Kultur

Da jeg leste Bjørneboe i Trumps USA

Bilde: Anna Julia Granberg / BLUNDERBUSS

Kunsten kan både rive ut hjertet ditt og si noe om samfunnet. Det er kunstnerens ansvar å gjøre begge deler.

Hva har en heisekranfører og en samtidsslagverker til felles? Jo, begge skal være med på en ny eksperimentell opera i Bergen i mars 2018. Og har du hørt om de tre slagverkerne og komponisten som fikk bli med Statens vegvesen inn i en stengt tunnel i Oslo for å skrape og slå på veggene?

Kunsten kjenner ingen grenser. Gjennom kunst og musikk møtes mennesker som tilsynelatende ikke har noe felles. Den får i gang samtaler, og kan bidra til å problematisere og sette fokus på ulike sider ved samfunnet vi lever i.

Kunsten har alltid eksistert som en kommentar til samfunnet rundt seg. Den setter verden i et litt annet lys, ser gjennom andre briller. Den er der, den er seg selv, og man må forholde seg til den.

Når vi mennesker møtes på en konsert eller en utstilling, har vi alle med oss vår bakgrunn, våre referanser og preferanser, vårt syn på samfunnet, vår sosiale rolle, vår status – og vi tolker kunsten, hører på musikken gjennom det filteret som omslutter oss.

Kunstopplevelsen er individuell, og den har ingen fasit. Men når vi møtes, opplever den sammen og diskuterer den etterpå fra våre ulike ståsteder, da åpner den for en ny forståelse. Av selve kunstverket, av konteksten, hva den relaterer seg til, og av menneskene rundt oss. Både de som ligner på oss selv, og de som har en helt annen bakgrunn.

Metallskrap og kjettinger, trommer og en langsom, mørk groove på bass og gitar. Er det samtidsmusikk? Er det rock?

Slike møter er verdifulle. Om vi skal klare å gjøre verden til et bedre sted, er vi nødt til å snakke sammen. Vi må klare å kommunisere med mennesker som er helt ulike oss selv. Som har et fullstendig annerledes syn på samfunnet. Som ønsker seg helt andre ting.

Så kan man spørre seg: Har vi som er kunstnere i Norge i 2018 et ansvar for å legge til rette for slike møter? Kan konsertsalen, kunstgalleriet eller teatersalen bli arenaer for kommunikasjon? For større åpenhet og forståelse for andre mennesker? Har vi et ansvar for å bruke stemmen vår, den makten som ligger i den kunstneriske opplevelsen, til å formidle et budskap?

Eller kan kunsten også kun være underholdning? Burde den være kun underholdning? Tidsfordriv? En snill hobby?

Jeg tror svaret på dette er at kunsten kan og bør være alle disse tingene. Vi trenger å kunne gå på en konsert med musikk vi liker og har hørt hundre ganger før, sette oss ned og bare drømme oss bort. Vi trenger å kunne bruke kunst og musikk som et middel til rekreasjon og nytelse, et fristed i en travel hverdag i en verden som blir stadig mørkere.

Men vi trenger også utfordres, vi trenger å bli rista i, vi trenger å få slengt noe i fleisen som vi vanligvis ikke orker å forholde oss til. Kunsten kan være intenst vakker og forferdelig stygg på samme tid, den kan antyde eller rope, og den treffer oss alle på ulikt vis; vi kjenner den på ulike steder i kroppen, i hjertet og hjernen vår.

Selv har jeg lenge vært redd for å skulle bruke musikken til å si noe om samfunnet. For å ta stilling til ting og ytre dem i offentligheten gjennom det jeg formidler på scenen. Å bruke sine meninger som et virkemiddel i musikken, uten at det faller dødt til jorden, uten at det blir platt og kleint, er å balansere på en knivsegg. Og jeg har ikke vært klar for det. Jeg har ikke hatt god nok balanse til å tørre. Før nå.

Vi som elsket kaos

I 2017 var jeg med på flere prosjekter med et tydelig budskap. Et av dem var Vi som elsket kaos, der slagverkstrioen jeg spiller i, Pinquins, samarbeidet med det eksperimentelle rockebandet MoE om et 40 minutter langt verk inspirert av Jens Bjørneboes Frihetens Øyeblikk. Alle som har lest denne boka vet at det er kraftig kost. Hans nådeløse blikk på den vestlige verden, på vår grådighet, vår ignoranse og vår skakkjørte måte å veie et menneskeliv opp mot et annet på, treffer en som en knyttneve i magen.

I 2017 var det 51 år siden boka ble utgitt, og den er mer aktuell enn noensinne. I vårt verk kombinerte vi tekster fra boka, egne tekster inspirert av boka og diverse nyhetsoverskrifter fra norske medier med et lydbilde som både var komplekst og støyende, lavmælt og langsomt, fengende og dansbart. Verket ble urfremført på Museet for samtidskunst i Oslo inne i Tori Wrånes’ utstilling Hot pocket.

Omtrent samtidig med at vi begynte å jobbe med verket, ble Donald Trump valgt til president i USA.

Det hele starter med et intenst støyende parti. Metallskrap og kjettinger, trommer og en langsom, mørk groove på bass og gitar. Er det samtidsmusikk? Er det rock? Når du er i ferd med å komme inn i det, drømme deg bort i støyen, begynner plutselig trommisen å spille en seig hip-hop-groove, og du får kanskje lyst til å danse. Var det ikke dette du forventet av et rockeband og en slagverkstrio?

”Brekk alt du eier! Spytt i ditt hår! Du rammes ei av bjørnenes vei! I skyggene. Det kunne blø av veggene!!”*  Vokalist og bassist Guro Skumsnes Moe skriker, spytter, kaster ordene ut til publikum. Og så er vi i gang. Velkommen til Den lange reisen gjennom landet Kaos.

Hvor høy skal muren egentlig være?

Å lage Vi som elsket kaos var en lang prosess, som inneholdt mye mer enn å komponere selve musikken. Før vi hadde vår første workshop, hadde alle musikerne lest boka, og vi brukte mye tid underveis i arbeidet på å snakke om den og hvordan dens tematikk relaterer seg til dagens samfunn. Vi ble enige om at verkets form skulle være vår tolkning av Den lange reisen gjennom landet kaos (Bjørneboes eget bilde på handlingen i Frihetens Øyeblikk), og at vi skulle fokusere på de små bjørnene (menneskers ignoranse) og noen av drømmene som beskrives i boka.

Omtrent samtidig med at vi begynte å jobbe med verket, ble Donald Trump valgt til president i USA. Et par uker etter at han ble innsatt som president, reiste jeg og Guro (Skumsnes Moe, bassist og vokalist i MoE) på et tre ukers arbeidsopphold i San Francisco, hvor vi blant annet skulle jobbe med Vi som elsket kaos. Opplevelsen av å lese Frihetens Øyeblikk på nytt blant oppgitte, skamfulle, sjokkerte amerikanere, var sterk. Det hadde kraftig innvirkning på vårt arbeid og våre tanker rundt boka og musikken. Nok en gang ble Bjørneboes 51 år gamle verk mer aktuelt enn noensinne.

Men når det egentlig frem? Forstår tilskuerne hva det er vi prøver å si dem?

Demokratiet er til for å sikre at vi tar de riktige avgjørelsene på vegne av oss alle. Men når flertallet består av små, ignorante bjørner som ikke ser lenger enn til sin egen nese, sin egen bankbok, sine egne akutte behov, hva skjer da? Har de små bjørnene skylda for Brexit? For Trump?

Som musikere innenfor det eksperimentelle feltet, uten faste jobber og med et relativt smalt nedslagsfelt, har vi en litt annen levestandard enn nordmenn flest. I mange situasjoner kan det oppleves som å stå litt på utsiden og se inn i et samfunn som stadig handler mer om penger og ”likes”, om dyrt skiutstyr og perfekte kropper enn om medmenneskelighet og raushet.

I et parti av Vi som elsket kaos forsøker vi å sette dette litt på spissen: Vi plukket ut tekster fra overskrifter i norske medier, sitater fra politikere i inn- og utland, og bearbeidet dem litt. Mens deler av bandet holder grooven, setter vi andre sakene fra nyhetsbildet inn i en ny kontekst:

”Husk redningsvest før du hopper ut i Middelhavet!” ”Hvor høy skal den muren egentlig være?!”, ”Om jeg synes jeg har for mange rynker, tar jeg bare mer botox!”, og ”I kveld er det lov å være hore!”.

Å invitere folk inn

Med dette innholdet ønsker vi å riste i folk, åpne øynene deres. Vi vil si noe om virkeligheten, om menneskene og hvordan vi relaterer oss til omverdenen. Vi vil peke på urett og overgrep, bruke musikken og scenekunsten til å vise publikum noe som er ekte, noe vi tror på og kan stå for.

Men når det egentlig frem? Forstår tilskuerne hva det er vi prøver å si dem? Klarer vi å invitere dem inn i vår verden, nok til at de lar seg engasjere og røre?

Som utøver av samtidsmusikk får man ofte høre ting som ”Nei, dette forsto jeg ingenting av”, eller ”Dette er jo bare bråk”, dersom man spiller ting som er litt støyende. Og det kan kanskje være utfordrende for et såkalt utrent øre å ta inn denne musikken som ikke nødvendigvis har en melodi man kan synge eller en rytme man kan trampe takten til. Det tar litt tid å forstå at man kan lytte til og oppleve denne musikken på en annen måte enn tradisjonell, tonal musikk. At det finnes andre parametre, andre ting å fokusere på.

For å invitere folk inn, hjelpe dem over dørstokken, til musikken og til budskapet, brukte vi virkemidler ut over selve musikken. Uventede, overraskende ting, som å marsjere rundt blant publikum med megafoner, gjør at de holder seg våkne. Får folk til å lene seg fremover og lytte med hele seg, heller enn å legge armene i kors og tenke på andre ting for å få tiden til å gå.

For meg var det en fantastisk følelse. Å si noe på ordentlig. Gå rundt til publikum med megafon, snakke til dem, hviske, rope.

Som kunstner og musiker er det ikke lett å skulle nå ut til ”alle”. Det er en viss type mennesker som går på konserter med samtidsmusikk, og en annen type mennesker som går på rockekonserter. Men når vi koblet sammen to forskjellige sjangre som begge i utgangspunktet er smale, opplevde vi at overraskende mange var interesserte. Under urfremførelsen av verket, på Samtidskunstmuseet i Oslo, var lokalet fylt til randen av nysgjerrige tilhørere som lurte på hva de skulle få oppleve.

Likevel var dette en svært spesifikk del av befolkningen. Kunstnere, musikere, kunstinteresserte, folk med lang og høy utdannelse, som har lest mer enn gjennomsnittlig mange bøker, som har over gjennomsnittet greie på eksperimentell musikk, som antagelig er over gjennomsnittet opptatt av miljø, klima, resirkulering og flyktningkrise. Mange er sannsynligvis helt eller delvis vegetarianere og ganske langt til venstre i politikken. Så hvordan skal man klare å nå ut til flere? Hvem er det som trenger å høre det vi vil si? Hvor er det håpet for fremtiden ligger?

Vi jobber nå med å gjøre Vi som elsket kaos om til en skolekonsert for videregående skoler. Frihetens Øyeblikk har alltid vært en bok som appellerer til ungdom og unge voksne, men i de senere år er den blitt litt glemt. Vi vil gi norsk ungdom en musikkopplevelse som handler om noe mer enn underholdning. Vi vil gi dem noe å reflektere over, noe å snakke om og diskutere:

Er alle mennesker like mye verdt? Selv de som bor langt unna oss? De som ser annerledes ut, snakker andre språk, har andre religioner? Bør jenter gå med sykkelbukse under russedressen for ikke å bli voldtatt? Er det greit å lage russehits med teksten ”I kveld er det lov å være hore”? Vil det å bygge murer langs landegrenser føre til et mer inkluderende samfunn? Vil det bidra til fred i verden? Hvor går grensene mellom ytringsfrihet og hat?

Det kunsten kan gjøre

Et verk som Vi som elsket kaos er heftig shit (om det er lov å si). Det er mye å ta inn. Tekst, musikk, et intenst lydbilde. Etter konsertene var det mange som sto igjen med en følelse av ”Hva f*** SKJEDDE nå?!”. Det var som å ha blitt overkjørt av toget. Tatt med på en heftig reise du ikke visste at du skulle være med på, kanskje ikke ville valgt å bli med på dersom du på forhånd hadde visst hva den skulle inneholde.

For meg var det en fantastisk følelse. Å si noe på ordentlig. Gå rundt til publikum med megafon, snakke til dem, hviske, rope. Løpe rundt dem, innimellom dem, ta dem med på en kunstopplevelse de aldri hadde sett maken til. Hjelpe dem til å se samfunnet gjennom litt andre briller. Til gjennom kunstopplevelsen å bli utfordret til å tørre å holde øynene åpne for alt det grusomme som skjer i verden, hva vi mennesker faktisk gjør mot hverandre. Hvor lite et liv er verdt. Sannheten er brutal.

Og vi er nødt til å innse at vi alle er små, ignorante bjørner.

Å skape og fremføre dette verket er noe av det mest meningsfylte jeg har vært med på i min karriere som musiker.

For kunsten kan rive ut hjertet ditt.

Den kan trøste deg. Få deg til å tenke, føle, lytte, forandre retning. Den kan drive deg fremover som stiv kuling mot ryggen når du er ute og løper, og den kan falle ned over deg som et steinras.

Kunstopplevelsen er individuell. Det finnes ingen fasit. Ingen målestokk. Det som treffer meg som en hammer i hjertet, glir kanskje rett forbi deg, som en ål i fjæra. Det som irriterer meg grønn, får deg til å danse.

I Dagbladet 5. november 1963 publiserte Jens Bjørneboe et dikt kalt Ti bud til en ung mann som vil frem i verden. Diktet består av ti vers med sarkastiske råd for å komme seg opp og frem, eksempelvis ved å være på lag med de sterke, smiske med dem som har makt, si det folk ønsker å høre, og mene det samme som alle andre.

Som avslutning på Vi som elsket kaos komponerte vi en slags absurd, skjev og rar arbeidermarsj med tekst fra diktets første vers:

”Det første bud er ganske lett, de som er flest har alltid rett.”

*Låttekst: Guro Skumsnes Moe

Artikkelen er også publisert i Minervas papirutgave, nr. 1/2018. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden