Finnes det en konservatisme for både «somewheres» og «anywheres»?

I mange land har konservative folkepartier sin styrke på landsbygda. Det er et gode for Norge at det ikke er slik her.

Publisert   Sist oppdatert

Ser man på et kart over amerikanske valgkretser i dag, fargelagt etter største parti, ser nesten hele kartet rødt ut – med noen blå flekker langs begge kyster og syd i Texas, og ellers i form av små prikker spredt ujevnt utover, som små øyer i et blodrødt hav. Når man kommer forbi den litt håpløse amerikanske konvensjonen at venstresiden har fått fargen blå og høyresiden rød, skjønner man hva kartet i realiteten viser: Det er et kart over amerikanske byer, der byene er merket i blått.

Samme situasjon ser vi Storbritannia: Labour er for tiden kompetitive bare i London og de gamle industribyene i Nord-England og Wales – mens de konservative gjør det dårligere jo høyere befolkningstettheten i en valgkrets er.

By mot land, sentrum mot periferi, har alltid vært en politisk akse som har supplert den økonomiske høyre-venstre-aksen. Det bør ikke komme som noen overraskelse på nordmenn, som for snart 100 år fikk et dedikert distriktsparti i Bondepartiet, senere Senterpartiet. 

Allerede ved stortingsvalget i 1921 viste partiet at by-land-aksen kunne fungere politisk mobiliserende, og partiet fikk 13,1 prosent av stemmene og 17 mandater på Stortinget. Blant annet som en følge av Senterpartiets eksistens har Høyre forblitt mer av et urbant parti enn søsterpartier i mange andre land – også fordi partiet hele tiden hadde sin styrke blant urbane embedsmenn i et land uten en landbasert adel.

Samme år som Bondepartiet sendte sine første 17 representanter til Løvebakken, ble Stein Rokkan født i Lofoten. Han er kanskje den statsviteren som har hatt størst  betydning for vår forståelse av sentrum-periferi-aksen, som i Norge hang sammen med at viktige folkelige bevegelser som avholdsbevegelsen, målrørsla og de selveiende bøndene gjorde viktige avtrykk i partisystemet. I de 40 årene siden Rokkan døde, har det likevel skjedd noe nytt: Konfliktaksen mellom by og land har endret karakter, og fått et annet innhold.

I det siste amerikanske presidentvalget Rokkan opplevde, Jimmy Carter mot Gerald Ford, stod også republikanerne sterkest på landsbygda. Men det var jevnt: 53–47 vant Ford her ifølge valgdagsmålingene. Ved presidentvalget i 2016 stemte 62 prosent av velgerne i rurale strøk på Donald Trump, og bare 34 prosent på Hillary Clinton. I urbane strøk var situasjonen ganske nær stikk motsatt. 

Også i Norge har by-land-aksen endret karakter. Jan Arild Snoen skriver i dette nummeret om hvordan de tidligere motkulturene – med fokus på lavkirkelig religiøsitet, avholdsbevegelsen og målsak – er svekket, mens nye verdikonflikter trer frem, knyttet til synet på for eksempel innvandring og klimapolitikk. Det har ført til at et parti som Fremskrittspartiet, som tidligere stod sterkest i byene, nå er historisk svake spesielt i Oslo. 

De rene næringsinteressene består, men kan også sees i lys av disse verdikonfliktene. Karin Abraham skriver om hvordan klimasaken ser ut fra bondens perspektiv, og hvordan bøndene kan fremmedgjøres fra klimasaken om løsningene formuleres på urbane premisser, med kjøtt og melk som en hovedfiende. 

Det er politisk bekymringsfullt om sentrum-periferi-aksen smelter sammen med den større  kulturkonflikten som det siste tiåret har ridd Vesten som en mare – mellom en urban elite og dens kritikere, mellom det globale og det lokale – det den britiske forfatteren og journalisten David Goodhart kaller «anywheres» og «somewheres». Sammensmeltingen skjer fordi det er et overlapp mellom interesse- og verdiforskjeller på den ene side, og by-land-dimensjonen på den andre. Men den skjer også fordi politiske aktører gjennom politisk retorikk bidrar til å sementere polariserte identiteter, som former forståelsen både av interesser og av verdier.

Denne sammensmeltingen er stor utfordring for konservative partier, som fort blir stående i en skvis mellom tilbakeskuende populisme og kosmopolitisk liberalisme. Det republikanske partiet i USA har nesten har gitt opp å konkurrere om urbane, liberale velgere – for ikke å snakke om etniske minoriteter. Det er blitt Donald Trumps parti. Britiske Toryer er etter Brexit-avtsemningen på vei i samme retning.

I Norge har Senterpartiet de siste årene fosset frem på den nye bølgen av misnøye med urbane eliter. Samtidig har Høyre, som hele tiden var et mer urbant parti, i større grad fulgt med sine urbane velgere, og ble særlig i de 20 årene etter Kåre Willoch et stadig mer liberalt parti. Likevel er det et gode for landet at det nominelt konservative partiet har beholdt sin posisjon i byene: Det er med å hindre at polariseringen mellom det urbanliberale og agrarkonservative blir for stor.

Å motvirke den nye polariseringen krever over tid både at man finner nye kompromisser mellom interessene som forbindes med henholdsvis «somewheres» og «anywheres»; og at man motvirker en politisk retorikk som deler befolkningen inn i «folk flest» på den ene siden og det Senterpartiets leder kalte «byråkrater på elsykkel» på den andre.

Og i realiteten er befolkningen heller ikke inndelt slik. Bothild Nordsletten skriver i denne utgaven om hvordan hun etter et urbanliberalt liv i Oslo og utlandet vendte tilbake til røttene på Jæren, til humlerøkting og til bladet Bondevennen – og oppdaget at de jærske bygdene er bebodde av mange som i realiteten er verdensborgere.

Hvis politikerne gir folk valget mellom røtter og urban rotløshet, mellom det globale og det lokale, spiller de også opp en konflikt mellom dem som trenger å være rotfestet og dem som er trygge på at de klarer seg i en global verden. Men hvis partiene i økende grad – slik vi ser i USA og Storbritannia – domineres av velgere fra én av gruppene, svekkes også deres evne til å tilby noe annet, andre kompromisser og andre narrativer.

40 år etter Stein Rokkans død er derfor utfordringen for en moderne konservatisme er nært knyttet til å håndtere fremveksten av den nye sentrum-periferi-aksen: Kan et parti som historisk har utspring i urbane eliter, forbli et konservativt parti? Eller motsatt: Kan et konservativt parti fortsatt romme en mer kosmopolitisk elite?

Hvis vi i Norge fortsatt kan svare ja på de spørsmålene, finnes også en vei fremover gjennom den nye by-land-polariseringen.