Bøker

Churchills skjebne

Sir Winston promenerer med Lord Halifax september 1938. Året etter er imperiet i krig mot Hitler-Tyskland og det er Churchill som må lede krigsinnsatsen.

Bilde: Wikimedia commons

Churchills respektløshet mot etablert konvensjon, ekspertise og ortodoksi er en konstant faktor gjennom Andrew Roberts’ mursteinstykke nye Churchill-biografi. Det gjør boken til en fryd å lese.

Da Winston Churchill sjekket ut fra statministerens landsted Chequers, for siste gang, kommanderte han å få tatt Peter Paul Rubens’ mesterverk «Løven og musen» ned fra veggen. Churchill hadde lenge irritert seg over at musen var vanskelig synlig på bildet. Hobbymaleren tok så frem sin pensel, gav gnageren farve og malte den tydeligere – for å forbedre mesterens verk.

«If that is not courage, I don’t know what is» ,uttalte Louis Mountbatten, (selv en av århundrets mer flamboyante menn) om episoden. Rubens kunne være så geniforklart som bare det, men om Churchill så en «feil» han selv var istand til å korrigere, kunne ikke en armé av kunsteksperter og andre intellektuelle forståsegpåere ha stoppet ham.

Denne respektløsheten mot etablert konvensjon, ekspertise og ortodoksi er en konstant faktor gjennom Andrew Roberts’ mursteinstykke nye Churchill-biografi. Det gjør boken til en fryd å lese, gjennom alle de ett tusen sidene.

Churchill – Walking with Destiny

  • Andrew Roberts
  • 1105 sider
  • Allen Lane, 2018
 

For de aller fleste er Churchills liv og virke en kjent materie – iallefall i grove trekk. Født i Blenheim Palace i 1874, det kolossale slottet beskrevet av Voltaire som «what a great heap of stone», oppført av Spencer-Churchill-klanens stamfar, den første hertugen av Marlborough, etter hans triumfer med Eugen av Savoy i den spanske arvefølgekrigen. Sønn av finansminister og minister for India, Lord Randolph Churchill og den vidt elskede amerikanske sosietetsfruen Jennie Jerome – som han begge elsket og søkte aksept fra, men som begge behandlet ham kjølig og distansert i retur. Skolert ved Harrow og Sandhurst, før han satset på en militærtjeneste kombinert med krigsjournalistikk som springbrett for en politisk karriere. Det tok ham til stridssonen i Cuba; India; Sudan, med Lord Kitchener i slaget ved Omdurman: og Boer-krigen i Sør-Afrika, hvor han ble tatt til gissel i Pretoria før en spektakulær flukt til Portugisisk Øst-Afrika. Parlamentsmedlem fra 1900. Inn og ut av ministerposter liberale og konservative regjeringer et kvart århundre. Så et langt tiår i politikkens dødemannsland, før parlamentet vendte seg til ham i nasjonens mørkeste time i 1940.

Churchills militære stabsjef Hastings Ismay, sa etter krigen at ingen objektiv Churchill-biografi kunne skrives før tidligst 2010, da det går en stund før sannheten avslører seg. Roberts legger ikke skjul på sin beundring for Churchill – og har blant annet utvetydig avfeid påstander fra antirasistisk, antikolonialistisk hold om at Churchill ikke var det grann bedre enn Hitler – men boken er ingen hagiografi. Roberts nøler ikke med å kritisere Churchill der kritikk er fortjent, fra Gallipoli og gullstandarden til Narvik, Dodekanesene og Singapore. Nye kilder Roberts har fått tilgang til inkluderer dagbøkene til Kong George VI og den sovjetiske ambassadøren til London, Ivan Maisky, som Churchill begge hadde et frittalende forhold til.

Churchill var allerede fra barndommen av overbevist om at han en dag ville bli tilkalt for å forsvare London fra stor utvendig fare. Slik som Marlborough før ham. Han var sin hertuglige herkomst svært bevisst, og allerede på bilde av seks år gamle Winston er Churchills aristokratiske nonchalanse åpenbar. Han var i sine egne ord et barn av den viktoriatiden da det britiske imperiets makt over verdenshavene og en fjerdedel av klodens landmasse var ubestridt, og han så det som sin naturlige rolle å være dirigenten på maktens tinde, hvor strategi og politikk er én. Churchill skulle bli en folkehelt, men en av folket var han definitivt ikke.

Churchills aristokratiske paternalisme var formende for hans politiske utsyn i hans tidlige karriere. Han var en Tory Democrat langs samme linjer som hans far, Randolph, og Randolphs læremester Benjamin Disraeli. De så det som fånyttes å opponere mot Gladstones liberale reformer, hvis ikke det konservative partiet skulle havne på historiens skraphaug. Etter han krysset gulvet til de liberale benkene i 1904, ble han en ivrig støttespiller for Asquith-regjeringens den gang radikale sosiale reformer – innføring av landskatt og en rekke velferdstiltak som pensjon og nasjonal helseforsikring – kronet med finansminister David Lloyd Georges«The People’s Budget» i 1909/10.

Gallipoli

Den mest minneverdige hendelsen fra Churchills karriere før andre verdenskrig var likevel Gallipoli, som skulle bli hans personlig katastrofe og hjemsøke ham for resten av livet. Over 100.000 døde, forsvunne og sårede led Storbritannia, for null strategisk i vinning, i forsøket på å trenge gjennom Dardanellene og åpne en ny front mot Tyrkia i 1915. Som marineminister (First Lord of the Admiralty), kampanjens sjefsarkitekt og primus motor, hvilte det hele og fulle ansvaret på kampanjen på Churchills skuldre. Han måtte gå av.

Gallipoli befestet gjengs oppfatning av at Churchill var en mann med fenomenale evner, men som manglet dømmekraft. Det er kanskje bedre å lykkes ukonvensjonelt enn å feile konvensjonelt. Men det er definitivt bedre å feile konvensjonelt enn å feile ukonvensjonelt. Roberts kritiserer Churchill på flere punkter over Gallipoli: Sviktende sivil-militær koordinasjon; Han mistok sine admiralers stillhet for samtykke; gruppetenkning,mission creep og svært flytende oppfatninger av den britiske hæren og marinens målsetninger på halvøyen. Churchill ble heller ikke hjulpet av at (krigsminister) Kitchener ikke sendte den britiske hærens 29. divisjon til Egypt for angrepet som planlagt. Churchill skulle da avblåst operasjonen. Men Roberts er ikke villig til å konkludere at Gallipoli beviste sviktende dømmekraft hos Churchill.

Strategisk sett viste Gallipoli en langt større evne til strategisk tenkning enn de fleste Entente-generalene på det tidspunkt. Ingenting kan dekke over at Gallipoli ble en blodig og kostbar fiasko. Men alternativet på Vestfronten var ikke akkurat særlig mindre kostbart eller blodig det heller. Churchills idé hadde derfor nettopp vært å unngå skyttergravskrigens statiske blodbad ved å åpne opp Sentralmaktenes bakrom med en dynamisk manøver, som hvis den hadde lyktes, kunne avkortet krigen. Selv en politisk rival som Clement Attlee, som tjenestegjorde i felttoget, insisterte til slutten av sine dager at operasjonens «strategic conception was sound», og nektet å bruke Gallipoli til å score billige politiske poeng mot Churchill – i motsetning til hva man kan se den fiktive Lord Halifax gjøre i fjorårets storfilm, The Darkest Hour. Churchill utbroderte selv dette aspektet i en bokanmeldelse han skrev av en biografi av Feltmarskalk Douglas Haig, som kommanderte den britiske ekspedisjonsstyrken på Vestfronten. “The greater the general, the more he contributes in manoeuvre, the less he demands in slaughter”, skrev Churchill. Haig derimot, hadde vært gjennomgående ortodoks og uoriginal.

Det Churchill gjorde etter sin avgang er oppsiktsvekkende. På dette tidspunktet var Churchill så dypt nede at hans kone Clementine var redd han kunne begå selvmord – som han som romerne anså som en hederlig måte å bøte for skam. Istedet, for å rehabilitere seg selv og sin karriere, meldte han seg til tjeneste på Vestfronten, der han ble oberstløytnant med kommando over 6. bataljon i The Royal Scots Fusiliers. Et valg det er umulig å se for seg at en Tony Blair kunne gjort i Irak eller en David Cameron i Libya. Dette viste skin in the game for Churchill, på en måte som man så godt som aldri ser maken til blant vår tids politiske pygmeer.

Churchill vs Ekspertene

For Churchills del befestet Gallipoli hans skepsis til eksperter. Haig og vestfrontgeneralene bidro sterkt til det, og gjorde at Churchill tok med seg en sterk skepsis til generaler og deres visdom inn i andre verdenskrig. En enda sterkere lærdom tok han fra den bitre feiden med Admiralitetets eksperter om hvorvidt marinen skulle implementere et konvoisystem for å beskytte handelsflåten, slik Churchill lenge hadde gått i bresjen for, mot de på papiret bedre vitende. Først i 1917 ble et slikt system innført, tross den nær fatale mengden tonnasje som var blitt senket av tyske u-båter, og førte til en umiddelbar og markant nedgang i shippingtap. «No story of the Great War is more remarkable or more full of guidance than this», skrev Churchill i sine krigsmemoarer, og: “The astonishing fact is that the (amateur) politicians were right, and the Admiralty authorities were wrong.”

Episoden som satt prikken over i’en for Churchills ekspertskepsis var den han beskrev som den største blunderen i sitt liv. Da Churchill som finansminister i 1925 førte pundet tilbake på gullstandarden, til førkrigsparitet – med alle de depressive følgene det hadde for britisk økonomi. Ikke-økonomen Churchill hadde personlig vært sterkt skeptisk til denne manøveren. I vel farverike termer spurte han: “Are we to be at the mercy of a lot of Negro women scrabbling with their toes in the mud of the Zambesi?” Men lot seg til slutt overbevise av ekspertene i finansdepartementet. En ensom, men høylytt stemme mot en retur til gullstandarden var John Maynard Keynes, som nå skrev en flengende kritikk av «The Economic Consequences of Mr. Churchill». Churchill kunne ikke annet gjøre enn å vende det andre kinnet til. Keynes var faktisk en av de ytterst få, inkludert andre sjeldne genier som T. E. Lawrence (of Arabia), som maktet å få Churchill til å sitte stille mens han lyttet til. 

«Kultureliten» hadde Churchill heller ikke overstadig mye til overs for. Da hans villstyrte sønn Randolph på en tur i Canada kommenterte hovent at oljebaronene de møtte ikke var kultiverte nok til å bruke pengene sine på dannet vis, repliserte Churchill père raskt at: «Cultured people are merely the glittering scum which floats upon the deep river of production».

I motsetning til vår o så dannede og kultiverte politiske elite, hadde Churchill heller ikke noe imot «kald retorikk» eller nedsettende personkarakteristikker. En viktig årsak til hans fars lynkarriere, var Churchill overbevist, var at han angrep Gladstone mer uhøflig enn noen andre. Det samme kan sies om Churchill selv. Om motparten gikk lavt, nølte ikke Sir Winston med å kaste seg ned i gjørmen heller. Det finnes knapt en politiker aktiv i årene mellom 1900 og 1950 som ikke ble utsatt for syrlige kraftsalver fra Churchills sarkastiske penn.

The Other Club

Da Churchill og hans venn, Tory MP F. E. Smith, fikk avslått medlemskap i den tradisjonsrike middagsklubben The Club i 1911, fordi de ble ansett som for kontroversielle, stiftet de likegjerne sin egen klubb. The Other Club. Dette ble en viktig arena for Churchill, hvor han samlet sine mest betrodde Paladinere. Både konservative og liberale parlamentsmedlemmer, men også ikke-politikere som Keynes og H. G. Wells. Spesielt i årene han tilbragte i den politiske ødemarken gjennom 1930-tallet, gjorde dette forumet at Churchill var nede, men aldri ute. 

Churchills standhaftige imperialisme i Indiaspørsmålet, hans resolutte forsvar av frihandel og motstand mot tariffer under Depresjonen, og hans kompromissløse anti-appeasement-standpunkt, gjorde ham til persona non gratahele tiåret fra 1929 – 1939, som ikke ble unnet plass i noen av samlingsregjeringene ledet av Stanley Baldwin (C), Ramsay MacDonald (L), eller Neville Chamberlain (C). At Churchill helhjertet støttet Edward VIII helt til det kulminerte i abdikasjonskrisen, gjorde heller ikke mye for å bringe ham tilbake i varmen.

Churchill brukte mye av 30-årene til å skrive ferdig historien om Marlborough i fire bind. Churchills fordypning i Marlborough og Eugens samarbeid understreket for ham betydningen av koalisjonskrigføring og militærstrategisk omkretsning av fiendens sentrum. At han hadde en slik vidd og bredt spekter av interesser gav Churchill en viss avstand til politikken jamført med jevne politikere. Hans bibliografiske verker talte 37 bøker da han steg opp til Sankt Peter. I tillegg kom hobbyer som maling, murlegging og sommerfugler.

En fascinerende scene beskrevet av Harold Macmillan fra et besøk til Churchills landsted Chartwell i april 1939, da nyheten brakk at Mussolini hadde invadert Albania, viste likevel hvor på topp av begivenhetens gang Churchill var, selv da han var ute av embete. Sekretærer ble mønstret, kart ble bragt inn, den britiske flåtens posisjoner ble kartlagt og telefonen begynte å ringe. Rommet ble fylt av en puls som viste for Macmillan at Churchill var mannen i arenaen med kontroll over hendelsene, mens alle andre nølte, stammet og vinglet.

Senere viste et brev datert 1935 at en grunn til at erke-appeaseren Baldwin ikke hadde inkludert Churchill i regjering, var for å «holde ham fersk» i tilfelle det skulle bryte ut krig. Selv om ingen hadde lyttet til Churchills taler om faren fra Nazi-Tyskland, husket alle at han hadde holdt dem. Da Chamberlain formet sitt krigskabinett i september 1939, ble Churchill derfor inkludert igjen, i sitt gamle kontor som marineminister. Før han rykket opp til statsministerstolen i mai påfølgende år, etter debatten om den britiske fiaskoen i Norge utviklet seg til en mistillitserklæring mot Chamberlain.

Andre verdenskrig

Brorparten av Roberts bok omhandler krigsforløpet, og skal ikke oppsummeres her. Mens vi i den norske skolen lærer, i den grad vi lærer noe, om andre verdenskrig, vektlegges det gjerne mer hvordan amerikanerne tippet vektskålen i de alliertes favør i krigens avsluttende faser, og hvordan Hitlers overmot på Østfronten ble hans undergang. Historien om Churchill understreker derimot hvor uhyre viktig det var at Storbritannia klarte å henge seg fast, i en syltynn tråd, i krigens innledende faser – og hvor avgjørende Churchills inspirerende lederskap var for det. Som Clementine sa til Lord Halifax i 1946: «Hvis du hadde blitt statsminister (slik både Chamberlain, Tory-etablissementet og Kong George foretrakk) ville vi tapt». 

Churchill hadde heftige feider med krigskabinettet, generalstaben og spesielt armésjef Alan Brooke, i hvis publiserte dagbøker Churchill blir særs lite flatterende portrettert. Til tross for dette så Brooke og Churchill øye til øye når overordnet strategi ble diskutert. Det var et anspent og tidvis bittert forhold mellom politikere og generaler, men i motsetning til i første verdenskrig var den sivil-militære ledelsen av krigen samkjørt, og hadde klare kommandolinjer. Alt i alt fungerte samarbeidet derfor svært godt. Sjeldent til en politiker å være viste Churchill også en formidabel klarsynthet i militærstrategiske termer, da han allerede i desember 1941, på vei over til Washington, formulerte i en serie memoranda hvordan veien til seier gikk via å trekke tyske ressurser ned til Afrika, og holde ut på hjemmefronten, før allierte styrker kunne ta seg til Sicilia, fastlands-Italia og til slutt lande i Normandie og dermed åpne en ny front i Frankrike, mens Stalin presset på fra øst. Alt dette forutså han og daterte med imponerende presisjon. Der han ikke traff like presist, var i sin vedvarende undervurdering av Japans militære kapabiliteter. Atombomben forutså Churchill allerede i 1924.

Til tross for bokens lengde blir den aldri kjedelig. Alle anekdotene og Churchills uovertrufne tørrvittige humor sørger for det. Selv i krigens mørkeste timer gav han aldri slipp på humoren. For eksempel da han fikk servert nyheten om at Athen hadde blitt bombet: “Then we must bomb Rome….it wouldn’t hurt to have a few more bricks knocked off the Colosseum”.

For frankofobe byr boken også på mange gullkorn. Som da den franske statsministeren Reynaud ikke ville la Royal Air Force fly bombetokt mot Torino og Milano fra flyplassen i Salon-de-Provence, men lokalbefolkningen allerede hadde kommet ham i forkjøpet ved å blokkere rullebanen med bondevogner. Da Vichy-tropper senere ytet sterk motstand mot britiske styrker i Syria, bemerket Churchill at det var synd de ikke kunne vist noe av det samme heltemotet da tyskerne kom over grensen. Da Churchill tok turen for å inspisere Maginot-linjen i parlamentspausen i august 1939 (mens Chamberlain dro på fisketur), tok det han heller ikke lang tid å konkludere hvor fånyttes den franske forsvarslinjen var, all den tid det var null problem for moderne tanks å krysse Ardennerskogen, som dessuten gav fordelen av luftdekning. For den innstendig frankofile Churchill var en av hans tyngste beslutninger å bombe den franske flåten i Oran, Algerie, for å forhindre at den kom i tyske hender. For resten av krigen skulle også hans pro-franske sympatier bli satt hardt på prøve av den utakknemlige, pompøse og egoistiske de Gaulle. Likevel, ved krigens slutt gav han storsinnet de Gaulle og Frankrike plass som en blant de seirende maktene – som strengt tatt er en sannhet med betydelige modifikasjoner.

Både de med stor, lav og ingen kjennskap til Churchills liv og virke vil nok ha stort utbytte av å lese Roberts’ biografi. Antagelig også våre egne folkevalgte, så de kan reflektere hva de har å strekke seg etter. Churchill strakk seg selv etter sin far, Marlborough og Napoleon. Roberts gjør rett i å konkludere at han passerte dem alle. For Churchill gjorde noe som var viktigere enn å vinne slag eller bygge imperier. Han forsvarte friheten.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden