Politikk

Danske sosialdemokrater i revers

Mette Frederiksen har tatt tilbake det nye, gamle partinavnet Socialdemokratiet, og maner til kamp mot lav selskapsskatt. Hun vil ta partiet til gammel storhet, men ser ut til å rygge baklengs inn i fremtiden.

Etter at Lars Løkke Rasmussen og den blå blokken seiret ved Folketingsvalget i fjor sommer, ble Helle Thorning-Schmidt erstattet av Mette Frederiksen som partileder i Socialdemokraterne. Frederiksen vil tilbake til klassiske sosialdemokratiske verdier. Mer skatt, mer velferd. En sterk offentlig sektor. Alle skal med.

Partiet beholdt navnet i 130 år, frem til 2001, da partileder Poul Nyrup Rasmussen skiftet til Socialdemokraterne. Det gamle navnet virket tungt og traust. Hele partiet skulle moderniseres og tok en vridning mot høyre. Nå styrer Frederiksen og hun setter partiet i revers. Tapt tillit skal gjenopprettes ved å ta partiet tilbake til sine røtter. Problemet er at gårsdagens løsninger fungerer dårlig for morgendagens utfordringer.

For det er ulike paradokser som oppstår når Frederiksen skal snakke politikk. Selv om partiet skal til venstre i økonomiske spørsmål, har man strammet inn synet på innvandringspolitikken. Under landsmøte i september flørtet Frederiksen åpenlyst med Dansk Folkeparti, og hentydet til et kommende samarbeid med partiet, som i dag støtter Venstre-regjeringen.

Frederiksen vil ha en sterk offentlig sektor og snakker om en liten revolusjon. Men selv om hun avviser New Public Management, motsier hun seg selv ved å ønske økte krav til måling, effektivitet og resultatoppnåelse. Hva hun egentlig vil, er usikkert.

Mens hun snakker fint om en «fingrene-vekk»-reform og respekten for enkeltindividet, står «det offentliges naturlige monopol», som hun kaller det, sentralt. Private løsninger kan benyttes, bare det holdes unna monopolet. I praksis mener hun at offentlig sektor løser helsetjenestene, eldreomsorgen og utdanning best. I Frederiksens øyne innehar det offentlige en rett privat sektor bare kan drømme om. Valgfrihet kommer alltid i andre rekke.

Man sitter igjen smått forvirret, uten å vite mer enn at hun representerer en tung, gammeldags statlig innblanding. Frederiksen spøker ikke når hun sier hun vil tilbake til gamle dager.

Ny skepsis til EU

Samtidig har hun ført partiet til høyre i innvandringspolitikken. På talerstolen under landsmøtet i Aalborg, rettet hun kritikk mot EU og det indre marked. Som en del av en strengere innvandringslinje er fri flyt av arbeidskraft nå det store problemet.

En rask titt på Danmarks økonomi viser at den som de fleste EU-land er svært avhengig av de fire friheter. En studie gjennomført av Bertelsmann Stiftung i 2014, konkluderte med at danske lønnsmottakere har dratt mest nytte av økt europeisk integrasjon i perioden 1992-2012. Målt i BNP-vekst, har Danmark hatt nest mest nytte av det indre marked i samme periode. Kun Tyskland har opplevd større fordeler. At Frederiksen nå ønsker innstramninger på fri flyt av arbeidskraft, er derfor uansvarlig sett i lys av danske økonomiske interesser. Utspillet kan også sees på som en del av en strategi for å nærme seg nevnte DF – som er både dypt innvandringskritisk og EU-skeptisk.

Det største paradokset er tilknyttet selskapsskatten. På den ene siden sier hun at det private næringsliv er hjulet i den danske økonomien. Samtidig oppfordrer hun til en felleseuropeisk sosialdemokratisk solidaritetspakt for høyere selskapsskatt, selv om Thorning-Schmidt gradvis senket den til 22 % i sin tid. Frederiksens argument er Panama Papers. «Grådighedens tid skal slutte», sa hun fra talerstolen.

Danske arbeidskraft er dyr, i likhet med annen vestlig arbeidskraft. En kombinasjon av høy selskapsskatt og stigende arbeidskraftskostnader grunnet restriksjon på fri flyt av arbeidskraft vil naturligvis svekke danske bedrifters konkurranseevne, og føre til færre investeringer. Resultatet vil bli færre arbeidsplasser.

Frederiksen flørter med DF og EU-utmelding, men Danmark er tjent med en sterk og samlet union. En dominoeffekt av utmeldelser, med påfølgende langvarige forhandlinger om nye handelsavtaler, vil være katastrofalt for danske eksportbedrifter. EU utgjør nemlig av 55 prosent av danskenes eksportmarked, og de fleste andre eksportlandene – som Norge – er tilknyttet EUs handelsavtaler.

Ingen tåkeprat

Danskene er gjerne mer direkte enn oss fra fjellandet. Det gjenspeiles også i politikken. Ikke bare er partiene flere, men retorikken er hardere og det offentlige ordskiftet tøffere. Det ser vi også dersom vi sammenligner partilederne for søsterpartiene Arbeiderpartiet og Socialdemokratiet.

Mens Jonas Gahr Støre vikler seg inn i den tykkeste tåkepraten, er Mette Frederiksen tydeligere. Det er til fordel for de danske velgerne. Selv om Socialdemokratiet og Dansk Folkeparti står langt unna hverandre i en del politiske saker, vet nå velgerne at partiene kan finne sammen. I en meningsmåling utført av Megafon på oppdrag for TV 2 og Politiken, svarte 44 prosent av Frederiksens velgere at partiet har mer til felles med DF enn sosialliberale Radikale Venstre, som har vært Socialdemokratiets regjeringspartner hele ti ganger siden 50-tallet.

Samtidig har Frederiksen likhetstrekk med Støre. Hun stiller den samme diagnosen: De økte økonomiske ulikhetene er en konsekvens av en årrekke med feilslått «høyrepolitikk». At sosialdemokratiske partier har styrt i en rekke europeiske land de siste 20-30 årene nevnes ikke.

Nyvalg?

Her hjemme var Ap var med på det brede skatteforliket, hvor selskapsskatten sank fra 27 % til 23 %. I Danmark og Sverige er skatten på 22 %, mens Finland er nede på 20 %. Lite tyder på at de store forandringene er rundt hjørnet. Frederiksen må nok se langt etter den felleseuropeiske sosialdemokratiske innsatsen for høy selskapsskatt. Den begynner i hvert fall ikke i Norden.

Det finnes flere argumenter for at venstre-høyre-dimensjonen viskes ut i dansk politikk. Partier nærmer seg hverandre i enkeltsaker og nye samarbeidskonstellasjoner oppstår. Mens Nyrup Rasmussen ble kjent for setningen «stuerene, det bliver I aldrig!» i sin kritikk av DF, er Frederiksens flørt med partiet like åpenbar som den er strategisk klok fordi den åpner for nye og flere muligheter enn ved fjorårets valg.

Interessant nok kan nettopp skatteforhandlingene i Danmark, i likhet med Norge, skape regjeringsproblemer. DF og Liberal Alliance står langt unna hverandre i spørsmålet om toppskatt, der LA stiller automatisk for å få den senket med 5 prosentpoeng, mens DF helst ikke vil røre den. Mens regjeringspartiet Venstre febrilsk prøver å holde troppene samlet, kan det i ytterste konsekvens bli et nyvalg i Danmark i løpet av høsten.

Socialdemokratiet kan kanskje oppnå regjeringsposisjon igjen. I så fall er det synd for Danmark at de gamle dagene Frederiksen lengter etter, ikke lenger finnes.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden