DEBATT

Osloskolen under demontering

DEBATT: Oslo er i ferd med å abdisere som skoleeier. Konsekvensene vil bli store.

Publisert

Situasjonen i Osloskolen handler dessverre ikke om rekordmange direktører eller dårligere resultater på nasjonale prøver. Det hadde vært mulig å snu. Situasjonen handler om en bevisst nedbygging av støttefunksjonene i Utdanningsetaten, svekket faglighet og svakere oppfølging av nesten 200 skoler. Det rødgrønne byrådet er i ferd med å delegere seg bort fra rollen som skoleeier. Man trenger ikke å besøke mange Osloskoler for å forstå at det vil få konsekvenser for elevene.

Aktive skoleeiere er nøkkelen

I 2009 lanserte KS et større forskningsprosjekt om «Hvordan lykkes som skoleeier?» Rapporten slår fast at en skole ikke kan stå alene dersom de skal lykkes over tid. Det trengs politikere og et faglig støtteapparat som kan kvalitetssikre og hjelpe skolene til å løse sine oppgaver best mulig.

Gjennom systematisk dialog mellom styringsnivåene kan skolene bli bedre til å vise hva de gjør, hvorfor de gjør det og hva arbeidet fører til. Og så er det skoleeiers oppgave å skape et sterk lederfellesskap, støtte skolene og satse på utvikling av kompetanse og pedagogisk ledelse.

Siden begynnelsen av 2000-tallet har dette vært en av suksessfaktorene i Osloskolen. Den har hatt en aktiv skoleeier som har vært tett på skolene, med et sterkt engasjement for å utvikle elevenes grunnleggende ferdigheter ved hjelp av uttalte mål og faglig innsats på alle nivåer.

Dette betyr ikke at styringen av Osloskolen har vært problemfri. Det kan godt være at det er fornuftig å justere kursen. Men en slik justering bør bygge videre på det som har fungert godt. For det er vanskelig å bortforklare alt som Osloskolen har fått til. Hvert år er det over 1000 flere elever som klarer seg gjennom skoleløpet enn det var for 16 år siden.

Osloskolen kom ikke av seg selv

Det var ingen selvfølge at det skulle bli slik.

På begynnelsen av 2000-tallet var det svært mange elever som slet med grunnleggende lesing og regning. Det var lite kunnskap om hvordan situasjonen var på hver enkelt skole. Skoleledere og lærere sto i større grad alene i sine klasserom, uten fagpedagogisk oppfølging.

Det ble tatt flere grep for å endre på dette. Med Høyre i byråd ble det innført kartleggingsprøver for å få kunnskap om hvordan det sto til med elevenes ferdigheter, og man sørget for at skolene ble fulgt opp bedre ved å gjøre endringer i Utdanningsetaten.

I stedet for en tradisjonell linjeorganisering, slo man fast at dersom det viktigste arbeidet skjedde i klasserommet og på skolene, så måtte dette også være viktigst for etaten. Systemet ble snudd opp ned, og man innførte en ordning med åtte områdedirektører som fulgte opp 20-25 skoler hver. De ble plassert i den øverste ledergruppa, nettopp fordi de var nærmest skolene og elevene. De skulle ikke detaljstyre, men løpende følge opp hver enkelt skole med krav og støtte.

Den kunnskapsløse snuoperasjonen

Nå har byrådet og utdanningsetaten forlatt denne måten å tenke på.

I Dagsavisen 15. juni uttalte Utdanningsetatens direktør Marte Gerhardsen at planen var å «sette skolene øverst. Og etaten under dem» i ny organisasjonsmodell. Dette skulle gjøres ved å fjerne egne områdedirektører i toppledelsen, innføre linjeorganisering, og plassere seks toppdirektører i en slags konsernledelse. Gerhardsen understreket at den enkelte rektor skal få «et mer selvstendig ansvar for å være toppleder på egen skole». Eller som hun på et litt mer treffende beskrivende vis skrev til alle rektorene i et brev 17. juni: «Dere rektorer er øverste leder og har ansvaret for at skolen leverer på mål, krav og forventninger, men vi er der for å hjelpe hvis det trengs.»

En skoleleder jeg møtte, beskrev det slik: «Det virker som Utdanningsetaten har tildelt seg selv rollen som en slags utrykningstjeneste. Først når det brenner, skal de rykke ut og fikse.»

Det er en gammel styringslogikk i en tid, og i en skole, som trenger noe helt annet.

Hvem er egentlig fornøyd?

Det er vanskelig å se at noen kan være fornøyd slik Osloskolen utvikler seg. Mål- og resultatstyring er fremdeles det dominerende prinsippet i Oslo kommune. Utdanningsetaten skal følge opp skolene med årlige resultatoppfølgingssamtaler. De utsendte fra Utdanningsetaten skal imidlertid «jobbe mer enhetlig og ved å følge de samme malene».

Med andre ord, mer av oppfølgingen skal bli standardisert og plassert i et pakkeløp for utkvittering, samtidig som stadig flere skoleledere og fagfolk varsler om at det ikke tar til seg skolens og læringens ekstreme kompleksitet.

De som er plassert på venstresiden må se med ergrelse på at det vokser frem en konsernmodell med rekordmange direktører på millionlønninger, der ansvarsdialoger er erstattet med instrumentelle resultatsamtaler. Mens vi på høyresiden river oss i håret over at «tillitsbasert ledelse» i Osloskolen fører til større avstand mellom skole og fagetaten, dårligere fagpedagogisk oppfølging og mindre vekt på å følge opp elevenes resultater.

Det verste er imidlertid at frustrasjonen over ledelsen i etaten har ført til at fagmiljøene svekkes. I september sluttet alle fagfolkene i Læringsmiljøteamet i protest. Flere andre fagpersoner har i den siste tiden fulgt etter og sagt opp.

Det er lite som tyder på at denne utviklingen vil bremse opp eller snu. De neste årene planlegges det for omfattende økonomiske kutt i Utdanningsetaten. Det betyr at de fleste byomfattende tilbud, som sommerskole og talentsatsninger, vil måtte avvikles. Men det verste er at Oslo kommune trekker seg tilbake som skoleeier og overlater 200 skoler, 17000 ansatte og 90 000 elever mer til seg selv. Hvorvidt Oslos elever får den opplæringen de har krav på, vil i mye større grad være avhengig av hvor de bor, hvilken lærer de får og ledelsen på den enkelte skole.

Det er oppsiktsvekkende at dette ikke fører til mer debatt

So what?

Man kan allerede begynne å se noen av konsekvensene.

Da VG spurte hvor mye fravær pandemien hadde ført til på Oslos barneskoler, hadde ikke Utdanningsetaten oversikt. Det er fortsatt ikke mulig å få en oversikt over hvor mange elever som går glipp av fysisk undervisning, og hvordan undervisningsopplegget er på de ulike skolene og de ulike trinnene. Rektorer forteller at de tilfeldigvis ringer hverandre for å få råd. De hører lite fra Utdanningsetaten.

I november varslet Mobbeombudet og Elev- og lærlingombudet om at alvorlige mobbesaker ikke meldes til skoleeier, og at verken skoler eller skoleeier har et forsvarlig system for å avdekke og følge opp brudd på elevenes rettigheter. For å kompensere for at skoleeier er lite til stede, identifiserer de nå et marked for private aktører som «selger kurs, kompetansepakker og ulike typer verktøy til skolene».

Nylig fikk man også resultater fra nasjonale prøver, som viser at langt flere elever i femte klasse er på det laveste mestringsnivået i lesing og regning. Lederen av Skolelederforbundet mener at det skyldes dårligere oppfølging av elevene og uklare styringssignaler. Han mener at pendelen i Osloskolen har svingt til et sted «hvor det nedtegnes noen ord i et tildelingsbrev, og så er det opp til den enkelte skole, rektor og ansatt å løse oppgavene som best de kan».

Det er ikke fremskritt å systematisk bygge ned den faglige strukturen som skolene har lent seg på. Det er ikke moderne ledelse å omgjøre skoleeier til et slags servicesenter. Det er ikke «tillit» å forvente resultater ved hjelp av skrivebordbasert instruksjon.

Osloskolen ledes nå i feil retning. Oslo er i ferd med å abdisere som skoleeier, og konsekvensene vil bli store.

En forkortet versjon av innlegget er publisert i Morgenbladet.

Powered by Labrador CMS