Kultur

Churchills inspirerte lederskap

Gary Oldman stars as Winston Churchill in director Joe Wright's DARKEST HOUR, a Focus Features release.

Bilde: Darkest Hour, trailer / Youtube

Uansett hvilket forhold man har til Churchill er det én ting ingen kan ta fra ham: måten han inspirerte et folk i landets mørkeste time.

«Man kan ikke prate fornuft med en tiger når den holder hodet ditt i gapet!», tordner sir Winston i filmen Darkest hour så ministre og generaler skvetter.

Den nye bølgen av krigseposer som går over kinolerretene har visse ting felles, enten de heter Dunkirk, Kongens nei eller Darkest hour. Tro om ikke mangelen på definerte og inspirerte lederskap kan være en grunn. Når man speider forgjeves etter moralsk vilje og handlekraft hos Vestens ledere, og i stedet ser kaos, opportunisme, arroganse, ubesluttsomhet, og for ikke å snakke om usminket rovdyr-mentalitet, da kan det gjøre godt å vende blikket mot en nær fortid hvor legendariske ledere sto frem.

Og den mest legendariske av dem alle er utvilsomt sir Winston Churchill.  Gary Oldman, som høyst fortjent mottok en Oscar for rollen, spiller Churchill så det støkker i en.

Det er ikke bare den ytre fremtoningen som imponerer, for det gjør den; når så vi en annen skuespiller bli sir Winston Churchill på denne måten? (Hva sa ikke poeten Edward Young om «originalene». Originaler gror, de lages ikke.) Oldman har ikke bare fanget inn hans karakteristiske ytre; ved hans ansiktstrekk, gester, mimikk, måten å gå og stå på, eller tenne sigaren; og selvsagt hans karakteristiske stemme – men vi fornemmer også noe av denne egenartede mannens indre konflikter og spenninger.

Churchill kan man skrive bindsterke verk om og aldri bli klok på hva det var som gjorde ham til det han ble. Men uansett hvilket forhold man har til mannen og legenden, og uansett hvor mye negativt som har vært skrevet og sagt, er det én ting ingen kan ta fra ham: måten han klarte å snu defaitisme til kampvilje, da han inspirerte et folk i landets mørkeste time.

Biografiene kan få frem nyanser som en film ikke kan, og en film kan innføre scener som bare illuderer å være historiske, men når det gjelder følelsen av samtidighet, at man er med på et drama som foregår her og nå, et drama som ikke er avsluttet, men i ferd med å utfolde seg, er filmen det uovertrufne medium, fordi den taler så sterkt til følelsen. Filmen Darkest hours utgangspunkt er krisen, det store sammenbruddet som mellomkrigstidens appeasement-policy førte med seg, det velmenende eksperiment som ga Hitler og nazityranniet overtaket og som i 1940 var i ferd med å mørklegge hele Europa.

Churchill hadde vært blant de ytterst få som så faresignalene. Når filmen begynner budsendes han til Buckingham Palace for å stå i spissen for en samlingsregjering. Men den ytre fare, representert ved trusselen om invasjon og utslettelse, møter en indre fare når regjeringskolleger rotter seg sammen for å tvinge mannen i nr. 10 til å ta imot Mussolinis tilbud om en fredsavtale med aksemaktene.

Intuitivt visste han hva Hitler sto for, man kan ikke prate fornuft eller kjøpslå med en tiger, og for Churchill var valget klart.

Det er ikke noe vakkert bilde av denne regjeringen filmen viser, for alt jeg vet er det et realistisk bilde, og at frykten for hva som kunne skje hvis britene skulle tape var reell, er sikkert. Realpolitisk vurdert hadde de små sjanser mot Hitlers panserdivisjoner og mektige luftflåte. Tankegangen hos Halifax og Chamberlain var vel at hvis man manøvrerte klokt og forsiktig, ved å velge diplomatiske løsninger, kunne de kanskje bli spart.

Det gir et bilde av realpolitikere. Churchill var kanskje ingen realpolitiker, noe hans isolasjon på grunn av diverse politiske feilvurderinger i mellomkrigstiden var et bevis på, men han hadde noe annet som de profesjonelle politikerne manglet, nemlig evnen til å skjære gjennom, evnen til å se de store linjer og perspektiver, han hadde magefølelse og ikke minst en iboende moralsk sans.

Det vil si, evnen til å se forskjell på svart og hvitt. Alt er ikke bare nyanser av grått, slik pedagoger og samfunnsvitere så gjerne vil fortelle oss. Churchill var ikke lytefri, langt derifra, han hadde sine fordommer, sin egenrådighet, og kunne sikkert virke både urimelig og kravstor, og at han var en påkjenning for omgivelsene, finnes det mange vitnesbyrd om; men alt dette bleknet mot historiens dom; rollen han tok på seg og den historiske misjon som ble hans.

Intuitivt visste han hva Hitler sto for, man kan ikke prate fornuft eller kjøpslå med en tiger, og for Churchill var valget klart. Da han senere i krigen ble spurt hvordan han, som var en så stor motstander også av kommunismen, kunne alliere seg med Stalin, svarte han omsvøpsfritt «If Hitler invaded hell I would fight alongside the devil.»

Slik kunne ikke en leder være i fredstid, men England og verden var i krig, og lederen måtte være suveren, ikke på vegne av seg selv, men folket han tjente.

Så hva skaper store ledere? I Churchills tilfelle var det krisen som skapte ham, behovet var der for en mann som kunne rydde opp og komme seirende ut, når ingen andre var i stand til å gå inn i den rollen som ingenting hadde kunnet forberede dem på. Men for Churchill var det nettopp hans tid i det politiske ingenmannsland som hadde gitt ham tid til å fordype seg i annet enn det rent dagsaktuelle, det var da han skrev sin biografi om hertugen av Marlborough og historien om de engelsktalende folk. Alt som gikk forut, hele hans brogete løpebane, hadde vært, slik han selv formulerte det, som «en forberedelse til dette øyeblikk, og denne store prøven».

Et lignende, om ikke helt parallelt fenomen, fikk vi i USA før annen verdenskrig, da Roosevelt viste seg å være den eneste som kunne bringe unionen ut av sin store økonomiske krise, sin depresjon. Det som krevdes var å tenke anderledes, finne inspirerte løsninger uten å sikte til politisk taktikk.

Roosevelt fant sin New Deal, en ny pakt mellom ledelse og folk som kunne gi alle en bedre fremtid, Churchill traff nerven i den britiske nasjon gjennom sin moralske patos og oratoriske begavelse. Hans lederrolle var uovertruffen, men nødvendig. Slik kunne ikke en leder være i fredstid, men England og verden var i krig, og lederen måtte være suveren, ikke på vegne av seg selv, men folket han tjente. Han måtte virke samlende, som en moralsk kraft. En ildsøyle om dagen og skystøtte om natten.

I Norge var den moralske kraften representert av kongen selv, Haakon VII. Han hadde kloke folk ved sin side, C.J Hambro ikke minst, men det var kongen som ble samlingsfiguren for den norske motstandskampen og troen på seier.

I sin skulptur av Haakon VII utenfor UD har Nils Aas maktet å fremstille kongens seige motstandskraft, den ranke, høye sterke skikkelsen lener seg lik et tre mot stormen og bøyer seg ikke i vinden. På Parliament Square (og foran Indexbygget i Oslo) domineres området av Ivor Roberts-Jones’ bronsestatue av Churchill, som med sin veldige konturerte skikkelse, ikke minst den brede ryggtavlen, og hele kroppen spent i en fremadrettet bevegelse, uttrykker handlekraft og viljestyrke.

Med Big Ben som bakgrunn uttrykker den reverens for den parlamentariske ånd som Churchill, med alle sine motsetninger, var en fremragende eksponent for.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden