SPALTIST

Det er snart valg i Danmark også

Norske mediers blikk er rettet mot det kommende svenske valget, men danskene går også til valgurnene snart. Kristin Clemet gir en oppdatering på tingenes tilstand i dansk politikk.

Publisert

De fleste har fått med seg at det snart er valg i Sverige.

Søndag går svenskene til valgurnene, og spenningen er stor. Det er svært jevnt mellom blokkene, og Sverigedemokraterna er landets nest største parti på målingene. Det kan bli kaos og problemer uansett om det er den «røde» eller «blå» siden som vinner. Uenigheten er stor innad i begge blokker.

Av litt uforståelige grunner er interessen for dansk politikk mye mindre. Men også i Danmark nærmer det seg valg.

Her er et lynkurs i dansk politikk for tiden:

Statsminister Mette Frederiksen presses til å skrive ut nyvalg av støttepartiet Radikale Venstre.
  • I Danmark skal det avholdes valg minst hvert fjerde år. Jeg skriver «minst», fordi statsministeren når som helst kan skrive ut et valg før det er gått fire år. Det neste valget må avholdes senest 4. juni 2023 – fire år etter forrige folketingsvalg.
  • At statsministeren kan velge når valget skal skje, anses for å være et stort privilegium. Hun eller han kan dermed velge et tidspunkt som er spesielt gunstig for det eller de partiene som sitter i regjering. Men denne gangen er det annerledes. På grunn av den såkalte minkskandalen har statsminister Mette Frederiksen mistet noe av regien. Radikale Venstre, som er et av regjeringens støttepartier, har krevd at statsministeren skriver ut nyvalg senest ved Folketingets åpning den 4. oktober. Hvis hun ikke gjør det, vil de Radikale fremme et mistillitsforslag. Et mistillitsforslag vil sannsynligvis få flertall, fordi de borgerlige vil stemme for. Sammen med de Radikale har de flertall.
  • De fleste regner med at statsministeren bøyer seg for de Radikales krav. Teoretisk kan hun da utskrive nyvalg 4. oktober og bestemme at valget skal skje 4. juni. Men dette anses for lite sannsynlig. Tradisjonen i Danmark er at man har tre – fire ukers valgkamp fra valget skrives ut til valget blir avholdt. De fleste observatører regner derfor med valg i Danmark senest rundt 1. november.
  • Det er 15 partier som stiller til valg, hvorav 11 partier, ifølge meningsmålingene, ser ut til å komme inn i Folketinget. Sperregrensen er bare to prosent. Men et par partier lever farlig nær sperregrensen. Det ene partiet er Dansk Folkeparti, og det andre, som ser ut til å være litt mindre utsatt, er Moderaterne.
  • Det er mye mer vanlig i Danmark enn i Norge at folkevalgte melder seg ut av sine partier, blir «løsgjengere» eller melder seg inn i et annet parti. I denne folketingsperioden er det satt rekord i antall løsgjengere og partiskifter. Særlig Venstre og Dansk Folkeparti har mistet mange representanter som enten er blitt partiløse («løsgjengere») eller har gått over til et annet parti. Det er også mye mer vanlig å forsøke å etablere nye partier, og det er, med en så lav sperregrense, lettere å bli representert i Folketinget.
  • To av partiene som kan komme inn i Folketinget ved dette valget, er nye. Det ene kommer helt sikkert inn, og det er Danmarksdemokraterne – Inger Støjberg. Det andre partiet, som mest sannsynlig kommer inn, er det nevnte Moderaterne. De to partiene er stiftet og ledes av to tidligere, meget sentrale Venstre-politikere. Lars Løkke Rasmussen, som i mange år ledet Venstre og har vært statsminister to ganger, leder Moderaterne. Inger Støjberg, som har vært nestleder i Venstre og innvandringsminister, leder Danmarksdemokraterne. Men det er en vesentlig forskjell på partiene: Moderaterne får +/- 3 prosent på målingene. Danmarksdemokraterne får rundt 10 prosent. Begge partier er for øvrig allerede representert i Folketinget, fordi Løkke har forlatt Venstre og nå representerer Moderaterne, mens Danmarksdemokraterne har fått flere representanter som tidligere var i Dansk Folkeparti.
  • I Danmark er blokk-politikken veldig tydelig. Det er en «rød blokk» og en «blå blokk». I rød blokk finner vi Enhedslisten (Rødt), SF (SV) og Socialdemokratiet (Ap) i tillegg til noen små grønne partier. I blå blokk er det Venstre (en slags kombinasjon av H og V), Konservative (H), Dansk Folkeparti og Nye Borgerlige (til sammen et slags FrP) og Liberal Alliance (som ligner på en blanding av UV og FpU). Det tradisjonsrike partiet Radikale Venstre (V) er i en slags mellomposisjon: Det er et typisk kulturelitistisk venstresideparti som fører en veldig borgerlig økonomisk politikk. For tiden er partiet et misfornøyd støtteparti til den sosialdemokratiske regjeringen.
  • En ny joker i dansk politikk er Moderaterne. Dette partiet har noe til felles med de Radikale. Begge partier ønsker en regjering «hen over midten», det vil si en regjering med både røde og blå partier. Men begrunnelsen for å ønske det er litt forskjellig: De Radikale mener at den nåværende regjering og statsminister preges av en usunn maktfullkommenhet, at det må luftes ut, og at det er sunt med flere partier i regjering. Moderaterne mener at ytterpartiene bør få mindre innflytelse, og at partiene i midten må slå seg sammen for å møte de store utfordringene som Danmark står overfor på en bedre måte enn blokkene, under innflytelse av ytterpartiene, greier alene. Men de Radikale og Moderaterne vil bare kunne spille en avgjørende rolle, dersom de kommer på vippen. De Radikale oppnår for tiden cirka seks prosent på målingene, mens Moderaterne altså får cirka tre prosent.
  • Det er tre «styringspartier» i Danmark: Socialdemokratiet, Venstre og Konservative. De to siste ligner til sammen ganske mye på Høyre. Sosialdemokratene har, nokså overraskende, men under press fra de Radikale, åpnet for en regjering «hen over midten». Venstre og Konservative har avvist dette. De viser til at det er godt mulig å inngå forlik mellom blokkene uten å sitte i regjering sammen, og de viser i den forbindelse blant annet til det nylig inngåtte forsvarsforliket.
  • Historisk har det danske Venstre stort sett vært større enn de Konservative. Venstre var opprinnelig et bondeparti og er fortsatt veldig opptatt av sine røtter. Men i Danmark er bøndene selvstendig næringsdrivende som tjener penger, og det gir partiet en helt annen profil enn Senterpartiet har i Norge. Det danske Venstre har dessuten gradvis også blitt et mer liberalt by-parti. De Konservative har i perioder vært preget av en slags «Gud, konge og fedreland»-konservatisme, men fremstår i dag som mer liberalt og moderne. Partilederen, Søren Pape Poulsen, er homofil og gift med en mann fra Den dominikanske republikk. Pape er for tiden, ved siden av Inger Støjberg, Danmarks mest populære politiker. Og nå er de Konservative større enn Venstre.
  • I årene som har gått siden forrige folketingsvalg, har det vært store problemer på borgerlig side. Samtidig har Mette Frederiksen stått frem som en sterk statsminister med stor autoritet. Inntil for kort tid siden var alle overbevist om at Mette Fredriksen ville vinne neste valg på walk-over. Det er ingen sikre på i dag. Meningsmålingene viser nå at det er jevnt mellom blokkene. Socialdemokratiet gjør det dårligere enn forventet, mens de Konservative gjør det bedre. Samtidig trekker Danmarksdemokraterne stemmer fra rød til blå blokk.
  • Det er tre statsministerkandidater som kjemper om makten: Mette Frederiksen (Soc), Søren Pape Poulsen (K) og Jakob Ellemann-Jensen (V). De har hver for seg både styrker og svakheter.
  • Mette Frederiksen er erfaren og debattsterk. Hun har, fordi hun er statsminister, mye kunnskap. Hun er den eneste aktuelle statsministerkandidaten på venstresiden og kan utnytte denne posisjonen til å forsøke å så splid mellom de to borgerlige kandidatene. At hun har åpnet for et regjeringssamarbeid med de borgerlige partiene gjør henne mer spiselig for de to mulige vippepartiene Moderaterne og Radikale Venstre. En svakhet er at hun lett blir snurt og irritert, hvis hun blir kritisert, og at tilliten til henne er langt mindre i dag enn den var for kort tid siden på grunn av minkskandalen. Hun og hennes embetsverk er blitt kraftig kritisert av Minkkommisjonen, og mange mener at hun ikke har tatt de nødvendige konsekvenser av kritikken. Det kan også bli et problem at hun må føre valgkamp mot de partiene som hun har sagt seg villig til å forsøke regjere sammen med.
  • Søren Pape Poulsen har løftet det konservative partiet til gamle høyder og er veldig godt likt av velgerne. Han har en tilbakelent og behagelig stil, og han har fremlagt et dristig og konkret økonomisk program. På den mer negative siden blir det sagt at han ikke alltid har oversikt over alle detaljer, og at han kan virke svak når han skal ta vanskelige beslutninger. Mange spør også om programmet som han har fremlagt, er for dristig og kan skremme bort velgere, blant annet fordi han vil begrense den offentlige utgiftsveksten og gi store skattelettelser. En tabloidavis pirker også i hans og ektemannens privatliv.
  • Jakob Ellemann-Jensen, som er sønn av den meget respekterte og nylig avdøde Uffe Ellemann-Jensen, har uforskyldt møtt på mange problemer i den tiden han har vært leder i Venstre, men han har ikke gitt opp. Han tåler at det stormer, og slik sett virker han sterk, men han er ikke så populær. Han kan virke stiv og kunstig og har litt problemer med å være sitt humørfylte egentlige jeg. Politisk står han mellom Mette Frederiksen og Pape Poulsen, hvilket kan være en styrke – men det kan også gjøre at han virker profilløs.
  • Tirsdag publiserte Weekendavisen en podcast, der panelet omtalte populære Inger Støjberg som en «følelse». Mange velgere har en følelse av at hun representerer dem og er opptatt av deres problemer. Hun har ikke et konkret program, hun har «bare» en veldig god intuisjon og følelse av hva som rører seg i utkant-Danmark. Dermed føler også mange velgere at hun bryr seg om dem.
  • Jeg tror denne måten å beskrive Inger Støjberg og hennes velgere på, også vil gjelde for valget generelt. Det byr ikke på de store sakene. Partiene er riktignok uenige om hvor mye de offentlige utgiftene bør vokse, hvor store skattelettelsene bør være og om «Arne-pensjonen» skal avvikles eller bevares. Likevel tror jeg at det i stor grad er fornemmelser og følelser som vil avgjøre valget: Hvilken statsministerkandidat inngir mest tillit? Er Mette Frederiksen maktfullkommen, eller representerer hun trygg styring? Hvem forstår og «ser» utkant-Danmark best, og hvilket parti «passer best på» Danmark?
  • Med tanke på fremtiden kan det være greit å vite at målinger viser at de unge ikke mener det samme som de eldste velgerne. Et påfallende trekk er blant annet at Liberal Alliance, som er et lite parti blant alle velgere, gjør det svært godt blant unge velgere. Det gir kanskje et frempek til fremtidige valg. Liberal Alliances leder er også ung, og han har hatt sine personlige problemer, men han imponerer mange.
Søren Pape Poulsen har løftet det konservative partiet til gamle høyder og er veldig godt likt av velgerne.

Til slutt et par fun facts om dansk politikk: Dansk Folkeparti, som i valget i 2015 ble Danmarks største borgerlige parti, kjemper nå mot sperregrensen. Alternativet, som var Danmarks grønne parti, har ødelagt seg selv, og den grønne bevegelsen er nå splittet i fem forskjellige, knøttsmå partier som hver for seg ikke får makt: Alternativet, De grønne, Veganerpartiet, Frie grønne og Momentum. Noen av dem diskuterer om de skal slå seg sammen.

Mitt tips til slutt: Jeg tror at Danmark enten får en regjering av Socialdemokratiet og Radikale Venstre, kanskje med deltakelse av Moderaterne – eller en regjering av Venstre og de Konservative, muligens med deltakelse av Danmarksdemokraterne.

Så for å vende tilbake til utgangspunktet:

I Sverige er nå bandekriminalitet, innvandring og integrering det store temaet i valgkampen.

Svenskene har lenge «hatet» Danmark for den strenge innvandrings- og integreringspolitikken som har vært ført der.

Nå er alt snudd på hodet, og svenskene sier: Se til Danmark!

Powered by Labrador CMS