Fra målstrid til elsykkel

Verdikonflikten mellom by og land handlet tidligere om motkulturenes målsak, avholdssak og bedehus. Nå er synet på miljø og innvandring i ferd med å overta.

Publisert

Ved lanseringen av Arild Stubhaugs biografi om Stein Rokkan i starten av april poengterte et par kommentatorer at den anerkjente politiske sosiologen, som døde i 1979, i liten grad diskuterte miljø og innvandring. Selv om miljøsaken fikk en viktigere politisk rolle utover på 1970-tallet – ikke minst med Alta-saken – og innvandringen til Norge for alvor startet det tiåret, var dette på hans tid helt i periferien av de store politiske kampene.

Og ikke den type periferi han var opptatt av: Rokkan slo nemlig fast at konflikten mellom sentrum og periferi var blant de viktigste aksene i norsk politikk. Disse konfliktene var i stor grad målbåret av de såkalte motkulturene, der kristensak, avholdssak og målsak sto sterkt. Og siden motkulturene sto sterkere på landsbygda, fikk de også en sentrum–periferi-dimensjon.

Konfliktene mellom sentrum og periferi har også en økonomisk dimensjon – det handler om hvor verdiene skapes og hvilken vei overføringene går. Men verdidimensjonen, knyttet til ulike oppfatninger i viktige identitetsbærende spørsmål, kan ikke overses: Byen står for noe annet enn landsbygda – har alltid vært mer liberal og kosmopolitisk enn bygda.

Utsugerne i byene

Selv om motsetningene mellom by og bygd hele tiden har handlet om langt mer enn økonomi, er den økonomiske dimensjonen et naturlig sted å starte for å forstå politiske motsetninger. Dette aspektet ved sentrum–periferi-dimensjonen var viktig allerede fra 1814, og ga seg i starten utslag i konkurranse om den politiske makten mellom bønder og embedsmenn.

Rokkan viser i sitt essay Geografi, religion, samfunnsklasse fra 1967 at i 1876 var nesten halvparten av stortingsrepresentantene fra landdistriktene bønder, mens mer enn halvparten av dem fra byene var embedsmenn. I dagens språkbruk ville vi nok snakket om politikere og byråkrater inne i Oslo som ikke forstår seg på hva som foregår i resten av landet.

Pengene strømmer fra Oslo (og Akershus) og ut til distriktene.

Bøndene og distriktsrepresentantene var den gang opptatt av å holde statens utgifter nede – staten var en utsuger av de produktive kreftene på landet. Det beste eksemplet på dette er trolig Søren Jaabæk, som satt på Stortinget fra 1845 til 1890, og fikk tilnavnet Neibæk, fordi han så ofte sa nei til bevilgninger. Han var også leder for foreningen Bondevennerne, som var en forløper til partisystemet.

Og forestillingen om at verdiene skapes på landet og forbrukes av byråkratene i byen, lever videre i Senterpartiet og omland i dag. Det skjer til tross for at jordbruket har vært helt avhengig av store offentlige overføringer siden 1970-tallet. Primærnæringene generelt har fått kraftig redusert betydning – det er lite for Oslo-byråkratene å suge ut fra de fleste av dem.

Fiskeriene har riktignok fått et oppsving og gir god lønnsomhet, og oppdrettsnæringen er blitt en pengemaskin. Men samlet har jordbruk, skogbruk og fiske, som for hundre år siden sto for en femtedel av økonomien, blitt redusert til omkring to prosent. Heller ikke industri og kraftproduksjon er hva de engang var, som andel av nasjonalproduktet.

Fylkeskommunal kontinentalsokkel?

Men Norge er likevel i en særstilling blant vestlige land ved at olje- og gassnæringen har kommet til. Kystfylkene, først i vest og etterhvert nordover helt til Snøhvitfeltet, har «tatt eierskap» til Kontinentalsokkelen og rikdommene der. Og hvis man tenker seg at Kontinentalsokkelen tilhører de tilliggende fylkeskommunene, snarere enn staten, da kan man også opprettholde forestillingen om den utsugende staten.

Men det gir lite mening å tenke seg at Kontinentalsokkelen, med sine ekstraordinære oljeinntekter, tilhører fylkene – i motsetning til den landbaserte aktiviteten knyttet til oljenæringen, som er tilskrevet de områder der oljearbeiderne bor, og der selskapene har sin landvirksomhet. Statistisk sentralbyrå holder derfor disse inntektene utenfor i nasjonalregnskapet.

Uten fylkeskommunalt eierskap til Kontinentalsokkelen er det vanskelig å opprettholde bildet av Oslo-byråkrater som stikker av gårde med verdiskapingen i bygdene. For en del år siden samlet jeg statistikk over den geografiske fordelingen av pengestrømmene ut og inn av statskassen, og har senere oppdatert den i flere runder. Resultatet er entydig – pengene strømmer fra Oslo (og Akershus) og ut til distriktene.

Oslo-folk betaler langt mer inn i skatt enn andre, rett og slett fordi de tjener mer, og får betydelig mindre tilbake, først og fremst i rammeoverføringer til kommunen. Det er noen mindre unntak, som kulturbevilgninger fordi mange statsinstitusjoner ligger i hovedstaden, og forskningsmidler av samme grunn. I 2009 var netto-overføringen fra Oslo 24 milliarder kroner.

Varer viktigere enn tjenester?

Men ut over striden om hvem som egentlig skal ta æren for oljeinntektene, er det en utbredt forestilling på landet som gjør det mulig å se på Oslo som en snylter: nemlig om at vareproduksjon er mye viktigere enn tjenesteproduksjon – ja at det siste nærmest snylter på det første.

Det gir seg blant annet utslag i at distriktsforkjempere gjerne peker på høy eksportandel i økonomien mange steder i utkanten, mens byene og særlig Oslo har en mer tjenestedominert økonomi, og tjenester eksporteres i mindre grad. Dette kobler an til en annen myte – at eksport er et viktig, selvstendig mål – merkantilismen. Å selge fisk fra Møre og Romsdal til Europa er altså mer høyverdig enn forsikringen på fiskebåten hos Havtrygd i Bergen, som deler risikoen med et selskap i Oslo (Gjensidige) eller fotballsendingene fiskeren kjøper tilgang til fra et multinasjonalt selskap med kontor i Oslo (Viasat).

Tjenesteeksporten fra Oslo er forøvrig betydelig, blant annet innen finans, forsikring og maritime næringer. Selv om vareeksporten er beskjeden, utgjorde den samlede eksporten fra Oslo snaue 15 prosent av norsk eksport i 2017, ifølge Menons beregninger, når olje og gass er holdt utenfor. Det er litt i overkant av Oslos andel av befolkningen.

Det hjelper ikke hvor mange ganger Statistisk sentralbyrå og andre legger frem sine fylkesfordelte tall for brutto nasjonalprodukt, som viser at periferien er mindre produktiv, så lenge mange i distriktene ikke aksepterer premisset: at en krone tjent på tjenester er like god som en krone tjent på vareproduksjon, og at en krone tjent på varer eller tjenester solgt innenlands er like god som en tjent på eksport.

Finnmark bidrar mest til AS Norge?

Når utgangspunktet er troen på at verdiskapingen «egentlig» skjer på landet, men at det ikke reflekteres i statistikken, blir det heller ikke noe problem å kreve større overføringer og skattefordeler for distriktene. Mens Jaabæk så høye offentlige utgifter som en utsuging av distriktene, ser dagens distriktsforkjempere på høye offentlige utgifter og overføringer som en forutsetning for at distriktene skal få tilbake det byene først har snyltet.

Aller tydeligst er dette i Finnmark. Den 10. januar 2018 var Trygve Slagsvold Vedum på besøk i Vadsø, og uttalte at «hvis du hadde isolert Finnmark som fylke, hadde det gått med voldsomt stort overskudd». Geir Wulff, redaktøren i avisen Sagat, fulgte opp med at Finnmark er det fylket som reelt sett bidrar mest til AS Norge.

Men faktum er at Finnmark får uvanlig mye i kommuneoverføringer fra resten av landet, samtidig som fylket har en rekke særordninger som betyr at arbeidstagere og bedrifter der betaler vesentlig mindre inn til statskassen. I Finnmark betaler de ikke arbeidsgiveravgift, har lavere personskatt, og er fritatt for elavgift. I debatt med meg på Dagsnytt 18 begrunnet daværende stortingsrepresentant for Høyre, nå forsvarsminister, Frank Bakke Jensen regjeringens manglende vilje til å gjøre noe med dette blant annet med at Finnmark skaffet eksportinntekter som drifter Norge.

Ulønnsom «papirflytting»?

En utbredt myte er at byene, og særlig Oslo, domineres av ulønnsomme «papirflyttere» og offentlig sektor. Det er riktig at det er mange ansatte i konsulent- og finansbransjen i Oslo. Men dette er virksomheter som markedet etterspør, som gir seg utslag i høye gjennomsnittslønninger, og som også har en høy eksportandel.

Siden Oslo er Norges hovedstad, er statsansatte overrepresentert i byen. Men kommunal sektor utgjør en langt mindre andel, som blant annet henger sammen med stordriftsfordeler, slik at Oslo er det fylket, etter Rogaland, som har lavest andel offentlig ansatte. Det er altså privat tjenesteproduksjon som dominerer i Oslo.

Jeg nevnte at det høye lønnsnivået i Oslo er med på å forklare hvorfor hovedstaden netto overfører så mye penger til resten av landet. Det henger igjen sammen med en høyt utdannet befolkning. I 2017 hadde 50,7 prosent av de over 16 år som bor i hovedstaden, høyere utdannelse, mot 33,4 prosent på landsbasis. Dernest følger Akershus, Sør-Trøndelag og Hordaland. Man skulle kanskje tro at utdannelseseksplosjonen hadde tettet gapet, men det er bare i begrenset grad tilfelle. I 1980 hadde 18,3 prosent i Oslo høyere utdannelse, mot 11,3 prosent på landsbasis.

Den økonomiske konfliktlinjen mellom by og land består altså – men den har også endret karakter. I Søren Jaabæks tid var konfliktens kjerne bøndenes motstand mot offentlige utgifter og medfølgende skatter, I dag handler konflikten om distriktenes krav om større statlige overføringer – i en situasjon der by og bygd har ulike forståelser av hva verdiskaping er, og hvor den skjer.

Motkulturene sterkt svekket

Selv om ulik forståelse i stor grad kan forklares med hva by og land har interesse i å forstå, preges de også av at by og land har ulik forståelse av verden. Men også på det området er innholdet i forståelsene endret, selv om forskjellene og konfliktene knyttet til dem består.

Motkulturene, som har stått sterkere på landsbygda, var lenge en viktig identitetsmarkør – med konkrete politiske utslag: Rokkan dokumenterer at i folkeavstemningen om alkoholforbudet i 1926 stemte tre av fire på Vestlandet og Sørlandet for fortsatt forbud, og 60 prosent i Trøndelag, mot bare en fjerdedel i Oslofjord-området.

I dag er det pol i enhver kommune, og avholdssaken er omtrent utradert. Blant den voksne befolkningen i Norge er det nå bare omkring 10 prosent som sier at de aldri drikker alkohol, en langt lavere andel enn i land som Frankrike, Italia og Spania. Riktignok er alkoholforbruket fremdeles betydelig lavere i Norge enn i disse landene.

I 2016 var det for første gang flere som sa at de ikke trodde på Gud enn motsatt. De frikirkelige menighetene stagnerer også. Derimot er det blitt langt flere katolikker, på grunn av innvandring fra særlig Øst-Europa. Andelen som er medlem av Den norske kirke, synker stadig. I 2018 var det for første gang flere som giftet seg borgerlig enn i Den norske kirke. I år kan andelen barn som døpes, falle under 50 prosent. Det er fremdeles betydelige geografiske forskjeller, og Kirken står særlig svakt i Oslo, men det viktigste i vår sammenheng er at kristendommen som sådan er svekket.

Stein Rokkan trakk i sin tid frem at 94 prosent av skolekretsene på Vestlandet brukte nynorsk som hovedmål i 1956–57, og nesten halvparten på Sørlandet. Et distinkt språk kan være sterkt identitetsskapende. Men andelen som bruker nynorsk, har falt markant, og under 12 prosent av elevene i grunnskolen har det som hovedmål, og bare 6 prosent i videregående opplæring.

Målsaken er fortsatt en distriktssak – men den er nærmest helt avgrenset til Vestlandet, der bygdekommuner har nynorsk og byene bokmål. Bare Sogn- og Fjordane holder nå ut, med 99 prosent av skolekretsene, mens Hordaland og Møre- og Romsdal er nede på omkring 60 prosent – og andelen av elevene er langt mindre. I Trøndelag og Agder-fylkene er nynorsken omtrent utradert. Takten i nedgangen har riktignok avtatt i de senere år, men det er nok fordi andelen har kommet ned på et så lavt nivå.

Miljø og innvandring overtar

Men la oss nå plukke opp tråden fra innledningen: Mens motkulturene er svekket, og dermed heller ikke lenger spiller den samme rollen i by–land-konflikten, er klima og innvandring kommet langt høyere på dagsordenen og velgernes prioriteringer de senere år.

Samtidig arter forståelsen av disse spørsmålene seg ulikt i byen og på bygda. Mange undersøkelser viser at bybefolkningen, og særlig i Oslo, er mer opptatt av miljøet og mer villig til å skjerpe tiltakene på dette området. Andelen som vil avvikle oljenæringen, er klart størst i Oslo.

I den store holdningsundersøkelsen Norsk Monitor viser 2017-resultatene at mens 51 prosent sentralt i storbyene svarer at det er viktig å styrke miljøvernet i Norge, er andelen i tettsteder og på bygda omkring 35 prosent. I bykjernene var 70 prosent bekymret for klimaendringer, mot under 50 prosent på bygda.

Elsykkelen er blitt den nye «kaffelatten».

Jeg har tidligere skrevet langt i Minervas nettavis om hvordan synet på innvandring og innvandrere varierer geografisk. De som bor tett på innvandrere, er mer positive, mens de som bor lenger unna, også i utkanten av sterke konsentrasjoner av innvandrere, er mer skeptiske.

I Norsk Monitor mener 17 prosent av de som bor sentralt i storbyer, at det er viktig å begrense innvandringen, mens i bygder, tettsteder og mindre byer er andelen over 30 prosent. Integreringsbarometeret fra i fjor viser klart mer positive holdninger til innvandring i Oslo enn i resten av landet. Dette er godt i samsvar med tidligere målinger helt tilbake til 1990-tallet.  

Rollebytte

Når motkulturene blir mindre viktige, undergraves også oppslutningen om partier som baserer seg på disse verdiene – først og fremst Kristelig Folkeparti, men også Venstre, der målsaken historisk sett har vært viktig.

Samtidig har svekkelsen av motkulturene gitt nye muligheter for andre partier: Frp har markert seg på å være sterkt imot to av de tre motkultursakene – avhold og nynorsk. Det holder dem ikke lenger tilbake på bygda på samme måte som tidligere. Og motstand mot innvandring og klimatiltak gir nå en relativ gevinst i distriktene.

En god illustrasjon på endringen i by–land-konflikten er dermed Fremskrittspartiets oppslutning, som har gått fra å ha sin sterkeste oppslutning i Oslo og omegn frem til 1990-tallet, til å stå betydelig sterkere i distriktene.

Motsatt har Miljøpartiet De Grønne vokst frem som et typisk byparti, med langt høyere oppslutning i Oslo enn på landsbasis. Det er et europeisk fenomen at grønne partier står sterkest i byene, og for eksempel er største parti i Amsterdam, Utrecht og München.

Det nye motkulturpartiet

Særlig interessant er det å se på Senterpartiets utvikling de siste årene. Partiet har i utgangspunktet i mindre grad enn KrF og Venstre blitt rammet av svekkelsen av motkulturene: Partiet har først og fremst tatt seg av bygdas økonomiske, snarere enn åndelige, interesser.

Men de nye verdispørsmålene som skiller by og bygd, har en økonomisk komponent som gjør at Senterpartiet på samme tid kan føre an i en interessekamp og en identitetskamp. Partiet har de senere år har markert seg som tydelig mindre «grønt» enn sine koalisjonspartnere fra Stoltenberg-regjeringen.

Senterpartiet har alltid vært for å «ta landet i bruk», og vil derfor ofte ta lokale næringsinteressers side når disse kommer i konflikt med miljøhensyn. Partiet har stemt for gruvedeponiet i Kvalsund, og sammen med Arbeiderpartiet imot forbudet mot nydyrking av myr, som gir betydelige klimagassutslipp.

«Når jeg hører Ola Elvestuen på radioen, får jeg lyst til å gå ut og starte bilen på tomgang».

Tydeligst er dette i synet på ulven. Slagsvold Vedum snakker om at «de som tar elsykkelen på vei til departementet», ikke forstår seg på rovdyrpolitikk. Elsykkelen er blitt den nye «kaffelatten», det som de livsfjerne Oslo-elitene holder på med. Formodentlig måtte kaffelatte pensjoneres som markør for jålete byfolk, ettersom bygdefolket også tok opp vanen og plukket latten opp på bensinstasjonene, akkurat som innvandringsskeptikere måtte slutte å klage over at det stinket hvitløk i oppgangene da gode nordmenn også tok opp den matvanen.

Elsykkelen er ingen trussel mot bygdenes økonomiske interesser – her spiller den i stedet den rollen som tobakk, sprit og kortspill spilte for tidligere tiders KrF-velgere: Den viser frem en urban elite som ikke oppfører seg som skikkelige nordmann.

For bilen, mot vindmøller

I oljepolitikken er partiet splittet, der nestleder og oljegründer Ola Borten Moe kjemper mot en utfasing av næringen. SP markerer seg nå også som motstander av vindkraft på land, selv om dette er næringsvirksomhet som kunne gi lokale fordeler. Her teller det åpenbart at mye av denne kraften trolig vil gå til eksport. Det behøver ikke å bli slik dersom Norge foretar en massiv elektrifisering blant annet av transportsektoren og petroleumsutvinningen, men folk flest tror vindkraften skal ut av landet.

Senterpartister mener at mange i byene, med sine elsykler og Tesla-er, ikke forstår at vanlige folk på landet trenger en god, solid dieselbil. Som næringspolitisk talsmann Geir Pollestad sa til Vårt Land: «Når jeg hører Ola Elvestuen på radioen, får jeg lyst til å gå ut og starte bilen på tomgang».

Derfor har partiet, som under Stoltenberg var med på økte bilavgiften, nå tatt opp konkurransen med Frp om å redusere drivstoffavgiftene. I Senterpartiets siste forslag til statsbudsjett var det også kutt i elavgiften og flyseteavgiften på små fly – de som trafikkerer distriktene.

Der kulturelle endringer har ført distriktsvelgerne bort fra Venstre og KrF, har Senterpartiet vært mye flinkere til å tilpasse seg sine velgere. Derfor er kampen mot klimapolitikken heller ikke absolutt: Partiet er tilhenger av alle klimatiltak som medfører kanalisering av midler til primærnæringene, som tiltak i skogbruket og økt bruk av norskprodusert biodrivstoff.

SP innvandringsskeptiske

Også i innvandringspolitikken har Senterpartiet tilpasset seg velgergrunnlaget, og det har skjedd et skifte i måten Senterpartiet profilerer seg på. Heller ikke under den relativt urbane Aslaug Haga tilhørte partiet «asylopposisjonen», som ville ha en mer liberal innvandrings- og asylpolitikk, men dette er blitt tydeligere under Slagsvold Vedum, og partiet ligger i praksis nær opp til Arbeiderpartiets mer restriktive fløy, der Høyre også er. Basert på at SP er mest skeptisk til arbeidsinnvandring av alle partier, mener Civitas Torbjørn Ulsrød at partiet samlet sett er det mest innvandringsfiendtlige i Norge.

Også holdningsundersøkelser viser at Senterpartiets velgere kniver med Høyres om å være mest restriktive i innvandringspolitikken etter Fremskrittspartiet – og langt mer restriktive enn Arbeiderpartiets velgere. Dette bildet er antagelig ytterligere styrket av at Senterpartiet i den senere tid har begynt å spise av Frps velgerskare.

Det kan peke mot at Senterpartiets innvandringspolitikk, som i dag ligger nær Arbeiderpartiets bortsett fra i synet på arbeidsinnvandring fra EØS, vil bevege seg tydelig til høyre for dem. Dette ville gå godt i hop med Senterpartiets tradisjonelle nasjonalkonservative linje, der det ekte norske finnes på bygda.

Konflikten består

By og bygd skiller seg fra hverandre på et utall små og store måter, og mange av forskjellene kan forklares med egeninteresser.

Kampen mot de urbane utsugerelitene fortsetter, men ikke lenger gjennom krav om å begrense statens utgifter. Tvert imot: Overføringene må opp, for å holde liv i grendeskoler, lokalsykehus og veiprosjekter.

Den kulturelle dimensjonen har også endret seg fundamentalt – men selve konflikten består: Når også bygdefolk er blitt vindrikkende ateister, kan ikke avstand markeres på disse sakene. Stereotypiene av de urbane elitene er derfor blitt til globalister som elsker utlendinger og hater bilen.

Derfor er Stein Rokkan fortsatt relevant for norsk politikk – selv om konflikten mellom by og land på nesten alle områder ser helt annerledes ut enn da han laget sine banebrytende analyser av politiske konfliktakser.

Artikkelen er hentet fra Minervas papirutgave med tema by og land, nr. 2/2019.