Dagens politikere har ikke mot til å gjennomføre

Tiår på tiår med sterk økonomisk vekst har bidratt til forventninger om at ethvert problem kan løses med mer penger over statsbudsjettet, sier Morten Andreas Meyer.

Publisert   Sist oppdatert

Tiår på tiår med sterk økonomisk vekst og et statsbudsjett som har vokst kraftig på utgiftssiden, har bidratt til forventninger om at ethvert problem kan løses med mer penger over statsbudsjettet, sier Morten Andreas Meyer, tidligere statssekretær og statsråd.

Morten Andreas Meyer er tidligere statssekretær for Erna Solberg og Moderniseringsminister i regjeringen Bondevik II. Nå jobber han med politiske analyser og gir strategisk råd til næringslivet.

I 2004 sa Meyer at Norge står overfor utfordringer med en petroleumsvirksomhet som flater ut, at tilgangen på kompetanse og arbeidskraft er begrenset. De økende pleie- og omsorgsoppgaver vi vet kommer, er knapt mulig å løse med den reduserte veksten i arbeidsstyrken fremover (Horisont, Næringspolitisk tidsskrift nr. 3/2004). I dag ser Meyer de samme utfordringene og mener dagens politikere skyver upopulære reformer og kutt i velferd foran seg og over på neste generasjons politikere.

For to uker siden ble det lagt frem et forslag til statsbudsjett som langt på vei øker offentlige utgifter og tar i bruk mer av inntektene fra oljefondet. Hva  er dine umiddelbare tanker om dette statsbudsjettet?

Verken regjeringen eller opposisjonen synes i stand til å gjøre de nødvendige justeringene nå.  Vi bruker ikke handlefriheten.

Når en blå-blå regjering legger frem et statsbudsjettforslag som ytterligere øker oljepengebruken og som innebærer at det offentliges andel av den totale økonomien øker, bekrefter det at det er vanskelig å føre en nødvendig reform-politikk i Norge. Alle snakker om behovet for å gjøre oss mindre avhengige av inntektene fra petroleumsvirksomheten, og alle er opptatt av å forberede Norge og samfunnet vårt på de utfordringene som vi står foran. Regjeringens mantra er fra særstilling til omstilling. Men verken regjeringen eller opposisjonen synes i stand til å gjøre de nødvendige justeringene nå.  Vi bruker ikke handlefriheten. Konsekvensen er at vi vil komme til et punkt hvor vi virkelig må stramme til – stramme til så det gjør vondt.

Hvorfor fører ikke Regjeringen mer typisk høyrepolitikk?

Tiår på tiår med sterk økonomisk vekst og et statsbudsjett som hvert eneste år har vokst kraftig på utgiftssiden, har bidratt til å forsterke forventningene om at ett hvert problem kan løses med mer penger. Vi har en generasjon politikere som har vært vant til å kunne løse utfordringene ved å pøse på med mer penger. Velgerne har vendt seg til en velfylt statskasse, og det er vanskelig å bygge ned de forventningene som er der ute. Det gjør det krevende for enhver regjering å dempe forbruket og redusere det offentliges andel av den totale økonomien.

Hva bør regjeringen gjøre?

Morten A. Meyer
Morten A. Meyer

Det er å slå inn åpne dører – sette fart i reformarbeidet. Gjennomfør de igangsatte reformene og lanser en serie nye. Forvaltningsreformen, slik regjeringen jobber for, er overmoden. Det å lage en mer robust kommunestruktur - min oppfatning er at en kommunereform må følges av en nedleggelse av det regionale nivået. Et land med 5 millioner innbyggere klarer seg faktisk med to forvaltningsnivåer

Kan ikke en forvaltningsreform gå galt?

Den største utfordringen for en vellykket gjennomføring er politisk spill. Det er synd at Arbeiderpartiet ikke mer helhjertet slutter opp om kommunereformen. Det ville bidratt til større tempo og bedre resultater.

Det kan virke som Erna Solberg er opptatt av at reformer tar tid og at hun derfor trenger mer enn fire år og at hun derfor er opptatt av å ha med alle de 4 borgerlige partiene. Men er ikke samarbeidsavtalen mer et hinder for reform enn stabilitet. Det bråkes jo om søndagsåpent?

Planlegging og gjennomføring av reformer tar mer enn fire år. Det har åpenbart preget Erna Solbergs systematiske arbeid etter valget 2009 for å bringe de fire ikke-sosialistiske partiene tettere sammen. Målet om gjenvalg i 2017 er overordnet. Budsjettbråket høsten 2014 og den store politiske avstanden i asyl- og innvandringspolitikken har vanskeliggjort, men ikke umuliggjort valgseier om to år. Av reformene Erna og teamet hennes brenner for å gjennomføre tror jeg ikke søndagsåpent står veldig høyt på lista.

Burde Høyre og Frp presset hardere for å få KrF og V inn i regjering for å ansvarlig gjøre dem?

Erna Solberg og Siv Jensen har gang på gang markert at KrF og V er velkomne inn. Men det er mindre realistisk med en fireparti regjering nå enn i 2013. Den politiske avstanden er for stor. Det opplever både KrF og V dokumentert.

Hvilke andre reformer må gjennomføres?

Det er helt nødvendig å fullføre pensjonsreformen. Offentlig sektor er i gang , men det er nødvendig å fullføre i tråd med reformens intensjoner.  Både fordi det er nødvendig for å begrense kostnadsveksten på pensjonsområdet fremover, men også fordi det å ha like pensjonsvilkår for privat og offentlig sektor er med på å skape en bedre dynamikk og gjør det enklere å gå mellom privat og offentlig sektor og vice versa.

Det er overmodent å gjøre noe med sykelønnsordningen.

Vi er nødt til å gjøre det mer lønnsomt å være i aktivitet, vi må gjennomføre endringer som i sterkere grad stimulerer til arbeid fremfor passivitet. Det er viktig å gi NAV rammebetingelser som gjør at NAV kan lykkes i å få folk i arbeid fremfor passivitet. Det er ikke bare et spørsmål om organisatoriske endringer i NAV, men en justering av ytelser som skal stimulere til aktivitet fremfor passivitet. Det er overmodent å gjøre noe med sykelønnsordningen. Vi har en generøs trygdeordning for folk i arbeid. Det er den eneste trygdeordningen som ikke er forbundet med noen form for egenandel, det kan ikke fortsette.

Dette er noen eksempler på reformer jeg mener bør gjennomføres. Det blir også viktig å forberede borgerne på at det offentlige og staten ikke kan løse alt. Vi går inn i en tid med svakere økonomi. Det innebærer at vi må konsentrere mer av ressursene på det som virkelig er viktig at vi løser i fellesskap. Politikerne må forberede folk på at det ikke vil være like stort rom for at det offentlige skal finansiere de samme brede tjenestene som i dag. Politikerne i fremtiden må mestre mer av det politikk egentlig dreier seg om, å prioritere og sørge for at vi bruker felleskapets ressurser på det som er aller viktigst for folk.

Perspektivmeldingen sier at vi skal holde samme kvalitetsnivå i fremtiden som dagens nivå, er det realistisk?

Det at vi har hatt så mye penger tilgjengelig, har gjort noe med oss. Uten ressursknapphet svekkes kravet til å tenke effektivitet og produktivitet i fremstilling av offentlige tjenester. Det at vi går inn i en tid med mindre ressurser tilgjengelig er jo derfor ikke ensbetydende med at kvaliteten på tjenesten vil gå ned, men det vil stille krav til større effektivitet og produktivitet i fremstillingen av offentlige fellesfinansierte tjenester. Men med synkende inntekter fra petroleumsvirksomheten og en krevende demografiutvikling, vil ikke forbedringer i produktivitet være nok. Vi må være forberedt på et økt innslag av egenandeler og økt skattetrykk.

I din periode som minister jobbet du for å effektiviserte og digitaliserte offentlig sektor. Gav det egentlig noen gevinster? Ble antall ansatte i det offentlige redusert?

Jeg var opptatt av hvordan smart bruk av teknologi og digitalisering av arbeidsprosesser kunne være med på å frigjøre ressurser. Det å sørge for at vi brukte mindre penger på å flytte permer og mer penger på flinke hender og varme hjerter. Digitalisering er et viktig verktøy for å oppnå produktivitetsforbedring og er et område som fortjener større politisk oppmerksomhet. Det vil være bra om dette blir et stort felles prosjekt for hele regjeringen og ikke begrenset til KMD og noen få sektordepartementer. Det er nødvendig for ledere, både i politikk, offentlig forvaltning og privat næringsliv, å opparbeide større kunnskaper om teknologi og digitalisering.

Klarer ikke Høyre å dra nytte av erfaringene fra tidligere høyrepolitikere?

Regjeringen har igangsatt store og viktige reformer, som når de er gjennomført og får lov til å virke, med all sannsynlighet vil bidra til å skape bedre resultater. Konsekvensen er at vi bruker ressursene bedre. Jeg har nevnt kommunereformen, de endringene som gjøres på samferdselsområdet, både med tanke på veiselskap og en mer effektiv veibygging. De endringene som skal gjøres på jernbaneområdet og i grensesnittet mellom jernbane og NSB synes veldig fornuftig. Bent Høies reformer på helseområdet som gradvis øker valgfriheten, og som bærer muligheten til å ta i bruk alle ressursene som ligger der, i den private helseproduksjonen, det er bra.

Vil ikke denne reformen innebære enda større offentlige utgifter, når pengene skal følge pasienten og man mister evnen til å ”rasjonere” og prioritere gjennom kø?

Frie brukervalg i kombinasjon med lovbestemte rettigheter innebærer en økonomisk risiko. En reell valgfrihet krever en grad av overkapasitet. På den annen side, konkurranse kan bidra til økt effektivitet og bedre tjenester.

Arbeidsledigheten, så lenge den ikke gror fast på et høyt nivå, har noe positivt ved seg.

Samtidig er jeg forundret over at Høyre-Frp regjeringen øker bruken av oljepenger og på kort sikt, det gjør oss mer avhengige av petroleumsinntektene.  Det er etablert en grad av kriseforståelse - den kriseforståelsen gir grunnlag for mer innovasjon, nyskaping og etablering av ny virksomhet. Arbeidsledigheten, så lenge den ikke gror fast på et høyt nivå, har noe positivt ved seg - det skaper en dynamikk i arbeidsstokken. I en slik periode får vi flyttet arbeidskraft til det som skal være de fremtidige lønnsomme arbeidsplassene. Det å bruke mye offentlige penger på kortsiktige krisetiltak nå, kan være med på å forsinke noe av den omstillingen og svekke noe av den dynamikken krisen skaper. Og der mener jeg regjeringen burde ha valgt mer langsiktighet og mindre kortsiktighet i tiltakene.

Mangler regjeringen mot?

Det er fullt mulig å forstå hvorfor det blir som det blir. Vi har en mindretallsregjering som skal legge grunnlag for gjenvalg i 2017. Regjeringen skal finne et politisk balansepunkt som innebærer at Venstre, Krf, Høyre og Frp holder sammen som fellesskap, også inn i 2017-valgkampen. Derfor et det fullt mulig å forstå hvorfor statsbudsjettet blir som det blir - politikken og løsningene trekkes inn mot sentrum.

Det er områder hvor verken Ap eller Høyre, av hensyn til velgeroppslutning ved neste valg, har mot til å gjøre nødvendige grep. Antageligvis områder begge partiene syns er viktige og riktige. De mest åpenbare områdene er sykelønnsordningen, skatt på eiendom, og økonomiske virkemidler for å begrense privatbilistene. Det er tre områder hvor jeg tror både Høyre og Ap er enige om at det er riktig å gjøre noe med. Men dette er tre områder som vil utfordre velgerne og som derfor blir liggende urørt. Likefult er det områder som du på ett eller annet tidspunkt blir nødt til å ta tak i. Det er problemer som dagens politikere langt på vei skyver på og overlater til neste generasjons politikere å ta tak i. Den økonomiske utviklingen i Norge, sammen med en større oppmerksomhet på utfordringene knyttet til miljø, tvinger frem løsningen på disse områdene. Dagens politikere vet hva de løsningene er, men utsetter å gjennomføre dem.

* Jane Meyer er gift med intervjuobjektets nevø.