Derfor havnet bøndene på motsatt side av miljøbevegelsen i klimasaken

Klimakampen foregår på byens premisser.

Publisert   Sist oppdatert

Odelsbonden var fra uminnelige tider den samfunnsbærende klassen i det norske samfunnet. Selv om de verken var storborgerskap eller overdådig overklasse – var de likevel på sitt vis en lokal elite og samfunnets støtter.

I takt med den sentralisering og urbanisering som Norge har gjennomgått fra og med 1800-tallet, har imidlertid odelsbonden gradvis måttet vike for en nytt urbanliberalt samfunnssjikt som har vokst frem som den nye samfunnsbærende klassen i det moderne Norge.

Endringen har selvsagt ikke skjedd uten gnisninger. At by og land slåss om ulv og landbrukssubsidier, er som man må forvente. At bønder er mer konservative enn byfolk i innvandringsspørsmål, er heller ikke egnet til å overraske.

Men da «elitedebatten» raste i mediene i vinter, ble det tydelig for meg at også klimakampen er blitt en kulturkamp mellom by og land, der bøndene har havnet på motsatt side av miljøbevegelsen – og på motsatt side av «eliten», altså i form av det samfunnssjiktet som er forvalterne av «den gode smak» og besitter makten til å definere hva som er de rådende verdier og idealer i samfunnet. Det er i utgangspunktet overraskende. Man kunne tro at bøndene, som er avhengige av vær og vind, og som står i en særegen forvaltertradisjon, var blant dem som omfavnet kampen mot klimaendringer.

Men slik er det ikke blitt. Et eksempel på det er hvordan Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum i denne elitedebatten tok på seg rollen som representant for rural folkelighet, og benyttet anledningen til å protestere mot «Oslo-elitens» stadige krav om å spise mindre kjøtt og å slutte å kjøre bil, som han mente var et uttrykk for en nedlatende holdning overfor folk i periferien.

Hvordan havnet bøndene på motsatt side av miljøbevegelsen i klimasaken?

Dobbeltmoral

Da Slagsvold Vedum raste mot Oslo-elitens krav om å kutte kjøttmiddagen og bilkjøring, som begge har til felles at de fremmes i klimakampens navn, viste han til det han mente er en dobbeltmoral i disse kravene:

«Hvis du flyr tur-retur til Thailand så må du kutte ut kjøttmiddagen din hver uke i 40 år», sa han under en debatt om temaet på NRK, tilsynelatende med et spark til de urbane elitene som med sin livsstil, til tross for økt miljøbevissthet, nok har et større karbonavtrykk enn kjøttetende og bilkjørende motparter i distriktet. 

Dobbeltmoralanklagen er på sin plass. Men det løser ikke problemet for bøndene.

Omtrent på samme tid lanserte Gunhild Stordalen og hennes organisasjon EAT med brask og bram sin rapport om hvordan et sunt og bærekraftig kosthold bør se ut.

Det har slått meg at rapporten, som ble produsert i samarbeid med et knippe internasjonale forskere og publisert i det prestisjefulle medisinske tidsskriftet Lancet, fremstår som et godt eksempel som illustrerer årsakene til at by og land skiller vei i klimakampen.

I rapporten ble det nemlig rettet en formanende pekefinger mot kjøtt og meieri-produkter – både som klimaverstinger og som en trussel mot den globale folkehelsen. Samtidig er det få som flyr mer langdistanse enn akkurat ekteparet Stordalen. Dobbeltmoralanklagen er på sin plass. Men det løser ikke problemet for bøndene. 

Dobbeltmoral er fortsatt bedre enn ingen moral, og at vi også strever med å redusere utslipp fra flytrafikk, gjør det ikke mindre viktig å redusere utslipp fra landbruk. Og som fjorårets tørke viste: Bøndene er blant de første som merker klimaendringer – ofte med negativt fortegn.

Innledningsvis foreslo jeg at klimakampen også kan sees på som en en kulturkamp by og land. Det innebærer klimakampen også handler om identitet, om hvilke verdier man har og hvordan man orienterer seg selv overfor sine omgivelser. I søken på svaret på hvorfor bøndene ikke havner tydeligere på det man kunne kalle «forvaltersiden» i klimakampen, tror jeg at vi derfor også må forstå hva kulturen bøndene ønsker å forsvare, handler om. Og hvordan denne gnisser mot miljøbevegelsens forståelse av hva som må til for å vinne klimakampen.

Aasenhus i Soknedal

I likhet med de fleste nordmenn trenger jeg ikke å gå mange generasjoner tilbake før også min egen slekt var bønder. Nylig fikk jeg stukket til meg slektstreet til min bestefar ved et familiebesøk. Dette slektstreet utmerker seg på ingen måte fra andre norske slektsfortellinger. I stedet illustrerer det en alminnelig norsk erfaring – og derfor tror jeg også at det gir innsikt i den kulturen bøndene ønsker å forsvare.

Den første personen som er oppført på slektstreet er Arne Olufsen Aasenhus. Han ble født i 1595 og døde i 1665. Det er altså min tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar. Han bodde på gården Aasenhus i Soknedal, en jordbruksbygd omtrent 70 kilometer sør for Trondheim.

Aasenhus er en gammel gård, men ikke fra evigheten. I følge til historiske kilder var den en av fire gårder som ble fradelt fra en opprinnelig storgård, som het Hoff – i dag heter den Hov. Det er i hvert fall ikke usannsynlig at forfedrene til Arne Olufsen hadde en fortid der. Og Hov må ha vært gammel – kildene sier at det skal ha stått et gudehov på denne her. Tempelhaugen ligger nå på grunnen til Presthus, en gård som ligger ved kirken i Soknedal, mens gudehovet lå like ved. NTNU-historiker Merete Røskaft har dessuten spekulert i om hvorvidt Hov-gården også var en gammel sentralgård, et slags samlingspunkt for håndverkere, finsmeder og annet, hvor det jevnlig ble arrangert markeder for omlandet.

Dette kan muligens fremstå som en unødvendig digresjon. Men samtidig viser det hvor dypt historien stikker, og hvor langt tilbake man kan spore slektene på det stedet der de, inntil nylig, levde.

Monoton

Og det viser hvor kjedelig og monoton denne slektshistorien er. I løpet av de fire hundre årene den strekker seg over, synes det som endringene i hva den enkelte person kunne forvente av sitt livsløp, var beskjedne. Da min bestefar ble født, skar man fortsatt kornet med de samme jernsigdene som man hadde brukt på Arne Olufsens tid – ja, de samme som den gang det stod gudehov på Hov.

Til tross for at disse årene rommer ettervirkningene av reformasjonen, napoleonskriger, karolinernes invasjonstokter i Trøndelag på 1700-tallet, utvandringer til USA, dansketid og unionen med Sverige: De aller fleste ble på gården eller i hvert fall i den regionen de var født, og livsløpet var stort sett forhåndsbestemt ut i fra kjønn og hvor de befant seg i arverekken. Ekteskap ble stort sett inngått med folk fra lik rang og samme region.

Helt fra 1500-tallet og opp til for noen ganske få tiår siden, var det dessuten stort sett de samme navnene som gikk igjen fra generasjon til generasjon; Ingebrigt, Nils, Arnt/Arne, Maren og Ester/Esten.

Endringene kommer

Den første radikale endringen i min gren av Aasenhus-slekten skjedde først i 1838, da min tipptippoldefar, Nils Ingebrigt Aasenhus, dro opp fra Soknedal, og til Skogn ved Levanger, som ligger omtrent 80 kilometer nord for Trondheim. Totalt 13 mil flyttet han – en lang dagstur unna med god hest og kjerre.

Der kjøpte han gårdene Alnes mellom og søndre, og ved siden av å være gårdbruker var han, ifølge papirene, også lensmann. Navnet Aasenhus forsvant: Familien tok etterhvert opp gårdsnavnet Alnes, som så ble endret til Alfnes. Det var på en av disse gårdene min bestefar, Alf Alfnes, ble født i 1906.

Industrialisering og urbanisering skjøt fart fra midten av 1800-tallet. Et par år før bestefar ble født, kom jernbanen til Levanger. Plutselig ble radiusen mye større. Og nå begynte ting å skje i en – sammenlignet med tidligere – rasende fart. Fremfor å bli værende på gården utdannet min bestefar seg til agronom ved Ås landbrukshøgskole, og etter å ha hatt sin første jobb i Amager utenfor København, ble han senere lærer og rektor ved Skjetlein landbrukshøgskole på Leinstrand, sør for Trondheim.

Totalt 13 mil flyttet han – en lang dagstur unna med god hest og kjerre.

Han giftet seg med min bestemor, som kom fra Oppdal, og de etablerte de seg etterhvert på Heimdal. Der ble han politisk aktiv og senere ordfører. Og da han senere ble fylkesgartner med kontor i Trondheim, var han endelig blitt ordentlig «urbanisert».

Nedenfor huset til mine besteforeldre på Heimdal ble en av Trondheims første drabantbyer bygget på 1970-tallet. I dag har Saupstad/Kolstad blitt ett av Norges mest flerkulturelle områder, blant annet med en stor kurdisk befolkning. Saupstad skole er en av tre mottaksskoler for barnetrinnet i Trondheim, og skolens om lag 255 elever snakker over 30 språk.

Langt fra stammen

Avstanden kunne dessuten knapt ha vært større fra slektsgården Aasenhus, til de små og tette boligene som bygges i dag. Av mine fire søskenbarn har vi (blant annet) bodd i København, Praha, Brussel, London, Australia og Israel. To av fire har partner fra et annet land.

Foruten noen gjenkjennelige etternavn er de lange slektsbåndene brutt, i alle fall for dem som har levd noen generasjoner i byen. Og de som bor i byen, har mindre til felles med egen slekt enn med studievenner ute i verden. Eplene faller nå langt fra stammen – og kan ikke umiddelbart finne veien tilbake til røttene.

Bestefar forlot gården – men også selve gårdslivet endret seg dramatisk i hans tid. Jernsigder er ikke lenger et redskap. Moderne maskiner kom inn, både på jordene, i fjøset og i skogen. Mens en odelsgård frem til for et halvt århundre siden var en betydelig arbeidsplass, er det i dag mest bonden selv tilbake.

Og den odelsbonden ser seg oftere som en stadig mer ensom forvalter av en gammel arv.

Ingen vei fremover

Og det bringer oss tilbake til EAT-rapporten, og klimakløften.

Utgangspunktet for at klimakampen i så stor grad har potensial til å bli en kile mellom by og land, er at det allerede foreligger en kulturell kløft. I noen grad har det selvsagt alltid vært slik. Samtidig har konflikten i stor grad eskalert av spesifikke trekk ved globaliseringen, spesielt som den har spilt seg ut etter tusenårsskiftet.

Norske bønder ville være sjanseløse i konkurransen om å dyrke produkter tilpasset et nytt, plantebasert kosthold.

Konflikten mellom by og land kobler seg på det den britiske journalisten og forfatteren David Goodheart mener utgjør en stadig tydeligere skillelinje i hele den vestlige verden, nemlig skillet mellom «anywheres» og «somewheres»: En urban, høyt utdannet og globalt orientert del av befolkningen mot tilbakeskuende tradisjonalister. Og tradisjonalistene er da gjerne er å finne i periferien, og både økonomisk og kulturelt opplever de å ha trukket det korteste strået i en stadig mer sammenvevd verden. Denne konflikten har for eksempel gitt seg uttrykk i Donald Trump i USA, Brexit i Storbritannia og de gule vestene i Frankrike.

Konflikten har flere dimensjoner, herunder psykologiske, politiske og ideologiske. Men når det kommer til bøndene og klima, er det noe annet i spill, som handler om nettopp forvaltertanken.

Da jeg fulgte debatten om rapporten i Facebook-gruppen «Venner av norsk landbruk», fikk jeg innblikk i et slikt perspektiv. Her ble rapporten stort sett latterliggjort og kritisert. Jeg jobbet da med en artikkel om det grønne skiftet sett fra fjøset, nettopp med utgangspunkt i EAT-rapporten, og begynte å forstå bakgrunnen:

For norske bønder ser ingen vei fremover om det kostholdet klimaforkjemperne ønsker, blir vanlig i Norge. Ikke bare er eksisterende tollbarrierer, som skal beskytte norsk jordbruk, tilpasset et tradisjonelt norsk kosthold; dette tradisjonelle kostholdet er også tilpasset produksjonsvilkårene i et norsk klima og jordsmonn. Norske bønder ville være sjanseløse i konkurransen om å dyrke produkter tilpasset et nytt, plantebasert kosthold.

Bøndene kunne alltids finne seg noe annet å gjøre, selvsagt. Som min bestefar Alf Alfnes kan de ta toget til Heimdal, og få seg jobb på et kontor i Trondheim. Men for jordbruksjorden er det et være eller ikke være; for forvaltertanken er det et være eller ikke være. Mats Hegg Jacobsen, en ung norsk bonde som er blitt bejublet for å være innovativ og nytenkende, formulerte norske bønders frykt som følger: Skulle vi måtte hente vesentlig mer mat fra andre steder i verden, innebærer det også at store jordbruksressurser i Norge ville gått til spille.

Konsekvensen ville kunne bli at mange lokalsamfunn ville gått i oppløsning. Mange gårder som følger sin historie bakover til middelalderen, vil måtte slutte med gårdsdrift. Fjøsene vil bli revet, jordene vil bli gro igjen – eller i beste fall bli byggefelter. Linjene ville bli brutt.

Når det konkrete man skal forvalte, så tydelig ikke kan forvaltes innenfor et gitt politisk rammeverk, blir det vanskeligere å akseptere en større, mer abstrakt forvaltertanke, knyttet til globale utfordringer man som enkeltperson kan gjøre lite med.

Klimakamp på byens premisser

Rapporten, som ble utarbeidet med utgangspunkt i klimakrisen, fremstår dermed som nok et eksempel på hvordan klimakampens problemer og løsninger utformes og defineres på bakgrunn av et kulturelt skille – som påvirker hvor store endringer man aksepterer at klimatiltakene fører til på ulike felt.

Faren er at det fører til at de urbane elitene i økt grad tar avstand fra livsførsel og kulturelle særegenheter som har vært formende for Norge.

Rapporten tar utgangspunkt i at en person som lever i Norge ikke skal konsumere mat med et større karbonavtrykk, enn mennesker i andre deler av verden. Det innebærer en dramatisk reduksjon av både kjøtt og meieriprodukter. Dernest stiller den som premiss at verdens matvaremarked er globalt, og at alle bønder i hele verden dermed skal konkurrere med hverandre om hvem som klarer å fremstille de mest bærekraftige matvarene. Tilhørighet i lokalsamfunn, og hensyn til en bærekraftig samfunnsvev er ikke-eksisterende problemstillinger. Det samme er særegne tradisjoner som har blitt utviklet i ulike lokalsamfunn gjennom tidene.

Lite tyder på at rapportforfatterne har forsøkt å møte bøndenes bekymringer i det hele tatt. Her var ingen tiltak for å redusere utslippene ved kjøttproduksjon, diskusjon av hvilke muligheter som finnes i utmarksbeite eller scenarier for omlegging av drift.

Man kan si at det ikke var deres mandat – men det viser at bonden og lokalsamfunnet bak produksjonen ikke er med i ligningen. Rapporten ender da med å selge inn en diett til et i hovedsak urbant publikum som allerede er klar for å se et plantebasert kosthold som en viktig løsning på klimakrisen, og som ser på det å oppgi kjøtt som en liten pris å betale. Mens flyreiser, det ser Gunhild Stordalen selv på som noe man tvert imot kan betale en høy pris for å beholde, i form av kjøp av klimakvoter.

Rapporten fremstår derfor som et godt eksempel på en klimakamp som i økende grad er formulert av en urban, høyt utdannet og globalt orientert del av befolkningen, «anywheres» som ikke opplever at de er stedlig bundet.

For dem som ikke synes tapet av de lange linjer lenger betyr noe – eller for dem som allerede har mistet dem – fremstår lett bøndenes bekymring ikke bare som unødig nostalgi, men kanskje som gammeldags og farlig tilbakeskuende. Da glir klimakampen inn i den større identitetspolitiske polariseringen.

Faren er at det fører til at de urbane elitene i økt grad tar avstand fra livsførsel og kulturelle særegenheter som har vært formende for Norge. For å vende tilbake til Trygve Slagsvold Vedums bilde: Hvis å spise – for ikke å si produsere – en kjøttkake i utgangspunktet blir sett som moralsk suspekt, mens en tur til Latin-Amerika i utgangspunktet sees som noe som vitner om kulturell toleranse og nysgjerrighet, skyldes det ikke klimafaglige vurderinger, men ulike kulturelle ståsteder.

En slik kulturell konflikt hjelper heller ikke klimakampen. For bonden ønsker å forvalte. Da bør man tilby verktøy som ikke tvinger bonden til å velge mellom å forvalte gården og kulturarven på den ene siden, og klimaet på den andre.