DEBATT

Raymond Johansens byråd har vedtatt en boikott av israelske varer fra okkuperte områder på Vestbredden. I Bodø og Tromsø ble lignende forslag avvist fordi man mente det ikke var kommunens oppgave å drive med slikt, skriver Bård Ludvig Thorheim.
Raymond Johansens byråd har vedtatt en boikott av israelske varer fra okkuperte områder på Vestbredden. I Bodø og Tromsø ble lignende forslag avvist fordi man mente det ikke var kommunens oppgave å drive med slikt, skriver Bård Ludvig Thorheim.

Oslos boikott-vedtak: En farlig vei å gå

Utenrikspolitikk forvaltes best av Regjeringen med støtte fra Utenriksdepartementet og Stortinget. Det er ikke en sak for landets kommunestyrer.

Publisert Sist oppdatert

Av Bård Ludvig Thorheim, skribent tilknyttet Civita

Byrådet i Oslo har med sitt boikott-vedtak satt presedens for at kommuner skal drive sin egen handels- og utenrikspolitikk, på bekostning av å løse viktige oppgaver for innbyggerne. Men i identitetspolitikkens tid frykter jeg at konsekvensene kan være mer alvorlig enn som så.

Spørsmålet om å innføre boikott av varer fra Vestbredden som reaksjon på den ulovlige bosettingspolitikken, har vært oppe i en rekke kommunestyrer hvor AP, SV og Rødt står sterkt. I Bodø og Tromsø ble saken likevel avvist fordi man mente at det ikke var kommunens oppgave å drive med slikt.

I Trondheim ligger som kjent venstre-partiene enda lengre til venstre lokalt enn sentralt, så det er ikke helt overraskende at de har gjort et slikt boikott-vedtak der. Men med byrådet i Oslos vedtak, åpnes slusene for at lokalpolitikere såvel som byråkrater over hele landet må bruke tiden fremover på polariserende debatter om utenriks- og handelspolitikk.

Det går på bekostning av tid og ressurser som ellers kunne vies til skolepolitikk, barnehager og eldreomsorg. Raymond Johansen vil nok mene at «byregjeringen» hans er i en særstilling til å mene noe om det meste i verden, men effekten er nok dessverre at mange småkommuner med rødt flertall vil følge etter.

Palestina-støtten er den radikale venstresidens kampsak fra den gang Midtøsten var sort-hvitt i norsk politikk. I dag erkjenner man at bildet er langt mer sammensatt. Det er for eksempel ikke troverdig lengre, tror jeg, å si at Israel/Palestina-konflikten er alle konflikters mor. Konfliktene i Syria, Jemen, Irak må leses inn i en regional geopolitisk rivalisering.

Når vedtaket i Oslo retter seg mot Midtøstens eneste demokrati, mens Iran og Saudi-Arabia overhodet ikke nevnes, er det dypt problematisk. Denne holdningen føyer seg inn i en internasjonal bevegelse som mener at økonomisk, politisk og kulturell boikott av Israel vil være konstruktivt for en løsning på konflikten, en holdning som står sterkt i eksempelvis Jeremy Corbyns arbeiderparti i Storbritannia.

Det er verdt å minne om at Israel er meget godt klar over Norges holdning, gjennom skiftende regjeringer, til ulovlige bosettinger på Vestbredden. Oslo-byrådets vedtak kan derfor kun tolkes som polariserende symbolpolitikk.

Det er på det rene at byrådet reagerer på staten Israels handlinger, og at det ikke er rettet mot jøder generelt. Men i identitetspolitikkens tid, har vi sett eksempler på at slik ensporet politikk har utviklet seg til antisemittiske holdninger i miljøer på den ytre venstresiden, blant annet i Storbritannia. Når vedtaket som Oslo-byrådet har fattet ikke likebehandler handlinger fra andre land, eller likebehandler andre folkerettsbrudd, er det en farlig vei å gå.

I dagens mer urolige verden er det behov for en balansert og klok utenrikspolitikk i disse spørsmålene. Den forvaltes best av Regjeringen støttet av Utenriksdepartementet, og Stortinget. Det er ikke en sak for landets kommunestyrer.