Kommentar

Da feminismen ble mainstream

Den feminismen som betyr mest, er den som når flest, skriver Ingebjørg Sofie Larsen.

Bilde: Pixabay / CC0

Kampen om parolene i 8. mars-toget angår bare noen få. #metoo-kampanjen, derimot, er et paradigmeskifte.

Glassene klirrer, samtalene sitter løst og engasjert rundt bordet. Det kunne vært en hvilket som helst middagsbord i en hvilken som helst stue, et hvilket som helst år et sted på totusentallet. Men akkurat denne sammenkomsten er lett å tidfeste:

Samtalene rundt bordet handler om #metoo.

Før har jeg lurt på hvordan man egentlig vet at man er en del av et paradigmeskifte. Kan man merke det underveis? Eller vet man det ikke før det havner i historiebøkene, flere år etterpå?

Men så vet man plutselig likevel, som med #metoo høsten 2017: Et paradigmeskifte er når et fenomen, eller en måte å se verden på, går fra å være i en liten boble og ut i det brede lag. Når et nytt tankesett går fra å eksistere blant aktivister, i et demonstrasjonstog eller hos dem som er over gjennomsnittet politisk interesserte på Twitter, til faktisk å forandre måten vi som samfunn diskuterer et spørsmål på.

Med #metoo-kampanjen har feminismen igjen blitt en del av et slikt skifte. Det er ikke lenger mulig å diskutere seksuell trakassering eller kjønn og arbeidsliv som om #metoo aldri hadde skjedd.

De færreste menn og kvinner i Norge anså seg som feminister før #metoo.

Det er ikke et uforberedt skifte: Det skjer på skuldrene til kvinnesaksforkjempere fra slutten av 1800-tallet, via 70-tallet og til i dag. I løpet av den siste generasjonen har feminismen sakte, men sikkert fått bredere fotfeste. Kanskje ikke den organiserte feminismen, med paroler og demonstrasjonstog; men vi har sett en større og mer tverrpolitisk aksept for at vi fortsatt har et stykke igjen på veien til reell likestilling – og at vi sammen må lete etter hvilke grep som skal til for å få det til, uavhengig av et politisk tilhørighet.

Bred feminisme

Et eksempel på det er når regjeringen og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland nylig snudde i spørsmålet om fedrekvoten, da det viste seg at menn tok mindre permisjon og likestillingen i arbeidslivet ikke ble bedre med kortere fedrekvote. Selv om feminismen har vært tett knyttet til venstresiden, nettopp fordi den har handlet om å kjempe frem strukturelle forandringer, ser vi nå at også en borgerlig regjering tar høyde for at vi ikke har reell likestilling. Det gjorde for så vidt også den forrige borgerlige regjeringen, som i sin tid innførte kvotering til styrer i børsnoterte selskaper.

Mange på høyresiden aksepterer at våre valg ikke alltid er så frie som man kunne ønske.

«Vi har fått SV i regjering», skrev Civitas Lars Kolbeinstveit i Aftenposten like etter Hellelands snuoperasjon.  Selv om denne nyheten nok har gått mange SVere hus forbi, fanger han opp at også mange på høyresiden aksepterer at våre valg ikke alltid er så frie som man kunne ønske. At aggregerte konsekvenser av individuelle valg kan gi uheldige konsekvenser – som i sin tur begrenser nye valg. Det er gjennom slik praksis, snarere enn gjennom parolekamper, feminismen er blitt bred.

Den uløselige 8.mars-floken

Mange feminister på borgerlig side skulle selvfølgelig ønske seg at selve 8. mars-feiringen hadde vært mindre dominert av venstresiden. Vi lever tross alt i et land hvor de borgerlige partiene vant valget, og det er klart at å skulle gå i tog side om side med en plakat eller en parole som sier at EØS er skadelig for feminismen, eller at feminisme er det samme som sosialisme, kan føles både absurd og ekskluderende hvis du definererer deg som borgerlig.

Det er lett å glemme at striden om 8. mars-paroler både er smal og ubetydelig i det store bildet.

8. mars-toget gjør at floken mellom de politisk engasjerte feministene kan virke uløselig:

På den ene siden har de som står bak toget lenge uttrykt at alle er velkomne. Men når borgerlige feminister uttrykker at de ikke føler seg velkomne fordi parolene bærer preg av å stå langt til venstre, blir de ofte beskyldt for å være historieløse, og å glemme at 8. mars opprinnelig var en dag for venstresiden. Men man kan ikke få både i pose og sekk. Så langt ser det ut til at hovedtyngden av det organiserte feministmiljøet velger sekk: 8. mars er i første rekke en dag for venstresiden – og den hverken representerer eller når ut til hele befolkningen.

Den feminismen som betyr mest, er den som når flest.

Men det er lett å glemme at striden om 8. mars-paroler både er smal og ubetydelig i det store bildet. Og det er nettopp det #metoo-kampanjen illustrerer. De færreste menn og kvinner i Norge anså seg som feminister før #metoo. Som politisk interessert med mange venner utenfor politikken er det lett å merke forskjellen på før og etter: Jeg kan ikke huske at paroler har blitt diskutert rundt et eneste middagsbord, mens #metoo er tema overalt.

Les også: Har seg selv å takke for 8.mars-nederlaget

Feminismen som betyr mest

Den feminismen som betyr mest, er den som når flest. Og den oppstår når problemer beskrives på en måte folk – på tvers av fasttømrede ideologiske utsyn – kjenner seg igjen i.

Så til mine borgerlige medfeminister – og venstresidefeminister for den saks skyld – som fremdeles lar seg hisse opp over paroledebatten:

La oss begrave en strid som uansett er for de få, og ønske alle måter å markere 8. mars på, velkommen.

Når statsminister Erna Solberg sier at hun ikke vil gå i tog, nettopp fordi hun ikke kjenner seg igjen i parolene – men i stedet velger å invitere minoritetskvinner til frokost i statsministerboligen, er det én måte å markere dagen på. Når Unge Høyre-leder Sandra Bruflot sier at hun vil gå i tog i solidaritet med den forferdelige og helt uakseptable hetsen mot samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali, er det en annen.

Når vi feirer kvinnedagen, la oss feire at flere er blitt feminister, og la oss huske at 8. mars i seg selv er en ganske liten brikke i de større endringene i likestillingskampen. Det er ikke en gang alltid politikken er primær – slik #metoo viser. Noen ganger skjer endringer fordi mennesker, i fellesskap, endrer holdninger og inngår nye relasjoner.

Kanskje det kan være til glede for høyresiden og til ettertanke for venstresiden når årets parolekamper har stilnet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden