KOMMENTAR

Christian Tybring-Gjedde forlot tirsdag talerstolen idet utenriksminister Ine Eriksen Søreide ytret seg på en måte som kunne fremstå som kritisk til Tybring-Gjeddes holdninger om innvandring.
Christian Tybring-Gjedde forlot tirsdag talerstolen idet utenriksminister Ine Eriksen Søreide ytret seg på en måte som kunne fremstå som kritisk til Tybring-Gjeddes holdninger om innvandring.

Tybring-Gjedde må velge om han skal være rosablogger eller politiker

Begge grupper liker å slenge dritt om andre – men politikere må tåle å få tilsvar uten å storme krenket ut av rommet.

Publisert Sist oppdatert

Det kunne selvsagt hende at det var taktiske tårer Christian Tybring-Gjedde gråt da han stormet ut av stortingssalen etter at utenriksminister Ine Eriksen Søreide hadde ytret seg på en måte som kunne fremstå som kritisk til Tybring-Gjeddes holdninger.

En del av Tybring-Gjeddes kjernevelgere ville i hvert fall kjenne seg godt igjen i situasjonen slik Tybring-Gjedde etterpå forsøkte å beskrive den: Her ytrer man bare sine bekymringer for demografisk endring i innvandrertette bydeler, og så kommer eliten løpende og kaller deg rasist!

Nå er ikke Tybring-Gjeddes versjon av hva som skjedde den mest dekkende: Det begynte med at Tybring-Gjedde spurte utenriksministeren «hvorvidt statsråden i sitt eget nabolag (...) omgås disse flyktningene til daglig og opplever de utfordringene som finnes blant folk flest» eller bare bedriver «festtaler her i stortingssalen og andre steder hvor man ønsker å være inkluderende og kanskje også få noen internasjonale stillinger ute».

Her vil jeg i forbifarten skyte inn et tips til alle som er i ferd med å bli krenket over at noen stiller spørsmål ved dine holdninger: Ikke start samtalen med å insinuere at din motdebattant går inn for en ødeleggende innvandringspolitikk fordi vedkommende sikler etter FN-jobber.

Uansett: Uheldigvis for Tybring-Gjedde viste det seg – og dette hadde det i grunnen vært mulig å sjekk på forhånd – at Eriksen Søreide bor i Gamle Oslo og omgås mennesker med flyktningbakgrunn. Tybring-Gjedde, som er bosatt på Frogner, lot seg ikke overbevise, og gjentok spørsmålet med andre ord.

En litt annen innstilling

Det var da Eriksen Søreide svarte, noe mindre diplomatisk, at en av grunnene til at det går fint for henne å omgås mennesker med minoritetsbakgrunn, kan være at hun «har en litt annen innstilling til mennesker som kommer fra et annet sted enn det representanten Tybring-Gjedde nå legger for dagen. Det fokuset representanten Tybring-Gjedde har er problemfokus». Hun fulgte rett nok opp med å si noe om at integreringsproblemer er reelle – men da var Tybring-Gjedde for lengst gått.

Først: Ingen har kalt noen rasist, selv om Siv Jensen allerede er ute og forsøker å smi mens jernet er varmt. Dernest: Jeg ville faktisk ikke valgt de ordene utenriksministeren valgte.

Ikke fordi det er slik at alle mennesker har nøyaktig samme innstilling til mennesker med minoritetsbakgrunn. Det har de ikke, og det er tullete å late som noe annet. Det kan være riktig å påtale et monomant negativt oppheng i minoriteter beheftet med konspiratoriske eller fornærmende forklaringer på meningsmotstanderes beveggrunner. Samtidig er det både slik at ikke alle integrasjonsproblemer løses med positiv innstilling, og slik at en god del folk med en i utgangspunktet positiv innstilling gjennom årenes løp har opplevd at deres genuine og legitime bekymringer stemples som dårlige holdninger.

Å treffe balansen i et slikt svar, rett etter en implisitt anklage fra Tybring-Gjedde om at Eriksen Søreide først og fremst er motivert av en internasjonal toppjobb, er ikke så lett. Men utenriksministerens svar gjorde det i hvert fall mulig å tenke at Tybring-Gjeddes reaksjon var resultat av en taktisk overveielse: her kunne han overbevise en større velgergruppe om at noen stemplet dem som rasister!

Tåler genuint ikke kritikk

Det er det Siv Jensen prøver å bruke denne saken til, ved å påstå at utenriksministeren kalte Tybring-Gjedde rasist. Denne type forsøk på taktisk å vri samtalen i en retning som er gunstig for eget parti, er dagligdags i politikken. Men alt tyder på at Tybring-Gjeddes egen reaksjon ikke var taktisk, men genuin.

Det så i hvert fall svært genuint ut da Tybring-Gjedde kom tilbake til Stortingets talerstol etter å ha fått tenkt seg om, for å avlevere følgende budskap til Eriksen Søreide: «I denne salen skal man diskutere politiske uenigheter, ikke person og ikke beskylde hverandre for holdninger som er svært sårende og som gjorde at jeg måtte dra ut av stortingssalen i 30 minutter fordi jeg var så oppskaket etter å fått en slik beskyldning.»

Det mest absurde punktet i utvekslingen var kanskje likevel da han ville ha seg frabedt å få noe svar. Utenriksministeren skulle, mente han, bare ta til etterretning hvordan han følte anklagen. Men Tybring-Gjedde er stortingsrepresentant, ikke en forulempet ekskjæreste med krav på å få sine ulike følelser validert av statsråden. Da han forlot salen for andre gang under Eriksen Søreides svar, var det hele blitt et uverdig teater.

Det er her vi forlater politikken og trer inn i rosabloggernes verden. Eller – og før noen blir krenket av ordet rosablogger – Trumps verden. Det er en verden der man selv kan stille spørsmål ved andres moral og karakter kontinuerlig: En anklage om at noen selger ut landet sitt for en toppjobb i FN, er en slags matter-of-fact-aktig beskrivelse av politikerkollegers psykologi. «Kultursvik» er en objektiv term for politikk man er uenig i. Påstander om at andre har «forakt for vanlige folk» er en nøytral beskrivelse av andre menneskers innstilling.

Men Gud forby at noen antyder noe om din holdning! – da er det skakende, ikke bare på vegne av deg, men på vegne av vanvittig mange.

Finn deg en ny jobb

For ordens skyld: Jeg mener at de fleste av disse påstandene må aksepteres i det politiske ordskiftet. På samme måte som det må være lov å diskutere hvorvidt innstilling til minoriteter har noe å si for integrering, må det være lov å diskutere om noen i eliten er mer opptatt av å føle seg gode i internasjonale kollegers øyne enn av å forstå bekymringer blant eget lands borgere. Begge påstander inneholder kjerner av analyser som må formuleres før de kan evalueres eller besvares.

Problemet oppstår først når en politiker som lever av å fortelle den politisk korrekte eliten at de sviker sitt land, forakter sine borgere og lar seg kjøpe av løfter om sjelløse jobber i et korrupt FN, bryter et utall uskrevne parlamentariske regler for å protestere mot at det hevdes at han og disse politisk korrekte elitene har ulik innstilling.

Det er ikke uvanlig i samfunnet for øvrig at de som deler ut de tøffeste karakteristikkene til andre, er mest hårsåre og krenkbare i møte med den minste motbør. For en politiker er det likevel en elendig kombinasjon. Ikke bare gir den deg neppe noe godt liv som politiker; det er en kombinasjon som heller ikke bidrar til sunn politisk debatt.

Tybring-Gjedde bør finne ut om han er tøff nok til å ta i mot det han deler ut. Hvis han ikke er det, bør han for alles skyld finne seg noe annet å gjøre.