi et forbud ikke løser problemene, og fordi alternativet er en ferd mot en forbudssamfunn som blir klammere og mindre menneskelig enn et liberalt samfunn, med alle sine illiberale og motstridende uttrykk.

***

Hvordan vil et slikt  liberalt samfunn bli? Det vet selvfølgelig ingen. Jeg tillater meg   litt fri spekulasjon  her.

Les også Jan Arild Snoens kommentar til minaret-saken.

  • Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden