Forsiden

Dannelsens Babel

Uten normative autoriteter, som det liberale samfunnet undergraver, kan man hevde at det oppstår et dannelsens Babel: full forvirring. Vi må revitalisere den norske folkedannelsen.

Uten normative autoriteter, som det liberale samfunnet undergraver, kan man hevde at det oppstår et dannelsens Babel: full forvirring. Vi må revitalisere den norske folkedannelsen.

I den grad vi fortsatt snakker om De udannede, så er det med en viss forakt i stemmen. I ny og ne kan enkelte av oss – helst de gamle, kanskje – fordømme et menneskes oppførsel som «udannet». Men denne voldsomme dommen felles stadig sjeldnere. Det skyldes at nordmenn ikke aner hva dannelse er for noe, hevdet professor i statsvitenskap ved UiO Janne H. Matlary her på Minervanett for et par år siden. Og når vi ikke forstår behovet for dannelse, forstår vi ei heller konsekvensene av mangelen på dannelse.

Finnes det fortsatt slike domfelte mennesker iblant oss, eller tilhører ideen om De udannede en fjern fortid? Hvem er eventuelt De udannede i dag? For å si det som en eldre herremann fra Nordstrand, da jeg konfronterte ham med problemstillingen: «Dette kan bli meget provoserende.»

En formidabel oppgave
Det at nordmenn tilsynelatende opplever «dannelse» som noe stadig mer aparte, kan tolkes i to vidt forskjellige retninger. Jeg kan se for meg at den liberale vil hevde noe slikt: Å kalle noen for udannet er et utrykk for den borgerlig-akademiske elitens undertrykkelse av andre menneskers livsførsel. Det finnes ikke noe som De udannede; alle er dannet på hver sin måte.

Den konservative vil imidlertid være skeptisk til et slikt relativistisk resonnement. Ettersom folket ikke har noen kollektiv dannelsesbevissthet, slik som Matlary argumenter for, er det ikke da heller slik at vi alle er udannede på hver vår måte?

Den liberal-konservatives oppgave er formidabel: Vi må tenke sammenhengende og koherent midt i spenningen mellom disse to posisjonene.

Hvorfor identifisere De udannede?
I den siste papirutgaven av Minerva, Bygda, skriver jeg en reportasje om «De udannede». Her fører Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord, og Karin Hindsbo, direktør for kunstmuseene KODE i Bergen, forskjellige varianter av det samme liberale resonnement.

– Hvis noen i dag synes det er viktig å snakke om De udannede, bør de begrense seg til å snakke om «udannethet» i relasjon til et konkret område, en sektor, et enkeltfelt. Moderne samfunn er jo mindre hierarkiske og har en pluralitet av definisjonssentre. Slik sett vil det for så vidt finnes udannede relativt til enhver konkret posisjon. For humanister vil for eksempel folk som ikke er opplest på klassiske verker fremstå som udannede, mens i rap-miljøer vil de som ikke skjønner kodene i denne musikken og kulturen fremstå som analfabeter, forteller Åmås.

– Å snakke om De udannede blir helt meningsløst for meg. Jeg tror jeg reagerer på kategoriseringen av mennesker som ligger implisitt i spørsmålet og i spørsmålets tilnærming til dannelsesbegrepet, utfyller Hindsbo.

Og kanskje de er inne på noe. Er det upassende å forsøke å identifisere De udannede? Hva ønsker man egentlig å oppnå med dette?

Er det upassende å forsøke å identifisere De udannede?

I en annen artikkel i Minervas papirutgave, kan du lese om dannelsesprosjekt. Men for å kunne drøfte ulike dannelsesprosjekt, som av natur er framtidsrettede, så er det nødvendig først å forstå vårt utgangspunkt – det vil si hvilket forhold nordmenn har til dannelse i dag. Og det er nettopp derfor jeg forsøker å identifisere hvem som er De udannede, forstå hvorfor de regnes som udannet. Redaktør av antologien Danningens filosofi-historie, Ingerid Straume, forklarer denne sammenhengen i sitt åpningskapittel.

Det kan «være vanskelig å fastslå, i positive termer, hva det er som gjør oss dannet,» hevder Straume. «Som regel er det lettere å definere hva det vil si å være udannet. Å være udannet er å bryte med normene, eller ikke beherske disse – det er for eksempel å være hensynsløs, unyansert, intolerant og så videre.» I prosessen med å identifisere De udannede, så avdekker vi med andre ord en hel del om hvem samfunnet regner som dannet og hva deres dannelse består i.»

Et dannelsens Babel
Men det slår meg nå at denne tilnærmingen kanskje ikke er hensiktsmessig i et liberalt samfunn som vårt eget. For hva innebærer det egentlig i praksis å bryte eller ikke beherske normer? I visse subkulturer – for eksempel innfor kunstmiljøet – kan man til og med hevde at normene består i å utfordre de rådende normene. Dette betyr at alt eller ingenting er dannet, alt ettersom. Uten normative autoriteter, som det liberale samfunnet undergraver, kan man hevde at det oppstår et dannelsens Babel: full forvirring.

Matlary hevder følgende i ovenfor nevnte artikkel: «Den klassiske dannelse forutsetter at vi kan definere hva et menneske er og kan bli, ja, bør bli. Dette normative ideal er forkastet på relativismens alter. Bør man være høflig? Hvorfor det? Bør man ta hensyn til andre? Hvorfor det, når det ikke engang er sikkert at det er i egeninteressen?»

«Jeg tror problemet dypest sett har å gjøre med en relativisme i alt som har med kunnskap og moral å gjøre. Dannelse kombinerer begge,» skriver Matlary videre: «Men problemet er fremfor alt at man ikke lenger lærer at dannelse bør være målet for menneskelig utvikling, og heller ikke at dannelse er noe som kan oppnås.»

Når det liberale samfunnet visker ut skillet mellom dannet og udannet, da vil vi ikke lenger forstå konsekvensene av mangelen på dannelse.

Det konservative resonnementet kan kanskje formuleres slik: Når det liberale samfunnet visker ut skillet mellom dannet og udannet, da vil vi ikke lenger forstå konsekvensene av mangelen på dannelse. Og dersom vi ikke forstår konsekvensene av manglende dannelse, da vil vi ikke lenger la oss oppta av dannelse. I det langsiktige perspektivet, leder dette til et relativismens barbari. Det frister ikke meg i hvert fall. For å finne ut hva dannelse er, må vi derfor se tilbake i idéhistorien – det vil si før relativismen tok overhånd.

Om dannelsesbegrepet
I åpningskapittelet peker Straume på tre forskjellige dannelsesbegrep som har vært spesielt betydningsfulle for den vestlige idéhistorien. Disse er antikkens greske paideia, den tyske idealismens Bildung og den skandinaviske folkedannelse. «Grekernes fremste prosjekt var å forme mennesket, gjennom utdanning, kunst og vitenskap,» forklarer Straume. Og det var bystaten som skulle forme mennesket og dets liv etter dydens ideal. Tyskerne hadde på sin side et tydeligere fokus på selvet som prosjekt og størrelse, men ikke å dyrke seg selv for ens egen skyld. «Den humanitet man søkte var en allmenn humanitet. Det vil si at det enkeltes individs danning og utvikling skulle gå opp i en høyere, universell tilstand preget av harmoni og likevekt. I så måte gjaldt ikke danningens mål den enkelte, men den enkeltes bidrag til det felles beste.»

For oss nordmenn, og skandinaver generelt, har dannelsen hatt et eksplisitt fokus på å være noe allment – og mindre abstrakt. Men felles for alle de tre dannelsesbegrepene, forteller Straume, er en antropologi som postulerer at «det som gjør menneskets natur til menneskelig, er at menneskenaturen er noe annet, eller mer, enn ren natur.» Som en god troende ville sagt: Vi er skapt i Guds bilde.

Modne intellekt og vilje
I den klassiske filosofien anses mennesket som et rasjonelt dyr; det som gjør mennesket til menneske er vårt intellekt og vår vilje. Dannelse er å modne intellektet og viljen.

Én ting er å fortelle om løkscenen i Ibsens Peer Gynt. Men det er noe ganske annet å respondere og interagere med verket.

Professor i filosofi og sosiologi Jürgen Habermas mener – og mange med ham – at en slik modning krever at man funderer og grubler over «det allmenne» som formidles igjennom filosofi, litteratur og kunst. Kunnskap er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Det holder ikke å kunne ideer og kulturelle betydninger; man må kjenne dem. Én ting er å fortelle om løkscenen i Ibsens Peer Gynt. Men det er noe ganske annet å respondere og interagere med verket: spørre seg hva det er som ryster Peer når han skreller løken, hvorfor han blir rystet og hvordan rystelsen har relevans for ens eget liv.

– Målet er å oppøve evnen til å se verden omkring seg, og til å se seg selv, i et perspektiv av det allmenne og prinsipielle, forteller professor i historie ved UiO John Peter Collett: og å leve livet sitt i overensstemmelse med dette. Det er ikke ditt eget indre liv som avgjør om du vil bli oppfattet som dannet eller ikke. Det er den måten du lever livet ditt på i forhold til andre, som teller.

Liv og lære
For å ikke forfalle til et relativismens barbari, så må vi med andre ord revitalisere den norske folkedannelsen. Det første vi må gjøre, er gjøre dannelsen til et offentlig diskusjonsemne igjen. Dette inkluderer også å snakke om hvem De udannede er, og hvorfor – og kanskje vi bare skulle starte allerede nå?

Det er lett å tenke følgende: Hvorvidt et menneske er dannet eller ikke, bestemmes ved å veie vedkommende. For å videreføre Åmås’ eksempel: Humanisten vil veie deg etter hvor mange klassiske verker du har lest, rapperen etter hvor mye «swag» du besitter. Om du er dannet eller ikke, kommer an på vekten din. Problemene er imidlertid åpenbare: Hva skal man veies etter? Hvor mye skal man veie for å regnes som dannet?

Kan det være slik, at et dannet menneske er i bevegelse mot Idealet med stor «I»?

Men kan det heller være slik, at et dannet menneske ikke har en viss vekt, men er i bevegelse mot Idealet med stor «I»? Og Idealet er mennesket som greier å «se verden omkring seg, og til å se seg selv, i et perspektiv av det allmenne og prinsipielle,» som professor Collett bemerker – og evner å «leve sitt liv i overensstemmelse med dette». Det dannede menneske prioriterer filosofi, litteratur og kunst for å lære å kjenne ideer og kulturelle betydninger slik at det beveger seg mot Idealet. Derfor skjer ikke dannelse av seg selv, i følge Straume: «Det kreves også et aktivt arbeid fra subjektets side: et ønske om å ville dannes.»

De udannede er de som ikke har noen slik aktiv vilje. Og akkurat her er jeg enig med Åmås, til tross for at vi kanskje operer med noe ulike forståelse av dannelse: «Slik dannelse er ikke proporsjonal med inntekt, suksess og utdannelse. Ofte tvert imot.»

Den normative autoriteten
Dersom reell dannelse forutsetter en normativ autoritet, så er det verdt å utforske hva denne er for noe. Jeg har akkurat lest ferdig filosof Alasdair MacIntyres After Virtue, og vil i det følgende skissere et argument som er inspirert av ham.

Dannelse er å menneskeliggjøre mennesket. Og menneskeliggjøring innebærer en aktiv modning som er rettet mot noe, dette ovenfor nevnte Idealet. Dette er menneskets telos, altså det gode for mennesket.

Hvorfor må dette være tilfellet? Det er klart at dersom man dyrker egenskaper innenfor en eller annen virksomhet som bryter ned menneskenaturen, så kan ikke dette være å menneskeliggjøre. Og da kan dannelse ei heller være å bare søke det ypperste innenfor en hvilken som helst genre.

Her må vi imidlertid passe oss for utilitaristen. Han vil raskt slå fast at menneskets telos egentlig bare er et annet ord for nyttemaksimering. Dette er åpenbart feil: Sett at du føler en trang til tilfredsstille deg ved å penetrere en død sau som du finner forlatt i en eller annen skog. Er det riktig å kle av seg og sette i vei? I motsetning til utilitaristen så må vi si nei: Noe slikt ville være umenneskelig.

Det er noe i oss som forstår at «det gode» ikke fanges opp av «nytte».

Det er noe i oss som forstår at «det gode» ikke fanges opp av «nytte». For å vise dette: På skogsturen der du kom over sauekadaveret, så møter du en venn. Dere bestemmer dere for å rusle videre. Plutselig kommer en bjørn jagende etter dere og du kommer deg raskt opp i et tre. Vennen din greier det ikke og bjørnen er i ferd med å angripe ham. Du får sjansen til å hoppe ned på bjørnen og kjøre en kniv i dyrets skalle. Risikoen er så stor, at handlingen ikke kan forsvares fra et rent nytteperspektiv. Men vi vet at det er til det gode for mennesket ikke å bare sitte passiv på grenen, men aktivt å forsøke å hjelpe.

Hva er det så som bestemmer menneskets telos? Dette er ikke noe godt stilt spørsmål. Menneskets telos kan bare avdekkes og forklares, ikke defineres. Dannelsens formål er derfor å være med å avdekke og forklare menneskets telos, og være en energi som er med og trekker oss mot dette telos. Og i henhold til MacIntyre, så må vi til tradisjonen og historien for å gjøre dette. Det er her, i menneskehetens utvikling og akkumulering, vi må hente en slik innsikt. Det er dette som er den normative autoriteten, hevder MacIntyre. Men mer om dette en annen gang.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden