Forsiden

Danmark er ikke lenger fritt

Som i andre land fører danske myndigheter stadig strengere kontroll med innbyggerne. Skal vi tro Jacob Mchangamas nye bok, er danskenes frilynte kultur truet.

Som i andre land fører danske myndigheter stadig strengere kontroll med innbyggerne. Skal vi tro Jacob Mchangamas nye bok, er danskenes frilynte kultur truet.

Fri os fra friheden,
Jacob Mchangama,
Gyldendal, 2012

Som mange andre norske 17-åringer hvis kulturelle kapital tilsa at pakketur til Ayia Napa ikke var det mest forlokkende alternativet, gikk min første ferie uten foreldre til Danmark og Roskilde-festivalen.

Å stige av toget i København opplevdes som å komme fra en strengt bevoktet politistat til en anarkistisk syndepøl. Man røyket overalt, vi kjøpte sprit på supermarkedet, og i Christiania ble narkotika falbydd fra boder på åpen gate.

Et friere land kunne jeg knappest forestille meg.

Skal vi tro den danske juristen og samfunnsdebattanten Jacob Mchangama, er friheten snart bare fordums glansdager. I boken Fri os fra friheden skildrer han hvordan de livsnytende og frihetselskende danskene også begynner å få livene sine snevret inn av det stadig økende omfanget av kontroll og forbud som har spredt seg gjennom Europa det siste tiåret.

Reguleringsvanviddet er i ferd med å stille individets rett til å bestemme over seg selv i skyggen.

Det klassiske frihetsbegrepet

Mchangama bygger analysen på det klassiske frihetsbegrepet og skadeprinsippet, slik det ble formulert av John Stuart Mill. Så lenge du ikke skader andre, er det likegyldig hva du bedriver tiden din med. Individet har da ikke noen forpliktelser overfor samfunnet og kan motsette seg all innblanding utenfra så lenge ingen tar skade.

De livsnytende og frihetselskende danskene begynner å få livene sine snevret inn av det stadig økende omfanget av kontroll og forbud.

Mchangama ser nasjonalstaten og rettsstaten som frihetens garantister. Han inntar derfor ingen anarkistisk posisjon, men innlemmer muligheten til å forhindre indirekte skadevirkninger i sitt frihetsbegrep. Det gjør at han for eksempel er tilhenger av den strenge danske innvandringspolitikken og motstander av at dommere og andre som skal utøve en nøytral rolle har på seg religiøse symboler eller hodeplagg.

På hvilke områder er det så at dreiningen fra frihet til kontrollsamfunn kan merkes? Det dreier seg selvsagt om kjente og kjære debattema som terror, overvåking og helsefanatisme. Røykelov er innført, og snart følger sikkert forbud mot prostitusjon slik som i de mer trauste nabolandene. I tillegg står det dårlig til med ytringsfrihetsdebatten, mener Mchangama, fordi den handler mest om hva som skal forbys, det være seg krenkelse av minoriteter eller visse typer klesplagg. Politikerne har ingen evne til å tenke prinsipielt om individets rettigheter.

Mchangama er videre skeptisk til EU som har utviklet seg fra en beskytter av det frie markedet til å bli et massivt kontrollbyråkrati. Årlig innføres hundrevis av nye EU-lover som fratar danskene og Folketinget makten over egne anliggender.  

Frihet som dansk tradisjon

Mens Norge har vært foregangsland for barnevaktstaten, tenker vi på Danmark som et foregangsland for liberale holdninger og stor tillit til individet. Trenden mot økt kontroll er internasjonal, men det er naturlig at den støter på sterkere motstanden hos danskene. Friheten har tradisjonelt vært sentral i deres selvbilde.

Mchangama eksemplifiserer med debatten som ble ført da Danmark som første land i verden opphevet forbudet mot pornografi på slutten av sekstitallet. Politikerne hadde den gang en overbevisning om at forbud i utgangspunktet skulle unngås, og at «personlig ansvar og sivilsamfunnet besatt den nødvendige styrke og fornuft til å imøtegå uheldige konsekvenser av borgernes frie valg».

På tvers av partiene ble formynderskap og innblanding sett på noe som ikke hørte til den danske folketradisjonen. 

Danskene har også blitt fanget opp i den ubønnhørlige logikken som sier at frihet er vel og bra, men om man skal få gjennomført noe, må det lovtekster til.

Anders Fogh Rasmussen spilte også på dette da han tok over som statsminister og lanserte sin verdikamp mot smaks- og meningsdommere. En rekke tiltak ble lansert som skulle styrke danske kjerneverdier, ikke minst friheten. Han uttalte samtidig at å sette dagsorden i verdidebatten var bedre egnet til å endre samfunnet enn å forandre på lovgivningen.

Men Fogh Rasmussens visjoner har ikke blitt realisert. I stedet har antallet nye lover og forbud som innføres hvert år økt med 66 prosent fra 2001 til 2010. Danskene har også blitt fanget opp i den ubønnhørlige logikken som sier at frihet er vel og bra, men om man skal få gjennomført noe, må det lovtekster til.Sivilsamfunnet og det personlige ansvaret viser seg i praksis å være for svakt.

Formynderiets årsaker

Hva er årsaken til at politikerne legger stadig mindre vekt på individets selvstendighet til fordel for statlig kontroll? Mchangama skylder på velferdsstaten, og på en svekkelse av folks bevissthet om frihetstradisjonen.

Velferdsstatens formynderiske logikk beskriver han som følger: «Først tvinges vi til å avstå halvparten av vår inntekt i skatt. Deretter innskrenkes vår personlige frihet med forbud, kontroll og overvåking, begrunnet i at det offentlige jo betaler for våre helseutgifter, utdannelse, trygd, foreldrepenger, boligstøtte, pensjon og så videre».

I velferdsstater av nordisk type er det altså ingen som forblir utenfor grepet til velferdsstatens buktende fangarmer. Når vi alle er avhengige av staten, kan den innføre alle nødvendige begrensninger for våre liv, slik at dens utgifter ikke blir høyere enn nødvendig.

Den formynderiske logikken høres ut som en veldig plausibelt narrativ. Samtidig stiller jeg meg tvilende til om en utvidelse av velferdsstaten automatisk fører til mer kontroll og mindre frihet. USA har for eksempel strengere skjenke- og narkotikapolitikk enn flere europeiske land uten å ha den samme velferdsstaten.

Det hellige individet

Hovedårsaken til forbuds- og overvåkingsiveren ligger nok snarere i noe av den samme logikken som begrunner det klassiske frihetsbegrepet.

Det eneste som fortsatt er hellig i dagens vestlige samfunn, er det enkelte menneskelivet. Vi lever i den mest individfokuserte tiden noensinne, og individets forrang foran hierarki og tradisjon står sterkere enn i noen annen tidsalder. Det gjør at toleransen for det som skader andre mennesker, er ekstremt lav. Problemet er bare at det å skade andre blir definert veldig bredt.

Mchangama beklager seg over at sikkerhetsargumentet alltid trumfer frihetsargumentet.

Mchangama beklager seg over at sikkerhetsargumentet alltid trumfer frihetsargumentet. Er det virkelig verdt å forby den lille gleden en million mennesker har av å sende opp fyrverkeri for å hindre at en håndfull mennesker blir blinde eller får huset brent ned? Er det verdt å stenge utesteder tidligere hvis det forhindrer et par stykker fra å dø som alkoholikere eller bli voldsofre? Skal man overvåke alle for å hindre at én person blir drept i et terrorangrep?

Ifølge det hellige individs logikk blir svaret på disse spørsmålene ja. På samme måte som vegetarianere prinsipielt gir opp gleden ved å spise kjøtt mot dyrets langt større glede ved å beholde livet, blir vi alle pålagt en lignende solidaritetsøvelse når vi gir opp noen friheter for å berge livet til et stort eller lite antall mennesker.

Spør du danske, eller til og med norske politikere, vil alle si at frihet er en essensiell kjerneverdi. Men i motsetning til tidligere tiår, da danske politikere betonte hvordan de stolte på enkeltmennesket og sivilsamfunnet, har de kanskje oppdaget hvor mange effektive midler for å bekjempe død og lidelse de råder over.

En del nordmenn innbiller seg at vi drikker mye her til lands, men sannheten er at Norge er det landet i Europa hvor det drikkes minst. Den ekstreme norske politikken på området fungerer særdeles godt etter hensikten. Og for en politiker som betrakter samfunnet ved hjelp av diverse negative statistikker, er valget mellom hensynet til de få utsatte og majoritetens handlingrom enkelt. Slik blir det helt logisk å forby solarium, pappvin og Kinderegg. En håndfull ungdommer vil helt sikkert berges fra både hudkreft og diabetes

De færreste vil avstå fra slike ting i solidaritet med et par vilt fremmede mennesker, men hva om det var noen du kjente? For staten og politikerne eksisterer ikke denne skilnaden. De har ansvar for hver eneste en av oss.

Bevissthet og frihet

Mchangama oppfordrer folk til å være seg bevisst den stolte danske frihetstradisjon, ta bladet fra munnen og gjøre opprør mot reguleringskulturen. Det gjenstår å se om vi vil få en reaksjon mot trenden og oppleve en periode hvor den politiske kulturen heller mer mot frihet enn trygghet.

Det er ikke usannsynlig. Men mange tiltak har vist seg å være populære, stikk i strid med hva liberale akademiske ideologer mener. Røykeloven var et kjærkomment tiltak som de færreste ønsker å gjøre om på. Forskjellige dultetiltak som å sette sunne varer fremst i hyllene, er også godt likt.De fleste av oss er ikke så gode til å ta ansvar for oss selv som vi skulle ønske. Mchangama må registrere at den danske terrorlovgivningen har stor støtte i folket. Når skjerpelsen av lovene bare gjelder tiltak som folk ikke legger merke til i det daglige, er hensynet til livredding og kriminalitetsforebygging ekstra tungtveiende.

Hvis danskene skal slippe å bli enda likere oss nordmenn og til slutt bli nektet ikke bare prostitusjon, men også vin fra pappkartonger og usunne matvarer myntet på barn, er det nok sant at det må en mentalitetsendring til.

Tilpasser oss mer kontroll

Men spørsmålet dreier seg ikke nødvendigvis om individualisme versus kontrollsamfunn, men hvorvidt ønsket om å oppleve seg som en del av en liberal og frilynt kultur vil veie tyngre enn hensynet til det hellige enkeltindividet.

Hvis reguleringsiveren skal snus, vil det skje på enkeltområder der folk sier ifra om at vi ikke finner oss i at solidaritet og trygghet alltid trumfer vårt eget albuerom.

Legaliseringsdebatten kan ikke bare handle om abstrakte rettigheter og insistering på at individet må ta egne valg, men om hva som faktisk oppleves som begrensninger av friheten innenfor en gitt kultur. Politikken er pragmatisk og prinsipper står seg dårlig når det kan vises til at noe annet fungerer godt i praksis. Mye forbudspolitikk gjør det.

Hvis reguleringsiveren skal snus, vil det skje på enkeltområder der folk sier ifra om at vi ikke finner oss i at solidaritet og trygghet alltid trumfer vårt eget albuerom. Dette har vi for eksempel sett på måten nordmenn har tatt seg til rette med drikking i parker.

Men det kommer neppe noe helhetlig oppgjør basert på den liberale ideologiens grunnsetninger. Danskene vil nok tilpasse seg mer kontroll slik at drømmelandet jeg besøkte som 17-åring aldri kommer tilbake. Men at de skulle begynne å ta for gitt et regime likt det vi nordmenn lever under, det tror jeg ingen av oss unner dem.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden