Minerva Debatt

Cannabispopulismen

Actis lurer seg selv med fantasien om at cannabisindustrien styrer amerikaneres holdninger til marihuana. Og forveksler næringen med folk som er politisk uenig med dem selv.

Actis lurer seg selv med fantasien om at cannabisindustrien styrer amerikaneres holdninger til marihuana. Og forveksler næringen med folk som er politisk uenig med dem selv.

– Jeg inhalerte ikke, er Bill Clintons velkjente sitat om bruk av marihuana; i 1992 var dette kontroversielt. Mye har skjedd siden den gang. President Obama har skrevet åpent om sin tidligere marihuanahobby.

På 80- og 90-tallet var bare 25 prosent av amerikanere for å legalisere marihuana; på et par tiår har støtten doblet seg til et knapt flertall. Utviklingen i USAs holdninger til cannabis byr på litt av en hodepine for norske helsemyndigheter og organisasjoner i rusfeltet. Gjennom kulturimperialisme og politiske vedtak de siste årene, er USA ikke lenger en trofast partner i kampen mot rusmiddelet.

Fremfor å innse realiteten av at denne trenden bæres frem av grunnleggende endringer i amerikaneres holdninger, velger generalsekretær i Actis, Mina Gerhardsen, å finne på beleilige bortforklaringer ved hjelp av lemfeldig omgang med fakta.

Hennes innlegg hos NRK Ytring – “Følg cannabispengene” forklarer fremmarsjen av cannabis-saken i USA med at den helt ferske cannabisindustrien har kjøpt velgernes gunst med “voldsomme kampanjebudsjetter”.

”Mye av forklaringen på at cannabis-saken er på fremmarsj i USA er pengene som flyter inn i valgkampen fra cannabisindustrien”, er hennes konklusjon. I tillegg gir hun uttrykk for at det egentlig går dårligere med cannabis-bevegelsen enn man skulle tro – at den er i ferd med å miste støtte.

Cannabisindustrien er ikke cannabislobbyen
Cannabisindustrien i USA består av ca. 800 selskap, med National Cannabis Industry Association (NCIA) som eneste nasjonale bransjeorganisasjon. NCIA brukte «voldsomme» 200.000 kroner på årets valgkamp, og 600.000 kroner på lobbyisme de siste 4 årene. Mikroskopiske summer i USA.

”Rundt 680 millioner kroner har hasjlobbyistene spandert så langt,” skriver Gerhardsen.

Tallet er basert på at den progressive milliardæren George Soros og andre rike har spyttet inn ca. 810 millioner kroner for å fremme narkotikasaker (ikke bare marihuana) gjennom forskjellige organisasjoner. Den største av dem, Drug Policy Alliance, mottar ca. 27 millioner kroner årlig fra Soros. (Når Gerhardsen skriver «så langt» mener hun egentlig «siden 1994»).

Det er rett og slett et forsøk på å manipulere debatten å kalle aktører som mener noe annet om narkotikapolitikk enn Actis for “cannabisindustrien”. Soros, DPA og andre har ingen økonomiske interesser i saken, bare idealistiske.

Ifølge Gerhardsens tall er dette 34 millioner kroner per år – en ganske beskjeden sum i et land hvor det nettopp ble brukt omlag 24.000 millioner kroner på årets valgkamp. Til sammenligning er Actis’ årlige budsjett på ca. 18 millioner kroner.

Var det pengene som gjorde utslaget?
”Utifra målingene i forkant ble det jevnere enn forventet”, sier Gerhardsen om de fire avstemningene om marihuana i forskjellige delstater i USA, der tre av dem vant frem.

Faktisk var det bare i Florida at valgresultatet endte opp jevnere enn høstens meningsmålinger gav inntrykk av. I Oregon, Alaska og Washington D.C. ble valgresultatet i snitt fem prosentpoeng bedre for ja-siden enn målingssnittet tilsa på forhånd. (Følg linkene til Ballotpedia for en grundig gjennomgang av pengebruk, meningsmålinger og støttespillere).

”Forslaget om tillatelse av medisinsk cannabis ble regnet som en «done deal» etter målingene viste nær 90 prosent oppslutning i sommer”, tilføyer hun om Florida. Helt feil.

Flere målinger ble registrert med 88 prosent støtte – men disse spurte generelt om legalisering av medisinsk cannabis, ikke det aktuelle lovforslaget, som var et forslag til grunnlovsendring i delstaten. Fra august til oktober viste målingene et snitt på 57 prosent støtte for det faktiske lovforslaget; valgresultatet ble 58 prosent.

Tampa Bay Times spurte en rekke eksperter i forkant av Florida-valget om de trodde marihuana-forslaget kom til å bli vedtatt med de nødvendige 60 prosent for et grunnlovstillegg; 80 prosent av dem sa nei. «Done deal»?

”Med forskjellen i valgkampmidlene, 20 mot 1 ifølge Actis’ amerikanske samarbeidspartner, kunne man ventet enda større ja-skred enn det ble”, synser Gerhardsen. (20 mot 1 var et tall deres samarbeidspartner brukte ganske unøyaktig, selv om de egentlig siktet til kun Oregon. For Alaska, Oregon og Florida kombinert, var den samlede forskjellen bare 2,5 til 1.)

Det finnes ingen empirisk forskning som tilsier at man definitivt vinner en folkeavstemning ved å ha eller bruke mest penger. Hovedvekten av forskningen tyder på at det kun har forsvinnende liten effekt, mens noe av det tyder på at det kun hjelper nei-siden.

Ja-siden i Oregon brukte 54 ganger så mye penger som nei-siden, men opinionen flyttet seg bare 2 prosentpoeng mot dem i løpet av valgkampen, der de til slutt vant 56-44. Hvor de 2 prosentene kommer fra er vanskelig å vite, det kan like godt være feilmarginene til meningsmålingene.

Opp i Alaska brukte ja-siden 7 ganger så mye penger, opinionen flyttet seg uvesentlige 1 prosentpoeng. Nede i Florida brukte ja-siden 20 prosent mer penger enn nei-siden og tapte hele 7 prosentpoeng i løpet av valgkampen. Hvis cannabislobbyen virkelig var så innflytelsesrik, burde ikke dette kunne skjedd. I Florida var det flere momenter som Gerhardsen har oversett. Demokratene ble beskyldt for å bruke marihuana-saken for å trekke velgere til stemmelokalene for å samtidig stemme på guvernørkandidaten Charlie Crist. Guvernørvalget mot sittende guvernør Rick Scott var meget jevnt og republikanerne fryktet at marihuana-saken kunne få begeret til å renne over. Partiet satt derfor inn store styrker på nei-siden.

Legaliseringsstøtten har flatet ut
Det Gerhardsen har glemt opp i alt maset om valgkampbudsjetter er at nei-siden i alle disse delstatene hadde betydelige gratisfordeler som ikke lar seg måle i penger. I Florida gikk guvernøren, tidligere guvernør og 2016-aktuelle Jeb Bush, statsadvokaten, Florida Medical Association, politiet og en rekke andre upartiske organisasjoner ut mot lovforslaget. Mange har tiltro til slike institusjoner – institusjoner som Actis.

En annen ting hun har glemt, er at man ikke kan se blindt på én måling og spå en trend ut fra denne, slik som når hun trekker frem at ”legaliseringsstøtten har falt med syv prosent viser en ny meningsmåling fra Gallup.” Det er helt korrekt at Gallup målte støtten på overraskende 58 % i 2013, og at de i år har målt det nede på 51 %. I 2012 var tallet 50 %. Hva har Gallup selv sagt om dette? «Målingen ble utført midt i tung nyhetsdekning av den forestående implementeringen av Colorados legalisering av marihuana, som kan ha bidratt til et midlertidig hopp i støtten.»

Pew Research og CBS har målt en svak nedgang i løpet av 2014 på 2-3 prosentpoeng, på tampen av en stabil og langvarig trend oppover. Ser man vekk fra Gallups rare “hopp” i 2013, er årets støtte til legalisering det høyeste de noensinne har registrert.

Felles for alle meningsmålingsserier om legalisering av marihuana er at støtten bygger seg stadig større basert på de yngre generasjonenes liberale holdninger.

Men i Actis ønsker de å tro på dette: «En sterk cannabisindustri som igjen bidrar til en sterk cannabislobby er en viktig forklaring på fallende oppfatning av farene ved bruk av cannabis.» Til tross for at amerikaneres holdninger rundt marihuana har utviklet seg i strak liberal retning i flere tiår, vil Gerhardsen ha det til at det er den nyfødte «Big Pot» som styrer showet med sine «voldsomme» valgkampbudsjetter.

Hvis Actis virkelig tror amerikanske velgere er så enkle å manipulere, anbefaler jeg dem å bruke en norsk årslønn på å matche lobbyismen til den amerikanske cannabisindustriens bransjeorgan. Eller kanskje forholdene i USA er mer sammensatt og pengene hadde vært bedre anvendt på en kildekritisk researcher?

P.S.
Mens jeg har skrevet dette innlegget, har Washington Posts “Monkey Cage”-blogg påpekt enda en ting Gerhardsen ignorerer: kulturell påvirkning. Det var ikke før sent på 90-tallet at marihuana begynte å bli «kult» og fremstilt positivt på amerikansk tv. Undersøkelser de har gjort med data om tv-titting viser at desto mer en amerikaner har sett på tv det siste tiåret, desto mer liberale er deres holdning til marihuana.

TV-serier som That ‘70s Show (1998) banet veien for en normalisering av forholdet til marihuana på millioner av tv-skjermer i amerikanske hjem – og etter hvert tusener av norske hjem. Det samme gjelder popmusikk, og spesielt rap/hip-hop. En studie ved Berkely i 2008 dokumenterte hvordan rapmusikk i økende grad omtalte marihuana i positiv forstand. Innen 1997 inneholdt 69 % av topp 125 rapsanger referanser til narkotika. USA har eksportert denne musikken til Norge.

Etter å ha nådd topp 25 i USA, regjerte Afromans “Because I Got High” på topp 10 i 13 uker på VG-lista i 2001-2002, med 10 strake uker på 1. eller 2. plass. Til tross for at sangen egentlig assosierer negative ting med å røyke marihuana, ble dette oppfattet som morsomt fremfor avskrekkende, som å skryte av en skandaløs fyllekule.

Det kan virke som Gerhardsen og Actis burde bekymre seg for noe annet enn cannabislobbyen i USA. Et stoff som blir oppfattet som kult via filmer, tv og musikk trenger ikke valgkamppenger; det selger seg selv.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden