Politikk

Change trumfet alt

Hovedgrunnen til at Trump vant valget er at det var republikanernes tur. Partilojaliteten og ønsket om endring trumfet kandidatens svakheter.

Mens jeg i min forrige artikkel drøftet mulige forklaringer på at meningsmålingene, og dermed modellene som bygde på dem, bommet på utfallet av det amerikanske presidentvalget, vil jeg her gå nærmere inn på de underliggende faktorene for Trumps valgseier.

Trump var en uvanlig republikansk kandidat, både i sin bakgrunn – helt uten politisk erfaring og med en broket fortid, der han vinglet kraftig mellom ulike partier, og fordi han hadde avvikende syn i mange viktige saker.

Hans proteksjonisme har riktignok hatt støtte fra en betydelig del av republikanske velgerekanskje halvparten, avhengig av hvordan man stiller spørsmålet, men vært i strid med det republikanere har gått til valg på i hvert fall siden Reagan. Hans utenrikspolitikk, om enn noe vanskelig å finne system i, har vært i strid med republikanernes linje, både partiets og velgernes, særlig i synet på Russland og ulike diktatorer, samt Irak- og Libya-krigene, der han har løyet om sitt opprinnelige standpunkt. Hans linje i viktige verdispørsmål har vært i strid med viktige kristenkonservative velgergruppers, eller han har ikke brydd seg – med unntak av abort, der han har blitt restriktiv de senere år.

Dette medførte at ingen av de nålevende presidenter og nominerte kandidater fra det republikanske partiet, med unntak av Bob Dole, stemte på ham den 8. november.

Jeg trodde, og de fleste målinger ga grunn til å tro, at Trump derfor ville miste flere republikanske velgere enn vanlig. Det viste seg å ikke slå til, eller i hvert fall i svært liten grad.

Partiet foran alt

Partilojaliteten viste seg altså å være veldig sterk. Mange republikanere som hadde tvilt, vendte ”hjem i de siste ukene av valgkampen. Hans oppslutning blant kristenkonservative ble høyere enn George W. Bush oppnådde, på tross av at Trump ikke akkurat fremstår som et søndagsskolebarn.

Trump vant 90 prosent av dem som identifiserer seg som republikanere, marginalt mindre enn Romney (93 prosent) og det samme som McCain (90 prosent) klarte, og noe mindre enn de 94 prosentene som stemte på republikanske kandidater til Huset. Clinton mistet marginalt (11 prosent) flere av ”egne” velgere enn Trump.

Split-ticket-voting, altså at man stemmer på kandidater fra ulike partier til de ulike vervene, har lenge vært lav, men den var enda lavere i år. For første gang er det perfekt samsvar mellom hvilket parti som vant senatsvalget og presidentvalget i de aktuelle statene.

Hovedgrunnen til at Trump vant valget er derfor tilsynelatende ganske enkel: Det var republikanernes tur. Som Larry Bartels skriver hos Monkey Cage: Valget ble, på tross av en uvanlig kandidat, temmelig normalt.

Når vi ser bort fra kandidaten ….

Fundamentale modeller, altså slike som ikke tar hensyn til meningsmålinger eller hvem kandidaten faktisk er, traff i år bedre enn målingene. Vox beregnet et gjennomsnitt av seks slike modeller, og spådde på valgdagen at republikanerne ville vinne 50,9 prosent av stemmene når tredjepartier ikke regnes med. De kalte forskjellen på dette og Trumps oppslutning for ”the Trump tax”, altså hvor mye Trump trakk ned sitt eget parti, og beregnet den til 3,8 prosent (den endte opp en del lavere).

Tre av de seks modellene ga republikanerne flest stemmer, to en så knapp seier til demokratene at de må sies å ha truffet, siden Clinton ligger an til å vinne med om lag 1,5 prosentpoeng, mens den siste modellen, til Erikson og Vlezien ga demokratene et forsprang på 4 prosentpoeng, altså omtrent som et gjennomsnitt av meningsmålingene. Det er ulike elementer som inngår i de fundamentale modellene, men en viktig faktor er hvorvidt det er en sittende president som stiller til gjenvalg. Andre viktige faktorer er gjerne den økonomiske veksten og hvor populær den sittende presidenten er. (Pollyvote inkluderer mange flere modeller i sitt gjennomsnitt, og ga Clinton en ledelse på 0,4 prosentpoeng. Men flere av disse modellene har også med meningsmålinger i sin prognose, og denne sammenstillingen er derfor mindre egnet til å sammenligne fundamentale modeller og meningsmålinger).

Alan Abramovitz’ modell var en av dem som inngikk i disse prognosene. Den spådde republikansk seier, men Abramovitz trodde selv ikke på modellen. NOE må det vel bety hva kandidaten sier og mener, trodde han – og jeg. Han skrev i august:

“Based on the results of other recent presidential elections, however, as well as Trump’s extraordinary unpopularity, it appears very likely that the Republican vote share will fall several points below what would be expected if the GOP had nominated a mainstream candidate and that candidate had run a reasonably competent campaign. Therefore, despite the prediction of the Time for Change model, Clinton should probably be considered a strong favorite to win the 2016 presidential election as suggested by the results of recent national and state polls.”

Her hjemme spådde modellen til Grendstad og Mjelde, som bygger på den økonomiske veksten og hvorvidt det er en sittende president som stiller til gjenvalg, også republikansk seier, både før og etter at Trump ble nominert, siden den ikke tar hensyn vil hvem kandidaten er. Grendstad og Mjelde vekslet mellom å tro på sin modell og tvile på dette i løpet valgkampen (sjekk Mjeldes twitterfeed), av samme grunner som Abramovitz: Var kandidaten så spesiell i år at modellen ville ta feil?

Change!

En sterk driver i fundamentale modeller er altså ønsket om skifte etter at et parti har sittet med presidentmakten i åtte år. Etter andre verdenskrig har et parti vunnet tre valg på rad bare en eneste gang, med den eldre Bush som etterfulgte Reagan i 1992. Ropet om ”change” er sterkt.

I år overdøvet dette betenkelighetene mange velgere hadde med Trump. Betenkelighetene ble langt på vei nøytralisert av to forhold: For det første at Trump var den ultimate change-kandidaten, helt uten politisk erfaring. Og det andre var at Clinton var den ultimate insider. Hun forsøkte å være change-kandidaten – det var tross alt første gangen USA kunne få en kvinnelig president. Men den demokratiske meningsmåleren Stan Greenberg trekker frem at hun på slutten ikke maktet dette, og ble druknet av den nye runden i epost-kontroversen, og søkelys på Clinton Foundation og sammenblandingen av penger og politikk.

Clinton var, delvis av disse grunner, svært upopulær. Som jeg har gjentatt til det kjedsommelige: Så lenge dette er målt er det bare Trump som slår henne i andelen som har sterkt negative oppfatninger om en kandidat.

Valgdagsmålingene bekrefter dette. Bare 38 prosent av velgerne mente at Trump var kvalifisert til å være president, mot 52 prosent for Clinton. Men en femdel av dem som mente han ikke var kvalifisert, stemte på ham likevel. Sagt på en annen måte: qualified-trump14 prosent av velgerne mente at ingen av kandidatene var kvalifisert. Trump vant dem 69-15. Samme andel mente at ingen av de to hadde riktig temperament til å være president. Trump vant dem 71-12. Atten prosent hadde en negativ vurdering av begge kandidatene (unfavorable). De gikk 49-29 for Trump. Hele 39 prosent mente at det viktigste var at kandidatene kunne bringe endring. Trump vant dem 83-14. Change trumfet alt.

Jeg, og mange med meg, trodde Trump ville tape fordi han var Trump. Men det viste seg at han vant fordi han ikke var Clinton.

 

Syke gamle på landet

Ved å undersøke hvem Trumps velgere er, og særlig hvordan hans oppslutning skiller seg fra den Mitt Romney hadde i 2012 – Romney fikk omtrent samme andel av stemmene – kan vi avdekke hvilke drivkrefter som motiverer oppslutningen om Trump.

Sammenlignet med 2012 er det en klar økning i splittelsen mellom by og land. Larry Sabato har beregnet at Trump tapte 3,7 prosentpoeng sammenlignet med Romney i de femti mest folkerike counties, mens Clinton vant 0,4 prosentpoeng. Gapet i byområdene til fordel for demokratene har nå økt til nesten 30 prosentpoeng. I grisgrendte strøk, counties med befolkning under 200.000, fløt velgerne i den andre retningen – en nettogevinst for republikanerne på 12 prosentpoeng.

Trump gjorde det også godt blant en annen gruppe som tradisjonelt heller mot republikanerne, de eldre. Men er det et interessant sprik. I counties der de over 60 utgjør mer enn 30 prosent av befolkningen, økte marginen med 12 prosentpoeng fra 2012. Men blant individer over 65 år, sank den ifølge valgdagsmålingen med 4 prosentpoeng. Det tyder på at det ikke er alder i seg selv som driver folk i retning Trump, men at de lever blant mange gamle, noe som gjerne er knyttet til avfolkning og dystre fremtidsutsikter.

Og Trumps velgere lever blant syke. Jeg har tidligere skrevet om Angus Deatons undersøkelse som viser at dødeligheten blant middelaldrene hvite faktisk øker, i motsetning til andre etniske grupper. Ifølge Economist er dårlig helse det som best forklarer Trumps fremgang i mange områder sammenlignet med Romney:

“The Institute for Health Metrics and Evaluation at the University of Washington has compiled county-level data on life expectancy and the prevalence of obesity, diabetes, heavy drinking and regular physical activity (or lack thereof). Together, these variables explain 43% of Mr Trump’s gains over Mr Romney, just edging out the 41% accounted for by the share of non-college whites.

The two categories significantrump-helsetly overlap: counties with a large proportion of whites without a degree also tend to fare poorly when it comes to public health. However, even after controlling for race, education, age, sex, income, marital status, immigration and employment, these figures remain highly statistically significant. Holding all other factors constant—including the share of non-college whites—the better physical shape a county’s residents are in, the worse Mr Trump did relative to Mr Romney.”

Lavt utdannede

Trump vant altså betydelig mer enn Romney blant dem uten høyere utdannelse, så her ligger mye av forklaringen på hans valgseier. Men det er uklart om dette skyldes at han mobiliserte nye velgere her. Andelen av velgerne uten høyere utdannelse falt fra 53 prosent til 50 prosent fra 2012 til 2016. Men som nevnt i min forrige artikkel, finnes det data som tyder på at Trump fikk en del velgere som ikke pleier å stemme til urnene.

Ifølge tallknusingen hos 538, gjorde Trump det 14 prosent bedre enn Romney i counties der mindre enn 20 prosent av befolkningen har bachelor-grad eller mer, mens han gjorde det 6 prosentpoeng dårligere i counties der mer enn 40 prosent har slik utdannelse.  Tyr vi til valgdagsmålingen, vant Trump hvite uten høyere utdanning med 39 prosent. Det er mer enn meningsmålingene hadde spådd. Valgdagsmålingen fra 2012 er ikke brutt ned på kombinasjonen av utdanning og rase, men blant alle uten college tapte Romney med 4 prosentpoeng, mens Trump vant dem med 8. I 2012 var det i praksis ikke noe skille mellom partiene etter utdanning, mens det er betydelig denne gangen.

Redselen for økonomisk nedgang

Jeg har tidligere skrevet om Gallup-data som tydet på at Trump ikke appellerte spesielt til dem med lav inntekt. Valgdagsmålingen peker i noenlunde samme retning. Romney vant 38 prosent av dem med familieinntekt under $50.000 dollar, mens Trump tok 41 prosent. Utdanning er altså en viktigere indikator enn inntekt. Som jeg tidligere har skrevet, er det en del av de lavt utdannede som har grei inntekt, men for mange grupper har denne stagnert, slik figuren viser (lønningene har steget en del etter 2012).

us-real-wage-levels-of-workers-by-education-autor

Jed Kolko skriver hos 538 om noen av de økonomiske dataene, og finner ingen klar sammenheng mellom arbeidsledighet og Trumps oppslutning. Ser man på utviklingen i stemmetall fra 2012 til 2016, fant han imidlertid en sammenheng mellom flere stemmer til republikanerne og høyere arbeidsledighet og lavere inntekt.

Det er også en klar sammenheng med andelen av jobber i et county som er rutinemessige og Trumps oppslutning – også i endringen i republikanernes oppslutning fra 2012 til 2016. Disse jobbene trues i større grad av automatisering.

Loren Collingwood hos Washington Posts Monkey Cage finner også en sammenheng mellom Trumps oppslutning og nedgang i industrisysselsettingen fra 2000 til 2014, men dette er en betydelig mindre viktig faktor enn utdanningsnivå og andel ikke-hvite i befolkningen.

Kolkos data, samt det vi vet om inntektsutviklingen til lavt utdannede, gir grunn til å tro at Trump har tatt velgere blant dem som klarer seg OK i dag, men har sett sin inntekt stagnere. Blant den tredelen av velgerne som mente at livet for neste generasjon vil bli vanskeligere, vant Trump 63-31. Det faller godt sammen med at oppslutningen er høy der sårbarheten for automatisering er stor.

Økonomiske årsaker spiller inne, men forklarer ikke alene Trumps seier. Som jeg har skrevet om tidligere var økonomien dårligere i 2012, slik at det burde ha ligget bedre til rette for ham da. Men de underliggende økonomiske bekymringene kunne i år kombineres med ønsket om ”change” bort fra demokratene.

Det er også viktig å huske, slik John Hudak ved Brookings Institution minner om, og før historien om at Trump vant på grunn av økonomisk marginaliserte tas for gitt, at Clinton vant stort i andre slike grupper enn den ”hvite arbeiderklassen”, både når vi ser på andre etniske grupper og ungdom.

Arbeiderklassen er ikke «de fattige»

Joan C. Williams skriver i Harvard Business Review at særlig venstreorienterte blander sammen ”arbeiderklassen” og dem med lav inntekt:

“When progressives talk about the working class, typically they mean the poor. But the poor, in the bottom 30% of American families, are very different from Americans who are literally in the middle: the middle 50% of families whose median income was $64,000 in 2008. That is the true “middle class,” and they call themselves either “middle class” or “working class.” (…)

Remember when President Obama sold Obamacare by pointing out that it delivered health care to 20 million people? Just another program that taxed the middle class to help the poor, said the WWC, and in some cases that’s proved true: The poor got health insurance while some Americans just a notch richer saw their premiums rise. (…)

Progressives have lavished attention on the poor for over a century. That (combined with other factors) led to social programs targeting them. Means-tested programs that help the poor but exclude the middle may keep costs and tax rates lower, but they are a recipe for class conflict.”

Den hvite arbeiderklassa (WWC) – eller middelklassa – er altså ingen pådriver for økt velferdsstat (men de vil gjerne beholde ordninger som tjener dem godt, slik som alderspensjonen, som Trump har lovet å skjerme). De ser langt på vei på velferdsordninger som noe de må betale for, men som andre – les gjerne etniske minoriteter, nyter godt av.

Videre blander mange på venstresiden, også i Norge, motstand mot økt ulikhet inn som forklaring på Trump. Dette er gyldig for Sanders-velgerne, men ikke viktig for Trump-velgerne. De har ikke noe problem med en riking fra New York som attpåtil er født med sølvskje i munnen. Williams forklarer:

”For months, the only thing that’s surprised me about Donald Trump is my friends’ astonishment at his success. What’s driving it is the class culture gap. One little-known element of that gap is that the white working class (WWC) resents professionals but admires the rich. Class migrants (white-collar professionals born to blue-collar families) report that “professional people were generally suspect” and that managers are college kids “who don’t know shit about how to do anything but are full of ideas about how I have to do my job,” said Alfred Lubrano in Limbo.” (…)

Michèle Lamont, in The Dignity of Working Men, also found resentment of professionals —but not of the rich. “[I] can’t knock anyone for succeeding,” a laborer told her. “There’s a lot of people out there who are wealthy and I’m sure they worked darned hard for every cent they have,” chimed in a receiving clerk. (…) The dream is not to become upper-middle-class, with its different food, family, and friendship patterns; the dream is to live in your own class milieu, where you feel comfortable — just with more money.”

Politisk ukorrekthet – eller bare dårlig oppførsel

Mange amerikanere føler at de liberale elitene, som de hatede ”professionals” Williams viser til, ser ned på dem fordi de holder seg med litt gammeldagse verdier. Det har vært en enorm endring i aksepten av homofili de siste årene, langt inn i republikanske kretser. Men aktivistene vil ikke gi seg med rett til ekteskap. Slik de tradisjonsbundne ser det, forlanger de total kapitulasjon. Dette gir seg blant annet utslag i voldsomme oppgjør om symboler, som kjøret mot bakeren i Colorado som ikke ville levere bryllupskake til et homofilt par. Istedenfor å riste på hodet og gå videre, ble dette til en stor kamp, og på sedvanlig amerikansk vis, en sak for rettsvesenet.

Det samme gjelder en sterk sensitivitet for alt som kan oppfattes som diskriminerende på bakgrunn av rase, legning eller kjønn, og som har fått sitt sterkeste uttrykk på universitetene. Det kan for eksempel regnes som en ”mikroaggresjon” å spørre en student hvor hun kommer fra, eller rasistisk å ikke inkludere svarte figurer i et dataspill som foregår i middelalderens Europa.

På motsatt side bruker Trump og mange av hans tilhengere nå merkelappen ”politisk korrekthet” for å dekke over sitt eget grums. Det skal liksom ikke være lov lenger å kalle en spade for en neger!

Cathy Young skriver godt om dette:

“The anti-PC rebellion often overlooks the fact that there are two different kinds of “political correctness.” What one might call “PC-lite” became a tacit consensus in the 1960s: the severe stigmatization of speech that overtly attacks or insults people on the basis of race, ethnicity, sex, religion, and other group characteristics, especially ones historically linked to discrimination and prejudice. (In other words, decency and respect.) Hardcore PC, which arose in the 1980s, waned toward the end of the 1990s, and came back with a vengeance in the 2010s, is something very different: a crusade to cleanse culture of anything that could conceivably be interpreted as demeaning the “marginalized” or perpetuating oppression. (…)

A rebellion against hardcore PC, which chills intellectual discourse and turns human interaction into a minefield, is long overdue; but if it turns into a rejection of basic decency, we will all be the losers—including the revolutionaries themselves. (…)

The backlash which has been simmering for a while and has surged in the past year is entirely understandable. But it also has a dark side: in the #AltRightMeans hashtag, tweets deploring political correctness mingle with ones asserting that “diversity is white genocide,” denouncing Jews, or lamenting miscegenation. Too many anti-PC culture warriors abuse the term “political correctness” as wantonly as social justice champions abuse the term “racism”—and, worse, promote or condone real bigotry in the name of anti-authoritarian rebellion. “

Trusselen fra ”de andre”

De økonomiske bekymringene, samt uroen over at USA endres både verdimessig og i den etniske sammensetningen, har skapt en motreaksjon blant mange hvite amerikanere. Samuel Huntington spådde dette i 2004 i sin bok Who Are We.

“The various forces challenging the core American culture and creed could generate a move by native white Americans to revive the discarded and discredited racial and ethnic concepts of American identity and to create an America that would exclude, expel, or suppress people of other racial, ethnic, and cultural groups. Historical and contemporary experience suggest that this is a highly probable reaction from a once dominant ethnic-racial group that feels threatened by the rise of other groups. It could produce a racially intolerant country with high levels of intergroup conflict.”

Derek Thompson skrev i The Atlantic i mai om denne kombinasjonen av økonomisk pessimisme og negative holdninger til ikke-hvite:

”In February 2011, a national survey by the Washington Post, the Kaiser Family Foundation, and Harvard University found that white men without a college degree had a uniquely dark outlook on America’s future. They were the most likely to say the country’s best days are over; the most likely to be pessimistic about the economy’s future; and the most likely to say hard work no longer guarantees success.

Their economic despair has mixed with racial resentment. In 2004, white Republicans and white Democrats were similarly likely to say that «too much» money was spent to improve conditions for black people. Eight years later, Republicans were three times more likely to agree. When Nate Silver measured responses to several race-related questions in the General Population Survey, he concluded that, although the expression of racism by all whites toward blacks has decreased over time, «they’ve failed to decrease under Obama” among Republicans.”

Deplorables – og de andre

Jeg har tidligere skrevet om de beklagelige holdningene på mange områder som en betydelig del av Trumps tilhengere står for, som inkluderer forbud mot islam og moskeer, innreiseforbud for muslimer, beklagelse over at nord-statene vant borgerkrigen og mye mer.

Det finnes en betydelig gruppe blant Trumps tilhengere av det Clinton kalte ”deplorables”. Men William Saletan hos Slate mener dette bare er en av fem grupper Trump-velgere, og advarer mot å behandle dem alle som forkastelige:

“The first basket is the deplorables: people who love to hate. These are the folks who paint swastikas and write racial slurs on Twitter. The second basket is people who liked Trump’s vilification of immigrants or agreed with him that Clinton didn’t “look like a president.” They’re easily manipulated. The third basket is people who don’t see racism or sexism anywhere. The fourth basket is people who don’t think it’s a big deal. They shrug off Trump’s taped comments about grabbing women as “locker room talk.” And the fifth basket is people who were genuinely troubled by the way Trump treated women, or the way he talked about a Mexican American judge or the mother of a Muslim American soldier, but who voted for him anyway, or stayed home, because they couldn’t stand Clinton.”

Saletan anbefaler å gi opp de første, legge den andre gruppen til siden for en stund, og arbeide for å overbevise de tre siste gruppene.

Les også Mads Motrøens artikkel om Alt-Right.

Innvandring

Trumps signatursak har vært innvandringspolitikken – bygge mur mot Mexico og å deportere illegale innvandrere. Den har utvilsomt mobilisert entusiasme hos mange, og passer godt inn i det bildet av hvit motreaksjon mot etnisk mangfold som Huntington beskriver ovenfor. Blant de 13 prosentene i valgdagsmålingen som svarte at innvandring var den viktigste saken, vant Trump 64-32.

Gallupdata før valget, som jeg skrev om her, fant en sammenheng mellom lav andel av ikke-hvite og oppslutning om Trump. Valgresultatet bekrefter dette. Ikke bare gjør Trump det godt der det er få innvandrere, han gjør det mye bedre (17 prosentpoeng) enn Romney. Men en undersøkelse gjengitt i Wall Street Journal 1. november viser også at småbyer der den etniske sammensetningen har endret seg raskt – i praksis der mange hispanics og asiater har kommet til, også har gitt stor oppslutning om Trump. Særlig gjaldt dette i Midt-Vesten. Disse to funnene kan peke mot at mange hvite gjerne vil holde fast på sitt hvite nabolag, og reagerer negativt på den endringen de ser rundt seg.

Men dette er bare en del av bildet. For det første ble oppslutningen om Trump ifølge valgdagsmålingen omtrent den samme blant hispanics som den McCain og Romney oppnådde. Det er ikke alle innvandrere som er imot en streng innvandringspolitikk, eventuelt at de synes andre saker er viktige.

Men viktigere: Mange av Trumps velgere er faktisk imot viktige deler av denne politikken, slik at et stort flertall som stemte 8. november motsetter seg innstramninger. Hele 70 prosent svarte at ulovlige innvandrere bør tilbys legal status, mot 25 prosent som vil deportere dem. (Spørsmålsstillingen er uten nyanser – de fleste vil nok ha en kombinasjon. Obama har gjort begge deler). Støtten til en mur mot Mexico er større – 41 prosent, men langt fra et flertall. Valgdagsmålingen er dermed godt i samsvar med en rekke målinger over lenger tid som viser at et flertall av amerikanerne er ganske sentrumsorienterte på innvandringsområdet.

Veien videre

Trump vant altså først og fremst fordi det var tid for change. Det peker mot at demokratene kan vinne igjen i 2024 – eller i 2020 dersom Trumps velgere er misfornøyd med det han leverer. Den langsiktige demografiske utviklingen er også til fordel for demokratene, ikke bare den etniske sammensetningen, men også et stigende utdanningsnivå og republikanernes svake stilling blant de yngre. Men dersom republikanerne fortsetter å øke sin oppslutning blant de hvite, kan de fremdeles vinne valg i mange år fremover. Ser vi alle politiske verv under ett, er dette valget partiets beste siden 1928.

Hvorvidt demokratene kan vinne tilbake en del av den hvite, lavt utdannede arbeiderklassen som de nå har tapt, avhenger først og fremst om disse velgerne blir skuffet over Trump. Det er lettere å love bedring enn å faktisk gjennomføre den, siden deres problemer har dypt strukturelle årsaker. Gode industrijobber kommer ikke tilbake i hopetall, og Trumps proteksjonisme vil gå hardt ut over forbrukerne, særlig de som sliter økonomisk.

Demokratene vil nok forsøke å utvikle en politikk som appellerer til dem som de denne gangen har tapt, men det er også lettere sagt enn gjort. Det ligger an til at de velger en svart muslim, kongressmann Keith Ellison fra Minnesota til partiformann. Jeg tror ikke det vekker jubel blant republikanernes nye velgere i Wisconsin.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden