Spillmagi: En samtale på dataspillernes premisser

Dataspill spilles ofte og mye, men har ikke noen plass i offentligheten på lik linje med høykultur.

Publisert

I Dostojevskis lille roman «Spilleren» utvikler hovedpersonen Aleksej Ivanovitsj spillegalskap i sin mest russiske og euforiske forstand. Han suges inn i spillet, alle de små detaljene ved roulettebordet og den stadig omskiftelige lykken. Selv om han i smått monn får nyte av gevinstene sine er det noe ved selve spillet og spillsituasjonen som ser ut til å trekke ham manisk tilbake til kasinoet. Til den store innsatsen. Og til den herlige, om enn flyktige, gevinsten.

Dataspillere drives selvfølgelig ikke av pengespillavhengighetens mørke krefter, men blir som Aleksej gjerne også fremstilt som forkvaklede sjeler i jakt på små glimt av lykke og belønning. Ikke så rart er det heller. Sett utenfra gjør de et heller slett inntrykk: Dataspillere kapper hoder, dreper sivile, og slakter ned hundrevis av menneskelignende figurer som trygler om hjelp. De gjentar til det kjedsommelige helt meningsløse handlinger, som å legge fargerike figurer i en rekke eller skaffe nok ressurser til en ny rustning. De sitter i timevis i katatoniske kropper og pådrar seg senebetennelse i tomlene.

Hjernen er koblet på en skjerm, gjerne med øretelefoner over ørene, noe som ikke akkurat letter på inntrykket av at de har mistet kontrollen over seg selv. En slik spiller stirrer mot oss med svimlende øyne fra coveret på «Spillmagi», der hen klamrer seg fast til håndkontrollen.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her