Den revolusjonære er blitt en håpløs og tragikomisk figur

Det er inntrykket man får av å se «Revolusjon» på Nationaltheatret.

Publisert   Sist oppdatert

Christian Lollike, som har skrevet og regissert Revolusjon på Nationaltheatret, nærer dyp mistillit til det nåværende demokratiet og politikerne som styrer det.

Revolusjon

  • Av Christian Lollike.
  • På Nationaltheatret.
  • 29. sept – 5. des. 2017.

«Dukkepartiet er en mistillidserklæring til politikerne», het det da han i 2014 stiftet det politiske partiet Dukkepartiet i Danmark. Populismen og eliteforakten lyser av erklæringer som «Dukkepartiet vil udstille politikernes sprog, deres karrierejagt og deres manglende visioner», og avstanden til slagord som Donald Trumps «drain the swamp» er heller kort.

I en video av Nationaltheatret, som reklamerer for det nye teaterstykket, beskriver Lollike rådende samfunnsverdier som «en sykdom vi må kureres for», noe som «krever en operasjon av de helt store» og «et systemskifte». Det trengs altså «en eller annen form for revolusjon».

Akkurat hva revolusjonen skal handle om, er imidlertid uklart, og i intervjuet med Minerva før premieren ville han ikke snakke om egne politiske overbevisninger.

Målet med stykket er ikke å propagandere for noen bestemt revolusjon, heller å «eksplodere våre sinn så vi igjen kan begynne å fantasere om andre måter å organisere samfunnet på», som Lollike sier i Nationaltheatrets video. Alternativet til slike nye visjoner, slår han fast, er at samfunnet når en katastrofe, en katastrofe vi muligens er oppi allerede.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Knapt pressedekning

Spørsmålet er om Lollike lykkes.

Et teaterstykke kunne ha en ambisjon om å sette i gang fantasier og nytenkning også utenfor teatersalen, men et søk på Retriever viser liten pressedekning for stykket: tre forhåndsomtaler (blant annet intervjuet i Minerva) og syv anmeldelser (Aftenposten, Dagbladet, Morgenbladet, Dagsavisen, Vårt Land, Dag og Tid og Scenekunst.no).

De er tragiske karakterer fordi det er så opplagt at de taper, og de er komiske figurer.

Hvis stykket makter å sette i gang tankesvingningene inni teatersalen, ville det like fullt være vellykket. At utgangspunktet er vanskelig, gitt teaterets typiske publikum av middelaldrende folk med betydelig kulturell kapital, ganske langt fra den unge, rebelske AKP-eren på 70-tallet, trenger ikke egentlig å bety noe. Man jobber med den materien man har.

Hovedutfordringen er snarere teaterets innhold.

Det håpløse

Et par av karakterene (A og C) har hovedansvaret for å framsnakke revolusjonen, og de tar i så godt de klarer, med snakk om finanskrise, økonomisk krise, politisk krise, flyktningkrise, energikrise og klimakrise. En annen (B) sier imot dem og kaller dem gammeldagse kommunister.

Den siste karakteren (D) er mest opptatt av skilsmissen han går gjennom.

Bekymringene til revolusjonstilhengerne og skilsmisseofferet glir utover i stykket mer og mer over i hverandre: De lengter etter noe utopisk (en annen verden eller å få kona tilbake), de er tragiske karakterer fordi det er så opplagt at de taper, og de er komiske figurer.

Bang! Slik skal publikum vekkes.

Mens revolusjonspreiket er insisterende og slitsomt i manuset, klarer karakterene å legge en annen distanse til det og ironi rundt det muntlig, og det framstår mest som håpløst.

Betyr så det at Lollike ikke mener budskapet alvorlig? Neppe. Det håpløse er kanskje nettopp poenget hans. Helt til slutt kommer nemlig to unge gutter på scenen. «Vi tror på det håpløse som mobiliseringsfaktor», erklærer de, før de skyter seg.

Bang! Slik skal publikum vekkes. Og fantasien deres settes i gang.

Ikke spesielt originalt

Er Revolusjon interessant teater? Vel.

Det er for det første umulig for meg å bedømme om Lollike lykkes. Kanskje lykkes han overfor andre, men han lykkes ikke med meg. Jeg får ikke mer lyst til å «fantasere om andre måter å organisere samfunnet på» av å se Revolusjon enn av å høre på Trump.

For det andre er det vanskelig å se at det politiske innholdet er spennende. «Målet er å kritisere venstresidens stivnede syn på revolusjon», sa Lollike til Minerva, stykket inviterer publikum til å tenke høyt om alternative syn på revolusjonen, men det gir knapt oppspark til slik tenkning.

Karakterene presenterer muligheter som å oppløse skillet mellom by og land, å dyrke gulrøtter på hustakene, å starte en grønn terrorbevegelse og å avvikle kjøp og salg av varer. Ingenting spesielt fristende, og ingenting spesielt originalt.

Dessuten er det ingenting i stykket som overbeviser publikum om at man bør dele Lollikes sterke mistillit til demokratiet eller hans frykt for den kommende katastrofen.

Ensemble må få honnør for at de har løftet det komiske i stykket, skriver Meisingset.
Ensemble må få honnør for at de har løftet det komiske i stykket, skriver Meisingset.

Skuespillerne får fram det håpløst desperate.

Men for det tredje er stykket likevel til en viss grad spennende teater, og det skyldes i all hovedsak alt det andre enn det politiske, og selve teaterformen.

Komedie av topp kvalitet

For skuespillerne (Olav Waastad, Ole Johan Skjelbred, Trine Wiggen og Eindride Eidsvold) gjør en fin jobb. Selv fikk jeg spesiell sans for Waastads humoristiske og litt fortapte karakter.

Sammen får skuespillerne fram det håpløst desperate i å lengte etter en annen verden, eller tilbake til kona si, helt uten håp om at målene eller visjonene kan innfris. Den spesielt revolusjonære, A, som spilles av Skjelbred, framstår virkelig som en håpløs og tragikomisk figur.

Spesielt må skuespillerne og regissøren Lollike få honnør for at de har løftet det komiske i stykket. Noen scener og aspekter ved karakterene er komedie av topp kvalitet.