DEBATT

Oslo Rådhus.
Oslo Rådhus.

Oslo-byrådets helhetlige tros- og livssynsutredning hopper bukk over byens religionshistorie

Publisert Sist oppdatert

Oslo – byen min – har ønsket å utstyre seg med en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk. Et enstemmig bystyre stilte seg i 2018 bak dette vedtaket:

«Bystyret ber byrådet sette ned et bredt sammensatt utvalg som foretar en gjennomgang av Oslo kommunes tros- og livssynspolitikk og fremmer forslag som kan bidra til å skape en mer helhetlig politikk på feltet. Bystyret ber byrådet orientere bystyret om utvalgets sammensetning og mandat.»

Det tør kalles et ambisiøst foretagende bystyret her kastet byrådet inn i. Kommunal tros- og livssynspolitikk er egentlig ganske ukjent terreng. Vi er vant med å tenke at regjering og Storting er dem som tar ansvar for dette politikkområdet. Vi har vært vant til å se på trosspørsmål og religionspolitikk som noe naturlig tilhørende den nasjonale agenda, ikke de kommunale.

Så ikke sagt at ikke mange kommuner har møtt både sammenfallende og helt ulike utfordringer, og at det derfor er rimelig at enkelte kommuner vil se visdom i å utforske mulighetsrommet for en kommunal politikk, selvsagt innenfor nasjonale lover og retningslinjer.

Kommunalisering av norsk livssynspolitikk

De store byene våre, og helt i særdeleshet hovedstaden, møter nye utfordringer rundt tro og livssyn langt sterkere og oftere enn hva tilfellet er for de fleste små og mellomstore kommuner. Det er derfor – i utgangspunktet – intet å si på Oslo bystyres ønske om et kommunalt utvalg og en kommunal utredning om tro og livssyn. La meg likevel og samtidig utstede en liten advarsel mot at altfor mange kommuner søker å kopiere Oslos utvalg og utredning med å igangsette egne prosesser.

Dersom Oslo nå brøyter vei for alle norske primærkommuners selvsikre vilje til å gå inn i og langt forbi sitt kommunevåpens autoriserte tolkning og forklaring og – ikke minst – går langt forbi sin demokratisk vedtatte kommunale «visjon» og tilhørende kommunale «slagord», scenario-studier, handlingsmål og tiltaksplaner – ja, da kan vi se frem til 200-300 lokale norske forsøk på å utforme livssyns- og religionspolitikken for de kvadratkilometer skog, vann, parker, tunneler og innbyggere man har ansvar for.

Min frykt for slik kommunalisering av norsk livssynspolitikk skinner igjennom. Jeg ser det. La meg derfor ile til med å fremsette en optimistisk hypotese, gitt at det nå kommer en eksplosiv vilje til kommunale religionsstudier: Ingen – INGEN – av de forestående kommunale studier vi nå kan frykte vi må lese – etter Oslos, vil svikte hva gjelder sin selvfølgelige forpliktelse til å ta utgangspunkt i hva som livssynsmessig har vederfaret akkurat deres bredde- og lengdegrader, hva som av religion og tro opp gjennom tidene har berørt akkurat den geografi og de kjære kvadratkilometere som definerer deres stolte kommune. Rundt i Norge vil en slik forståelse være helt selvfølgelig: «Hvordan har det historisk forholdt seg med disse tingene innenfor vår kommune, vårt område?»

Slapt mandat

Så dessverre ikke med Oslo, hovedstaden. I en på mange måter god utredning, sviktes det kapitalt på dette viktige forhold: For i Oslos prosess verdiger verken mandat eller utvalg noen som helst interesse for hvilke munker, hvilke biskoper, hvilke kirker, hvilke agitatorer, hvilken religiøst inspirerte litteratur som har truffet vårt område, hva som her har skjedd i hovedstaden rundt tro og livssyn, hvilke troskriger som her er utkjempet og hvilke tradisjoner og verdier som står særlig sterkt hos oss.

Noe på vei kan utvalget skylde sin manglende behandling av Oslos livssyns- og troshistorie – den uteblitte synliggjøring av tradisjoner og religionsarv i byen vår – med et slapt mandat fra byrådet. Hvis byrådet har fulgt opp den delen av vedtaket som gikk på å orientere bystyret om utvalgets sammensetning og mandat, er jeg noe overrasket over at ingen bystyremedlemmer reagerte på at byens religionshistorie – en rik og mektig og mangfoldig religionshistorie – ikke en gang er hintet til i mandatet.

Nå fritar likevel ikke dette utvalget for den mandattolkning de selv har ansvar for. Og da må det kunne være lov å si at det er rimelig oppsiktsvekkende at man gir seg i kast med noe så voldsomt som å «lage forslag til en helhetlig tros – og livssynspolitikk» for byen vår, Norges hovedstad – uten å tenke tanken og drøfta fakta om byens trosarv, historie og tradisjoner.

Manglende oppmerksomhet om kristendommen

Det paradoksale er at mens det ville vært uhørt å lage en livssyns- og religionspolitikk for Finnmark uten tilbørlig hensyntagen, belysning av og historisk dokumentasjon av den samiske kulturs åndelige forestillingsverden, så lar byrådet i Oslo utarbeide en innstilling som er monomant opptatt på å gjenta og gjenta at det p.t. er 729 ulike trossamfunn i Oslo, samtidig som innstillingen ikke vier noen som helst oppmerksomhet til at en bestemt religion – den kristne, katolsk avløst av luthersk – i generøst større grad enn de andre 728 til sammen, har hatt enestående historisk, tung og varig innvirkning på byen vår.

Det historiske faktum er at Oslo gater, gårder og gåter er uforståelig uten kjennskap til kristendommens ankomst til vår del av verden, her innerst i Viken. Hvor du går rundt i byen vår, vil du se og finne kristen innflytelse og kristne markører overalt bena dine tar deg.

I Oslogate 6 i Gamlebyen har man funnet runer fra antatt siste del av 1100-tallet (N A321), risset på et firkantet trestykke, og hvor budskapet trolig er «Du er sterk i æva, Herre!» - supplert med en H-rune som mest sannsynlig er et kristus-monogram. Trønderne har nok Katedralen sin, men kristendommen etablerte seg meget tidlig i Viken-området.

Hovedøya kloster er kjent for de fleste. De gjenværende ruinene av et cistercienserkloster. Klosteret ble grunnlagt i 1147 og oppløst i 1532, rett før reformasjonen.

Clemenskirken er et spesielt sted i Oslo. Ingen steder kan vi følge byens historie lengre tilbake enn her. Denne kirken, som ble reist rundt år 1100, hadde stått i godt over 400 år da den ble revet. Clemenskirkegården er en av Norges eldste kirkegårder, godt eldre enn slaget på Stiklestad. Og den må ha vært kirkegård for innbyggerne i det eldste Oslo.

Selv lavkirkelig foreningsvirksomhet har fått hus og slått røtter i hovedstaden. En av de mest betydelige organisasjoner for forkynnelse og misjon ble stiftet i Oslo: I 1868 sto professor Gisle Johnson bak opprettelsen av Den norske Lutherstiftelse, et landsomfattende sentralorgan for indremisjonsarbeidet og forløperen for Det norske lutherske indremisjonsselskap, som ble etablert i 1891. Johnson var også med på å opprette flere institusjoner, som Diakonissehuset i 1868, den første sykepleieskolen i Norge. Samme Johnson stiftet allerede i 1855 den organisasjon som senere skulle vokse frem til å bli Oslo Bymisjon.

Mange Oslo-borgere er heller ikke klar over den særdeles viktige rolle Filadelfiakirken i Oslo har hatt innenfor norsk pinsebevegelse. Filadelfia Oslo ble grunnlagt av Thomas Ball Barratt i 1916, men møter hadde foregått helt siden 1910. Menigheten har alltid hatt en spesielt sentral plass i pinsebevegelsen i Norge, gitt dens opphav og størrelse.

Oslos jødiske historie

Til obligatorisk refleksjon i Oslos tros- og livssynshistorie ligger selvsagt også den jødiske tro og de jødiske samfunn byen vår har huset. På basis av to viktige forhold, har det jødiske samfunn i Oslo krav på mer historisk oppmerksomhet enn deres antall skulle tilsi. De to forholdene er selvsagt 1814-Grunnlovens jødeforbud og dernest de tragiske utskipingene i 1942. Dette året bodde det 2 200 jøder i Norge. Flertallet av disse jødene var bosatt i Oslo. Nedre Grünerløkka og Hausmannskvartalene var hjertet av det jødiske Oslo. Herfra ble de fleste samlet, og så bar det av sted til Utstikker I på Vippetangen. Der ventet Donau på de arresterte. Totalt 773 jøder ble deportert. Kun 38 av dem kom tilbake.

Likebehandling

Og etter disse – litt tilfeldige - henvisningene til noe av Oslos kristenarv, samt Oslos jødiske historie, så blar man seg gjennom 122 sider utvalgsinnstilling kalt «Tro det eller ei», supplert av 60 sider vedlegg – mye av det meget godt og riktig og velfundert, men altså; man blar og blar og ser igjen og igjen noen iherdige magi-ord stige opp, formere seg og gjentas og gjentas: 729 ulike trossamfunn i Oslo. Mangfold. Urban by. Likebehandling. Trosfrihet. Likebehandling. Mangfold. 729 ulike …

«Odins venner», «Spagettimonster-frelste (min overdrivelse, de øvrige bare lett omskrevet), «Trippel-hypnose-vekkede» og «øst-sibirsk sjamanisme» og 725 andre, herunder noe kalt «kristendommen». Som alle skal likebehandles. I trosfrihetens og menneskerettighetenes navn …

Se for deg at byrådet fikk i oppdrag å nedsette et utvalg som skulle ta en helhetlig gjennomgang og komme med forslag til arkitekturpolitikk for Oslo. Er det i det hele tatt tenkbart at et utvalg nedsatt for dette formål kom tilbake til oppdragsgiverne uten et eneste kapittel, ikke en gang et avsnitt, om Oslo bys arkitekturarv? At man isteden bare foretok en rundspørring om hvem som er for høyhus, hvem som er imot, hvem som liker klassisk arkitektur og hvem som liker funksjonalisme og mer modernistiske uttrykk? Men intet skrev om Oslos tradisjoner og historie på arkitekturområdet. Selvfølgelig er det ikke mulig. Men utredningen «Tro det eller ei» får til det umulige og leverer en gjennomgang av tros- og livssyns-Oslo uten noen synlighet og diskusjon og erfaringsutveksling om kristendommens 1000-årige totale dominans i byen vår.

Fraviker på ett punkt

Utvalget tviholder på likebehandlingslinjen. Kun på ett eneste punkt på 150 sider fraviker de dette. Da blir også dette desto mer oppsiktsvekkende, i det man til og med legger formuleringen til de sentrale – meget få – anbefalingene:

«Utdanningsetaten samarbeide med muslimske paraplyorganisasjoner for å utvikle sentrale retningslinjer knyttet til bønn, faste og andre utfordringer.»

En så konkret anbefaling blir jo ekstra sterk når man vet at dette er det eneste tilfellet i hele den lange utvalgsinnstillingen hvor man ber om tiltak og aktivitet rettet inn mot ett bestemt religionsmiljø.

Bønn og faste er ellers religiøse uttrykk som har sin klare plass også i svært mange andre religioner. Det er mer enn underlig at utvalget – på et slikt følsomt område – velger å nevne ett trosmiljø fremfor andre.

Befolkningens forventninger

Utvalget har latt Institutt for samfunnsforskning (IFS) utføre en undersøkelse for å avdekke Oslo-befolkningens forventninger til offentlige instansers tilrettelegging for tros- og livssynsrelaterte tjenester og aktiviteter. Undersøkelsen er imidlertid noe svekket av at de som endte opp som respondenter er skjevfordelt sammenlignet med den livssyns- og trossammensetning vi fra annen forskning vet det er i hovedstaden. Kun 3,9 svarer i IFS' undersøkelse at de identifiserer seg som muslimer. Det er åpenbart et altfor lavt tall. 33% oppgir at de identifiserer seg som kristne. Største gruppen etter kristne er «har ikke noe definert tro eller livssyn»: 28,1 prosent. Så finner vi bittesmå grupperinger av jødisk, hindu og buddhist.

Et av de aller mest interessante funnene er at det IKKE er de troende som er mest opptatt av at sykehjem skal ta hensyn til særskilte matpraksiser av religiøs karakter. Det er bare 54-55% prosent av kristne og muslimer som mener dette. Derimot er det tett på 70 prosent av dem som definerer seg som «humanister» som krever at sykehjem tar religiøse eller trosrelaterte hensyn til maten på sykehjemmene. Humanistene? Ikke visste jeg at humanismen fører foran seg bestemte spiseregler eller matregler? Jeg har kun to hypoteser: Det ene er at humanistene, som ofte er like glad i et godt glass rødvin som jeg selv er, har nettopp rødvin-til-maten i tankene når de så kraftfullt krever at sykehjemmene tar særskilte ernæringshensyn … Den andre, muligens mer plausible, hypotesen er at humanistene krever på vegne av andre – ikke på vegne av seg selv. Da ser vi i så fall at de krever mer og høyere enn for eksempel muslimene.

Humanistenes – og ateistenes – særlige opptatthet av mathensyntaking (for tro/religion) holder seg også når man ser på svarene om Oslo-skolen. Det er i disse to gruppene man finner det største engasjement for krav om religiøst matmangfold i Oslo-skolene. Ikke blant de kristne. Ikke blant muslimene. Nei, det er ateismens matnøytralhetsfane som vaier ivrigst i vinden. 62 % av ateistene krever religiøst betinget mathensyntagen i Oslo-skolen. Bare 50 % de som identifiserer seg som kristne krever det samme, og kun 54 % av øvrige troende (hvor muslimene er i enorm overvekt).

Ytterligere ett funn er viktig å formidle, og godt at utvalget har fått frem: De yngre i Oslo er systematisk mer åpne for ulike tros- og livssynsuttrykk enn de eldre. Og de unge er også tilbøyelig til å kreve mer offentlig tilrettelegging for ulike religions- og trospraksiser, enn de eldre. Dette kan selvsagt leses på ulike måter. Jevnt over er nok unge sinn mer mangfoldsåpne enn gamle sinn. Så kommer i tillegg at de unge i Oslo i dag i dramatisk mye større grad enn f.eks. 60-åringene daglig omgås mennesker med annen tro enn dem selv.

Skolegudstjeneste i skoletiden ble nyhetsfokus da utvalget for et par uker siden la frem sin innstilling. Utvalget vil ha slutt på dette. Ikke overraskende viser ISF’s undersøkelse at det i størst grad (56 %) er de kristne i Oslo som har forventning om og ønsker at skolen skal tilby skolegudstjeneste i skoletiden. Spørsmålet presiserer attpåtil at det det er snakk om er «gudstjenester i regi av Den norske kirke». Men etter de kristne er det ikke de likegyldige, ikke humanistene og ikke ateistene som kommer høyest i forventning om skolegudstjeneste i Dnk-regi: Nei, det er «øvrige troende», altså en kategori som i denne undersøkelsen er fullstendig dominert av muslimene. 46 % av øvrige troende har forventninger om skolegudstjeneste. (Tallet for humanister og ateister er 17 %.)

Hvordan kan dette ha seg? Kanskje av denne årsak:

Å tro på noe større enn en selv, noe større enn mennesket, på en skapende kraft, kan av og til bevirke – til manges overraskelse – en ydmykhet og toleranse for andres avvikende trosuttrykk som er større enn den ydmykhet og den toleranse som finnes hos enkelte av dem som kategorisk avviser at det eksisterer noe større enn ham/henne selv. Dette kan være noe av forklaringen for at det derfor ikke blir så viktig for den troende å trumfe frem symboler på troslikebehandlingen, som det er for den ikke-troende. Og hvorfor så mange troende har aksept for å delta/observere/være med på religionsutøvelse i regi av andre trossamfunn enn deres eget.

Overser kommunens arbeidsgiverrolle

Av en eller annen grunn har utvalget ikke gått inn på vurderinger rundt kommunens rolle som arbeidsgiver for mennesker med høyst ulikt livssyn og religion. Det er ikke lett å skjønne denne neglisjeringen av en uhyre viktig funksjon for de mange troende, tvilende og ikke-troende kommunalt ansatte, men også for alle dem som skal bruke kommunens tjenester. Arbeidsgiverrollen til kommunen har endog nylig vært sterkt fokusert, i forbindelse med håndhilse-saken med sitt opphav i en personalsak på Ekeberg skole. Som vi husker var Oslo kommunes forsvarslinje at håndhilsning de facto var påbudt i reglements form i Oslo kommune, begrunnet i generelle ord og vendinger om høflighet og respekt. (Jeg vil for øvrig tro at dette påbudet er satt ut av kraft i de koronatider vi nå har.)

Utvalget har døpt sin innstilling «Tro det eller ei» – med undertittelen «Fremtidens tros- og livssynspolitikk i Oslo». Muligens er ordet «Fremtidens» ført inn her for å forsvare utvalgets unnlatelsessynder hva gjelder behandling av byens religions- og livssynshistorie. Det er i så fall misforstått. En søken inn mot fremtiden som ikke tar med seg, og tar opp i seg, kunnskap og erfaring om historie, tradisjon og kulturell arv vil måtte komme skjevt ut. Få områder er mer tjent med kontinuitet i politikkutviklingen. Hvilket selvsagt ikke betyr at ikke endring skal skje, og at ikke nye fakta skal besørge nye vurderinger.

Utvalget har levert et greit bidrag til oppstart på en debatt som Oslos bystyrepolitikere nå må sørge for å bredde fundamentet for. I denne sammenheng betyr dette at bystyret må få innhentet supplerende materiell – med bestillinger til forskningsmiljøer eller med høringer eller på annen måte. Disse suppleringene må sikre at bystyret har med seg de historiske fakta og den historiske utvikling, før endelige konklusjoner om fremtidens tros- og livssynspolitikk blir trukket.