En ny oljeplattform

En blå regjering har blitt grønnere. Med noen få unntak er allikevel regjeringsplattformen først og fremst en oljeplattform.

Publisert   Sist oppdatert

Like etter nyttår ble landets regjering utvidet. Statsminister Erna Solberg har dermed gått fra å være halvveis til tre kvart på veien til målet om borgerlig samling. At et av de selverklærte miljøpartiene går i regjering med FrP, er nytt, og det blir interessant for miljøbevegelsen å følge med på hva det gjør, både med Venstre, med FrP og med klimapolitikken.

Så langt er det imidlertid ikke nyvinningene som er mest slående. Sammen med utvidelsen av regjeringen fikk vi også en ny regjeringserklæring. Og der gjøres det klart at noe som definitivt er ved det vante, er den norske oljepolitikken. For nok en gang er regjeringens plattform først og fremst en oljeplattform.

Stagnerte utslipp

Norske klimagassutslipp går ikke ned. Det høres ut som en faktasetning det vil være ganske lett å bevise eller motbevise, men akkurat slik prosjektet faktisk.no har vist oss at sannheten ofte kan være litt mer komplisert enn man først skulle tro, så kommer dette også an på øyet som ser. Det er ikke vanskelig å finne årstall i nyere tid der klimagassutslippene har gått ned, og det er heller ikke vanskelig å finne årstall der de har gått opp.

I helga sendte regjeringen en rapport til FN de selv er svært fornøyde med. Rapporten viser at uten klimatiltak ville utslippene vært en god del høyere. Med andre ord bekrefter den stort sett at norske klimagassutslipp ikke går ned. Som Bellona også var ute og påpekte på NRK Dagsrevyen regner rapporten inn kutt fra kvotesystemet. Med andre ord har rapportforfatterne regnet seg fram til at en god del av “norske kutt” foregår på den måten at norske skattepenger brukes til å omstille næringslivet i andre land.

Norsk oljepolitikk og norsk klimapolitikk eksisterer nemlig i to forskjellige virkeligheter, der den ene ikke angår den andre.

Stort sett står nemlig norske nasjonale klimagassutslipp helt stille. De går opp eller ned med en prosent eller så fra år til år, men hovedbildet er klart. Det er stort sett heller ikke politiske tiltak som ligger bak utviklingen. Det er som regel mer eller mindre tilfeldige avgjørelser fra næringsliv eller industri, fattet på bakgrunn av en rekke hensyn.

I år der de har gått litt ned, vil gjerne politikerne likevel slå seg på brystet i triumf over egen handlekraft i møte med vår tids største eksistensielle trussel, mens de i år der utslippene går opp, vil sparke litt mutt i grusen og takke nei til invitasjonen til Dagsnytt 18.

En forskjell fra tidligere er at næringslivets egne avgjørelser oftere og oftere er tatt på bakgrunn av klimakrisa, enten direkte eller indirekte. Samfunnet går nemlig i retning av mindre klimagassutslipp uavhengig av hva den norske regjeringen foretar seg. Flere og flere forbrukere blir bevisste på hva de kjøper, og etterspør miljøvennlige løsninger. Markedet tilpasser seg og leverer grønnere løsninger.

Stillingskrigen

Men på noen områder er det likevel politikken som styrer utviklingen i klimagassutslipp. Dessverre er da oftest med feil fortegn. Regjeringen bygger ut store motorveier inn til landets største byer og utvider flyplassene.

Men mest av alt borer de etter mer olje. Norsk oljepolitikk og norsk klimapolitikk eksisterer nemlig i to forskjellige virkeligheter, der den ene ikke angår den andre. Alle med en vanlig norsk grunnskoleutdanning vet at målet med all klimapolitikk er at vi til syvende og sist skal slutte å bruke fossile energikilder – men den sannheten har tydeligvis ikke nådd helt inn i Olje- og energidepartementet.

Norsk oljepolitikk har stått fast helt siden Bondevik-regjeringen lot seg presse av miljøbevegelsen til å holde oljeselskapene unna Lofoten-området (Nordland VI) på starten av årtusenet. Også etter Venstres inngang i regjering var statsråd Søviknes kjapt ute med å avklare at oljepolitikken fortsatt står fast. Med unntak av noen få sårbare områder driver vi et voldsomt kappløp mot internasjonal klimapolitikk for å få utvunnet mest mulig olje før det er kroken på døra. Resultatet er en stillingskrig der både klimapolitikk og oljepolitikk ligger fast, og aldri beveger seg over i hverandres skyttergraver.

Gislene

Denne regjeringen er ikke noe unntak fra regelen om stillingskrig mellom oljepolitikk og klimapolitikk. Blekket på papiret til Jeløya-plattformen hadde knapt blitt tørt før oljeminister Søviknes lyste ut 103 nye blokker gjennom TFO-ordningen (tildeling i forhåndsdefinerte områder). Dette er konsesjoner i «modne» områder der infrastrukturen allerede er godt utbygd. TFO-ordningen er sektorens største kilde til raske, nye inntekter, og er spesielt populær fordi den omgår en del av de reglene og prosedyrene som trengs for å lyse ut helt nye områder.

De store styringspartiene, i dette tilfellet Høyre, overlater det Erna Solberg selv kaller «vår tids store utfordring», til de mindre partiene.

Inntil nylig mente Venstre at denne ordningen ikke fungerte godt nok, at man hadde begynt å bruke den på en måte som ikke var tiltenkt, og at den derfor måtte tilbakeføres til det opprinnelige formålet. På Politisk kvarter 18. januar i år, like etter Søviknes’ nye utlysning, sa klima- og miljøminister Ola Elvestuen at Venstre støtter TFO-ordningen.

Det er i utgangspunktet ikke noe oppsiktsvekkende at medlemmer av en koalisjonsregjering må stå for politikk langt fra sine primærstandpunkter. Det var som kjent miljøvernminister Bård Vegar Solhjell som til slutt åpnet Barentshavet sørøst for oljeboring, hvori opptatt den omstridte iskanten. Dynamikken rundt det som er kjent som «miljøpartiene» i regjeringen begynner derimot å følge et helt spesifikt mønster: De får seieren med fortsatt oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, og må deretter bruke sin miljøtroverdighet til å sette godkjentstempel på politikk som fører oss på kollisjonskurs med togradersmålet.

De store styringspartiene, i dette tilfellet Høyre, overlater det Erna Solberg selv kaller «vår tids store utfordring», til de mindre partiene, nærmest ved å holde dem som gisler. Alle vet at oljen vil ta slutt, men det er MDG, SV og Venstre som i valgkampen måtte stå skolerett og forklare hva vi skulle jobbe med etter at den er borte. Dette er utfordringer de store partiene rett og slett ikke behøver å bry seg så mye med så lenge de har villige småsøsken på den grønne flanken.

Småpartiene blir tvunget til å ta ansvaret i den store saken, og får ikke gjennomslag med mindre de går med på å sette godkjentstempelet på regjeringens oljesvarte politikk. Denne gangen var det Venstre som ga regjeringen et skjær av grønnfarge, til tross for at oljepolitikken er den samme.

Prisen for LoVeSe

På Politisk kvarter var Elvestuen tydelig på at vern av sårbare områder som Lofoten, Vesterålen og Senja er en stor seier, og slettes ingen selvfølge. Det er vanskelig for oss utenfor disse forhandlingene å bedømme, men vi kan i hvert fall konstatere at prisen for området er utrolig høy. I hvert fall når det er uenighet om en utbygging her i det hele tatt vil være lønnsom, tatt i betraktning at det vil ta årevis å få en produksjon opp på beina.

Den nye regjeringserklæringen inneholder nemlig få tegn til politikk som faktisk kan kutte klimagassutslipp. Venstre har kanskje fått den symboltunge klima- og miljøministeren, men de utslippstunge porteføljene som samferdsel, olje- og energi og finans er fortsatt i hendene på Høyre og FrP. Klima- og miljøministerens sektor slipper ikke ut noen klimagasser, tvert imot består den stort sett utelukkende av miljøbyråkrati.

Når Elvestuen ble utfordret på miljøseirene i Politisk kvarter, viste han stort sett til klimarisikoutvalget og en omlegging av skatte- og avgiftssystemet. Problemet med det første er at bruken av ordet «risiko» i utvalgets navn ikke viser til den risiko vi påfører andre med vår aktivitet, men den risiko andre påfører oss. Det er ikke klimaet som skal beskyttes mot denne risikoen altså, men norsk økonomi.

Det siste skal derimot Venstre ha ros for. En flat CO2-avgift vil være en effektiv måte å redusere klimagassutslipp på. Spesielt vil det være effektivt i ikke-kvotepliktig sektor som er unntatt det europeiske kvotesystemet, dersom dette mot formodning plutselig skulle vise seg å fungere etter planen. Avgiften har møtt motbør – et godt tegn på at det er et tiltak for omstilling som vil fungere (få liker nemlig å omstilles). Det er også godt at avgiften gjøres provenynøytral, sånn at den bærekraftige og grønne delen av næringslivet kan få bedre rammevilkår.

Dessverre virker det som om regjeringen er prinsipielle motstandere av å måle egne resultater på klimafeltet, og den har tidligere nektet å lage egne klimabudsjetter. Vi vet med andre ord ikke hva slags effekt dette ene lille avgiftsskiftet vil ha, og om effekten vil spises opp av det enorme tempoet på norsk sokkel eller den gigantomane motorvei- og rullebane-festen i samferdselsdepartementet.

Alt er med andre ord ved det vante i norsk klimapolitikk. Oljepolitikken durer og går uten at noe miljøparti kan temme den, og vi vet rett og slett ikke om utslippene vil gå opp eller ned i år. De kan gå opp, og de kan gå ned, men hvem som har æren eller skylda, det forblir i det blågrønne.

Kanskje inntil miljøpartiene finner seg en ny strategi.