Spaltist

Dansk nytenkning om menneskerettigheter

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Foto: Adrian Grycuk [CC BY-SA 3.0 pl]

Går det mot reform av Den europeiske menneskerettsdomstolen?

Om noen måneder overtar Danmark formannskapet i Europarådet, og det er bredt, tverrpolitisk flertall for å bruke formannskapet til å kreve et oppgjør med Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) virksomhet. Justisminister Søren Pape Poulsen mener det er behov for å se kritisk på domstolens anvendelse av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Spørsmålet ble aktuelt etter at flere eksperter, blant dem jusprofessorene Gorm Toftegaard Nielsen og Mads Bryde Andersen, nylig advarte om at EMD har tiltatt seg så mye makt fra nasjonale parlamenter at den nå underminerer demokratiet ved å gå for langt i tolkningen av EMK og fortolke nasjonal lovgiving, samtidig som den har beveget seg inn på stadig flere politiske områder.

Domstolen har 47 medlemsland, oversitter 800 millioner europeere og har avsagt nærmere 10 000 dommer siden den ble etablert i 1959. Dommerne trenger ikke å ha vært dommere i hjemlandet, men blir nominert av Europarådets parlamentarikerforsamling og sitter for ni år.

EMK har i årevis vært gjenstand for såkalt dynamisk tolkning, og EMD har i stadig større grad utvidet sin maktsfære, noe som har gjort domstolen i stand til å bruke sine egne tolkninger av EMK til å gripe direkte inn overfor suverene lands lovgivende forsamling.

Den danske jusprofessoren Eva Smith advarte allerede i 2001 mot utviklingen og sammenlignet EMD med et opplyst enevelde:

«Den Europæiske Menneskerettighedsdomstols beføjelser kan på mange måder minde om oplyst enevælde. Historien viser imidlertid, at det er farligt, når et organ selv definerer grænserne for dets magtbeføjelser. Og vi har jo set, hvorledes EMD stadig udvider grænserne for, hvad menneskerettighederne kræver. Advokaterne skubber med stor fornøjelse bag på denne udvikling og politikerne er handlingslammede af de frygtindgydende ord: krænkelse af menneskerettighederne.»

Hvilke praktiske konsekvenser det har, ble for eksempel britene klar over i 2011, da den pressede regjeringen forsøkte å få masseinnvandringen under kontroll. En gjennomgang foretatt av innenriksdepartementet viste imidlertid at EMD saboterte nær sagt alle aspekter av de foreslåtte tiltakene.

Flere land har klaget på det de mener er en økende politisering og aktivistisk tolkning ved EMD. I 2012 uttalte den britiske statsadvokaten Dominic Grieve at landets dommere var alarmert av måten EMD hadde utvidet sin maktsfære på, og oppfordret regjeringen til å støtte de juristene som uttrykte bekymring over utviklingen. Labour-politiker Jack Straw og Tory-politiker David Davis var like bekymret over at ikke-valgte dommere i Strasbourg hadde gått ut over grensene for sin autoritet og egenmektig tiltatt seg en rolle som Europas høyesterett med stadig videre fullmakter.

Storbritannias mann ved domstolen, Paul Mahoney, innrømmet åpent at teksten i EMK er så åpen at det gir EMD betydelige muligheter til å lage ny rett på egenhånd. Fenomenet der en domstol går fra å være en juridisk institusjon til å tilegne seg lovgivende makt, er kjent som «juridisk aktivisme», og innebærer at en gruppe mennesker som ikke står til ansvar for velgerne, i praksis kan oppheve lover som er utformet av folkevalgte eller lovgivende forsamling og/eller skape ny rett over hodet på samme. Dette fører igjen til rettsliggjøring av det som burde være politiske spørsmål, og således til at de unndras demokratisk debatt og kontroll.

Dommer Jean-Paul Costa ved EMD svarte imidlertid lydhørt på den britiske kritikken med å sammenligne landet med militærjuntaen i Hellas.

I tre offisielle erklæringer (Interlaken 2010, Izmir 2011 og Brighton 2012) har Europarådets medlemsstater bedt EMD begrense sin virksomhet særlig i innvandringspolitiske spørsmål. I Brighton-erklæringen heter det: domstolen er «ikke en appellrett for innvandring eller domstol i fjerde instans».

Jusprofessor Mads Bryde Andersen har tidligere tatt til orde for å oppheve loven som inkorporerer EMK i dansk rett, nettopp på grunn av EMDs juridiske aktivisme.

Et av eksemplene på EMDs uheldige praksis er domstolens beskyttelse av kriminelle utlendinger, som det i mange tilfeller er blitt nærmest umulig å utvise.

«Domstolens beskyttelse av kriminelle utlendinger går stikk imot statenes ønsker, og er mer eller mindre oppfunnet av domstolen selv», sier Jacob Mchangama, direktør i tenketanken Justitia og utdannet jurist med mastergrad i menneskerettigheter og demokratisering. Han mener at domstolen med sine dynamiske fortolkningspraksis har beveget seg inn på alle mulige samfunnsområder og dermed forlatt EMKs opprinnelige formål, som var å beskytte demokratiet mot totalitære regimer og forhindre en gjentagelse av redslene under andre verdenskrig.

Han støttes av lektor i folkerett, Anders Henriksen, som mener at spørsmålet om kriminelle utlendinger rett og slett truer systemets legitimitet.

Selv det danske Institut for menneskerettigheder har meldt seg på i debatten og mener det er nødvendig med en reform og «trykke på den juridiske bremse». Direktør Jonas Christoffersen mener det nåværende systemets praksis fører til minskende politisk og folkelig støtte, og frykter at land etter hvert vil melde seg ut.

«Vi må være med på å finne et nytt ståsted for fremtiden. Det kan meget vel være at det betyr en dårlige menneskerettsbeskyttelse, men hvis det er det som skal til for å gi systemet fornyet oppbakning, så må man gå den veien. Også selv om det fører til en menneskerettsbeskyttelse som jeg selv synes er dårligere enn godt er», sa han til Jyllands-Posten forrige uke.

Også i Norge finnes det tilløp til kritikk av EMD. Under en debatt om maktfordelingen mellom Stortinget, Høyesterett og EMD i 2015 uttalte tidligere regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs at EMD etter hans mening hadde opptrådt for dynamisk i enkeltsaker. Også Høyesterettsdommer Magnus Matningsdal sa seg enig at EMD «på noen områder har gått for langt».

I det offentlige ordskiftet, hvor ordet menneskerettigheter har en tilnærmet magisk klang, er det imidlertid lite debatt og enda mindre kritikk av en uheldig utvikling å spore. Men EMDs praksis er et meget viktig spørsmål, ettersom dens avgjørelser har store konsekvenser for samfunnet som helhet.

Men nå har debatten i alle fall dukket opp i Danmark. Kan vi håpe at det smitter?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden