DEBATT

Kristin Clemet, Bjørgulv Braanen, Tone Sofie Aglen, Nils August Andresen og Kjetil Alstadheim under tirsdagens Civitafrokost.
Kristin Clemet, Bjørgulv Braanen, Tone Sofie Aglen, Nils August Andresen og Kjetil Alstadheim under tirsdagens Civitafrokost.

Sympati for KrF

DEBATT: Bjørgulv Braanen forstår KrF mye bedre enn venstreliberale i både kirken og pressen.

Publisert

I morges hadde Civita et interessant frokostmøte hvor diskusjonen ikke oppfylte fordommer om at Akersgata lever i en Osloboble. Nils August Andresen mente styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet på mange måter har en relevant klimapolitikk, men de får ikke markert seg så sterkt fordi de også må ta andre hensyn. Blant annet til velgere som ikke synes klima er så viktig. Flere i panelet antydet at Oslopressen ikke alltid klarer å vekte ulike hensyn godt nok, og dekker klima for ensidig og massivt. Det fyrer opp sentrum-periferidebatten.

Hva skal vi med KrF?

Men det var ikke bare klima- og distriktspolitikk som ble diskutert på dagens frokostmøte. Også KrF ble analysert. Kjetil Alstadheim har nok noe rett i at sidevalget bidro til at KrF ikke fikk befestet eller forklart «hva vi skal med KrF». Han fikk dels støtte fra Tone Sofie Aglen fra VG.

Men hva vi skal med KrF er ikke nødvendigvis så vanskelig å få øye på. I alle fall hvis man har litt sympati med KrF. Ikke overraskende har mediene ikke så stor sympati med blant andre KrF. Journalister og kommentatorer som ikke innrømmer at deres anti- og sympatier preger dem, er ikke fullt så tillitsvekkende. Jeg kommenterer norsk politikk selv. Og alle som leser, vil se hvilken vei sympatien går. For eksempel irriterer lettvint Listhaug-kritikk meg så mye at jeg bare må sympatisere med henne likevel. Såkalte klimapartier har jeg mer antipatier for. KrF har jeg sympati for.

Sympatisk analyse

Noe paradoksalt bidrar sympati med et parti kanskje til en bedre analyse enn antipati. Et eksempel er Bjørgulv Braanens tilnærming til KrF. Han stemmer nok ikke KrF, men sympatiserer med noe av det verdikonservative i partiet og anerkjenner blant annet kontantstøtten. På dagens frokostmøte var han morsom og bannet i sitt forsvar for mødre i Agder som tar ut kontantstøtte. Vi som mener KrF hører hjemme på borgerlig side, får altså verdikonservativ konkurranse fra sosialistisk hold i Klassekampen. Braanen mente videre at om KrF kommer over sperregrensen ved valget i september, kan de kanskje orientere seg mot Ap og Sp. Han mente det var lite i partiprogrammet til KrF som tilsa noe annet. Det siste kan diskuteres, men vi som mener KrF hører hjemme på borgerlig side, bør heller ikke overdrive. Forskjellene i norsk politikk kan både være store og små, og det er ikke gitt at KrF tjener sine interesser i skyggenes dal mens en Ap/Sp-regjering, sammen med et sterkt SV, avvikler kontantstøtte, rasler med abortloven osv. Da kan en hånd på rattet være bedre, men slike veivalg kan også bli kostbare på sikt.

KrF som stemmekveg

Grunnen til at de venstreliberale analysene blir dårligere enn Braanens analyse er ikke at de mener at KrF burde valgt venstresiden. Problemet er at de ikke sympatiserer med noe særlig av det KrF er. Det siste slo ut i full blomst etter at KrF valgte blå side. De så ikke, og ser ikke, hva de skal med KrF utover at en venstresving kan svekke borgerlig side.

Det er i det motkulturelle, som blant annet Braanen peker på, vi kan se hva vi skal med KrF. Denne mer verdikonservative motkulturen bør ikke borgerlig side overlate til venstresiden. Det var kanskje dette Erna Solberg advarte mot da hun tapte på siste landsmøte. Da gikk flertallet i Høyre inn for å avvikle kontantstøtten, og gjøre enda en velferdsordning mer sosialdemokratisk og mindre valgfri.

Kristendemokrati på norsk

Erik Lunde er en kristendemokratisk solid tenker på dette området. Hans kritikk av hvordan statsindividualismen – fra venstre og høyre – snevrer inn rommet for familiebasert og sivil velferd, er treffende ideologisk kritikk.

Nils August Andresen skrev i går at politikere ikke snakker om valgets viktigste spørsmål. Han ønsker seg politikere som våger å si at vi må vektlegge frihet i møte med en mulig oppblomstring av korona og økte smittetall. Slike politikere kan vi kanskje bare drømme om, men ser vi bak på det siste året, er det for eksempel i KrF vi har sett antydninger til slik kritisk tenkning. Øyvind Håbrekke har hevet frihetens fane under pandemien. Han har advart mot en for sterk stat, som ikke godt nok begrunner inngripende tiltak. Det er i denne ideologiske og kritiske tenkningen vi blant annet kan finne ut av hva vi skal med KrF.