DEBATT

David Frum: Betraktninger over revolusjonen i Amerika

Donald Trump har overvunnet det meste av den konservative bevegelsen i USA. Men én konservativ innvandringsmotstander holder stand.

Publisert   Sist oppdatert

Kampen om konservatismens sjel

Foredragsserie om konservatisme på Litteraturhuset høsten 2019

Vi lever en tid med en påbegynt politisk revolusjon i verdens viktigste og mektigste nasjon, USA. Trump-revolusjonen peker mot en omveltning av de politiske normene og institusjonene i landet: Mellom presidenten på den ene side og resten av den utøvende makt, kongressen, og domstolene på den andre, og også mellom presidenten og den fjerde statsmakt – pressen – og folket for øvrig. Det er også en revolusjon i amerikansk konservatisme: Trump har allerede endret tankemønstere, ideologiske konsepter, ja, selve språket, i store deler av den amerikanske konservative verdenen.

En revolusjon i verdens mektigste nasjon får globale konsekvenser, og ideene som fødes og dør der, vil fødes og dø også andre steder. Slik var det da Frankrike var Europas største landmakt i 1789, og revolusjonens vinder spredte seg og begeistret liberale over hele kontinentet. Det var derfor det vakte oppsikt da Edmund Burke skrev sine Betraktninger over revolusjonen i Frankrike. Hans betraktninger gav en ny forståelse av hva revolusjonen var, hvor den kunne føre – og bidro til å mobilisere motstand mot revolusjonens ideer.

Også Trump-revolusjonen påvirker de politiske systemene i alle vestlige land. Mange som kaller seg konservative lar seg begeistre, også i Europa; i USA har trumpismen overtatt den konservative bevegelsen. Men noen ganske få konservative nekter å være med på ferden. Og en av dem er canadisk-amerikanske David Frum.

David Who?

Noen vil spørre: Hvorfor David Frum? Og flere vil kanskje spørre: Hvem er David Frum? I denne serien har vi så langt snakket om store tenkere, anerkjente filosofer, betydningsfulle statsvitere: en Edmund Burke, en Eric Voegelin, en John Mearsheimer. I det selskapet kan dagens konservative stemme synes malplassert: David Frum er en kommentator, en pundit, en skarve bladfyk, som i dag er kommentator i det amerikanske tidsskriftet The Atlantic.

Han er en flittig skribent, for all del, med mange bøker på samvittigheten, og var en fast del av det republikanske partiets meningsmaskineri over en 20-årsperiode, fra han begynte å jobbe som lederskribent i Wall Street Journal, til han ble kastet ut av den konservative tenketanken American Enterprise Institute i 2010 – og med et kort opphold i George Bushs administrasjon som taleskriver for økonomiske spørsmål.

Selv om Frums rolle innad i den organiserte konservative bevegelsen – med unntak da for de første årene av Bush-administrasjonen – normalt var rollen som intern kritiker, hadde han gjennom det meste av sin karriere hatt ganske typiske standpunkter for en amerikansk konservativ på sin tid, om enn på ulike tidspunkter knyttet til ulike deler av dette i amerikansk sammenheng ekstra fleksible begrepet. Jeg skal gå gjennom utviklingen hans, slik jeg forstår den, straks.

Men først kan vi slå fast at hadde Frums historie sluttet før Trump-revolusjonen i USA, ville han nok ikke fått noen plass i denne høstens tirsdagsforedragsserie.

To brudd

To forhold bidrar til å gjøre Frum interessant i dag: Det første var at han altså på mange måter ble kastet ut av den organiserte konservative verden i USA. Hans største helligbrøde var at han i 2009 og 2010 gikk mot den republikanske strategien om å gå inn for først full motstand mot og deretter full opphevelse av Obamacare, president Barack Obamas helsereform. For Frum var dette en feilslått strategi både fordi man mistet mulighet til å påvirke en reform han mente i hovedtrekk var kommet for å bli, og fordi spørsmålet om helseforsikring for alle amerikanere er et viktig spørsmål som republikanerne ikke hadde egne og bedre svar på.

Dette var tiden da Tea Party-bevegelsen kjørte grasrotopprør mot republikanske eliter – med krav om mindre stat og mer frihet. Frum hadde etter at han gikk ut av Bush-administrasjonen, gått i motsatt retning, og innsett betydningen av orden, stabilitet og forutsigbarhet: «How many Americans in these opening years of the twenty-first century feel too little liberty to do what they want to do?» skriver han i boken Comeback: Conservatism that Can Win Again, skrevet som et sett råd til republikanerne i valget i 2008. Han fortsetter: «When Reagan (...) invoked the maximum of human liberty consistent with social order, he spoke at a time when order seemed abundant and liberty in short supply. (...) Today, our whole planet is seething with human dynamism – and the worries politicians hear on front steps are worries about disorder: illegal drugs, uncontrolled migration, and income volatility.»

Den siste setningen peker også ut et annet område der Frum på dette tidspunktet gikk i motsatt retning av republikanske eliter: Innvandring. Etter valget i 2008 var en viktig del av republikanernes analyse at en årsak til nederlaget var at partiet gjorde det så dårlig blant amerikanere med latinamerikansk bakgrunn – og for å bøte på det gikk partiet i liberal retning i flere viktige innvandringsspørsmål. Frum, derimot, var tidlig, og er forblitt, svært kritisk til høy migrasjon, av både økonomiske, sikkerhetspolitiske og kulturelle grunner. Han ville sikre grensene og gjøre det svært vanskelig for ulovlige innvandrere å jobbe, før man kunne snakke om noe amnesti for USAs mer enn 10 millioner ulovlige innvandrere.

Konservative burde hegne om nasjonalstaten, mente Frum, og han skriver i den samme boken fra 2008: «The new globalism, by contrast, aims not to strengthen nations, but to subordinate them; not to consolidate democracy, but to constrain it.»

Distansen mellom Frum og det republikanske partiet fortsatte å vokse gjennom Obama-årene og frem mot primærvalgene i 2015 og 2016: «Republican voters wanted less immigration, more secure healthcare, fewer wars, no more Bushes. Were offered opposite», tvitret Frum våren 2016.

Kritikk av republikanske eliter, motstand mot globalisme, mot innvandring og mot kutt av velferdsordninger for middelklassen – det peker frem mot den i hvert fall delvis konservative bølgen som har skylt over de fleste vestlige land de siste fem årene. Frum beskrev tidlig disse punktene tydelig, og er derfor interessant for å forstå denne bølgen – og hans fordel er at kom til alle disse konklusjonene lenge før Trump kom på scenen.

For ut fra listen over Frums bekymringer kunne det kanskje også høres ut som om Frum kunne blitt trukket mot den presidentkandidaten som stod for alle disse sakene i primærvalgene før valget i 2016: Donald Trump. For Trump ville ikke bare ha en mur mot Mexico, han ville også – i valgkampen – sørge for helseforsikring til alle og øke skattene for de rikeste. Han talte for nasjonen i globalismens tidsalder, og mente, som Frum, at republikanske eliter var uten kontakt med folkets bekymringer.

Slik gikk det ikke. Mens det tidlig var mange republikanere som var mot Trump, har de bøyet seg, én etter én. Nå er det en ganske liten håndfull. Og blant dem er kanskje David Frum den tydeligste og den mest prominente.

Det finnes konservative i andre land som er mot Trump, selvsagt. Tidligere i denne foredragsserien har vi for eksempel hørt om Roger Scruton, som har kritisert Trump for ikke å forstå konservatismen. Og på hjemligere, norsk grunn er mange konservative selvsagt sterke kritikere av Trump. Men i sitt eget land er Trump blitt profet, og motstanden mot ham har smuldret bort blant konservative.

Den andre, og viktigste, grunnen til at David Frum er interessant i dag, er derfor at han er amerikansk konservativ som er og forblir mot Trump – til tross for at han er en konservativ som delte flere av de bekymringene som Trumps velgere hadde.

Men la oss først gå tilbake i tid og se på hvem David Frum er.

Begynnelsen: Libertarianer

Frum ble født i Canada av jødiske foreldre i 1960. Faren, Murray, var forretningsmann, moren, Barbara, var en kjent journalist i Canada, som sognet til den canadiske venstresiden. Men Frum dro for å studere på Yale i USA, og kom dit omtrent da Ronald Reagan ble president. Frum ble konservativ, republikaner, og, etter hvert, amerikaner.

Ronald Reagan er lenge blitt betraktet som nærmest hellig blant republikanere, selv om det republikanske partiet har endret seg svært betydelig i årene som er gått etter Reagans tid. Men Frums første tydelige avtrykk i amerikansk konservativ debatt kom delvis som en kritikk av Reagan-tiden, i boken Dead Right fra 1994.

Frums premiss er at amerikansk konservatisme var en fusjon av to helt ulike tankestrømninger: Den første er tradisjonalisme, som først og fremst var opptatt av verdier som ble ivaretatt av familie, lokalsamfunn og kirker, og så det som grunnlaget også for en sterk økonomi. Tradisjonalister aksepterte det frie markedet i den forstand at de fryktet at en statsstyrt økonomi kunne true deres institusjoner: En statsfinansiert kirke, for eksempel, måtte kanskje tilpasse seg politiske krav – slik vi ser i debatter fra land som Norge. Men slik frihet hadde for dem lite verdi i seg selv. Og kunne statsmakt brukes til å styrke verdiene de ønsket styrket, var det velkomment.

Den andre retningen er det som på engelsk heter libertarianism, og som i norsk begrepsbruk ikke ville sortert under konservatismen i det hele tatt – og som ønsket seg begrenset stat både i økonomien og på verdifeltet.

Ideologiske entreprenører laget en fusjon av disse to tankestrømningene, og resultatet ble presentert som konservatisme. Denne konservatismen måtte så gjennom et pragmatisk møte med fokusgrupper og velgere, og resultatet ble en tydelig motsigelse mellom konservativ ideologisk retorikk på den ene side, og praksis på den andre. Reagan ble for eksempel valgt på et løfte om å redusere offentlig sektor. Men da Reagan forlot Det hvite hus, var offentlige utgifters andel av BNP faktisk litt større enn da han ble president. Konservative snakket om å betydningen av ekteskapet. Men skilsmisseraten økte og økte. Mange av de sentrale målene til de ulike delene av bevegelsen forble dermed utenfor rekkevidde for Reagan, uten at det påvirket måten man snakket om politikk på. Etter at den karismatiske Reagan selv var borte, lammet disse motsigelsene konservatives evne til å skape oppslutning om et positivt program.

Den (relativt) unge Frum er opptatt av hvordan man skal bevare tradisjonelle normer – og var blant annet av den grunn kritisk til kjønnsnøytral ekteskapslov. Likevel valgte han seg i hovedsak den libertarianske veien ut av disse motsigelsene: Moralisering, viste erfaringen, hadde liten effekt på normoppløsningene man så. Kulturkrigen styrket ingen positive normer. En slankere stat, og en slankere velferdsstat, med bedre incentiver til arbeid, ville kunne gjøre mer for å fostre sunne verdier. Dette er en type argumentasjon vi finner igjen hos andre tradisjonalistisk orienterte libertarianere, som den herostratisk berømte Charles Murray.

På dette tidspunktet valgte republikanerne i kongressen imidlertid den andre hovedløsningen: Kulturkrig, under Newt Gingrichs lederskap. Frum forble værende et stykke fra makten, men godt innenfor det større republikanske teltet.

Under Bush: Hauk

Neste utgave av Frum kommer under Bush-årene. Bush var blitt valgt på et annet program enn både Frums og Gingrichs: Compassionate conservatism var hans slagord, og det fokuserte i utgangspunktet mindre på utgiftskutt og skattelette, og mindre på kulturkrig. Frum ble invitert inn som taleskriver for økonomiske spørsmål, og takket ja trass bekymringer for at denne ideologien nettopp innebar en fortsatt voksende stat.

Men Bush-administrasjonen forbindes knapt med noen «compassionate conservatism». I stedet ble den altoverskyggende preget av terrorangrepene 9/11 og den amerikanske responsen i form av krigen først i Afghanistan, og – ødeleggende – Irak. Denne politikken ble drevet frem av såkalte «neocons», som utgjorde kjernen blant George W. Bushs utenrikspolitiske rådgivere. Neocons var republikanere, ofte med demokratisk fortid, som var preget av en sterkt tro på at amerikansk makt kunne brukes til å forme verden til det bedre – for landene selv, men spesielt for USA.

Tidens tema var autoritære regimer i Midtøsten. Neocons identifisert – korrekt, tror jeg – disse regimenes autoritære karakter som en sterkt medvirkende årsak til radikaliseringen i den islamske verden fra 60-tallet og fremover. I ufrie samfunn kan ingen stole på offentlig informasjon, og konspirasjonsteorier brer om seg. Herskerne har dessuten dertil incentiv til å styre befolkningens sinne i retning av eksterne fiender av ymse slag – amerikanere og jøder – for å dra fokus vekk fra landets egne problemer.

Om neocons var gode kritikere av autoritære regimer, var de ikke uten videre gode konservative. Navnet ble etablert som en motsetning til «paleocons», gammelkonservative, som var usedvanlig kritiske til alle amerikanske militære engasjementer utenlands. Striden mellom disse gruppene omfatter langt mer enn dette. Men på ett sentralt punkt hadde «paleocons» viktige poenger: Regimeskifte og statsbygging er vanvittig vanskelig, og konsekvensene av å fjerne all autoritet i et samfunn, slik som den nå er, er uoverskuelige.

Frum ble, den eneste gangen han var nær makten, en del av den – og som sådan var han også på sitt minst originale og maktkritiske. Han ble – eller var – en neocon, og etter at han forlot Bush-administrasjonen i 2002, skrev han en bok sammen med en annen ledende neocon, Richard Perle, som hadde den ganske lite konservative tittelen An End to Evil, som delvis var et forsvar for Bushs politikk.

Symptomatisk nok starter den med et sitat av en av Edmund Burkes hovedmotstandere i synet på den franske revolusjon, Thomas Paine. Sitatet slutter slik:

«Tyranny, like hell, is not easily conquered; yet we have this consolation with us, that the harder the conflict, the more glorious the triumph.»

En slik dyrkning av konflikt høres for et norskt øre ikke spesielt konservativt ut. På samme tid er Frum også engasjert i temmelig beske polemikker med palecons, som han ser som noe nær forrædere for deres holdning til krigen i Irak – hvor han mener de heier på fienden. Frum er, som amerikanere generelt og republikanere spesielt på denne tiden, sterkt preget av 9/11, og ser verden gjennom briller der terrorisme er en trussel på linje med Hitler. I ettertid har Frum offentlig angret deler av dette programmet.

En ny konservatisme og Never Trump

Det er når Bush-årene går mot slutten, at Frum nærmer seg en mer omfattende reevaluering av sitt politiske program – og kommer til den vurderingen som jeg nevnte ovenfor om betydningen av orden, stabilitet og forutsigbarhet – om økonomisk trygghet snarere enn mer frihet, om mer nasjonal identitet snarere enn mer flerkultur.

Det er også på denne tiden han mer eksplisitt begynner å skrive om Edmund Burke – snarere enn Thomas Paine. I en anmeldelse av Jesse Normans biografi om Burke skriver Frum at Burke tilbrakte bare noen måneder av sitt lange politiske liv i utøvende makt. Han brukte mesteparten av sin politiske karriere på avstand til makten, og hadde det meste av sin innflytelse gjennom det han skrev og taler han holdt. Jeg tror ikke det er helt usannsynlig at Frum kanskje identifiserer seg litt med Burke når han skriver dette.

Det er denne utviklingen – mot Burke og mer mot det vi i Norge kjenner som nettopp konservatisme – som interessant nok fører Frum til de to avgjørende bruddene med den konservative bevegelsen i USA som jeg nevnte innledningsvis:

Det første bruddet kommer altså i 2010, og er knyttet til uenighetene om motstanden mot Obamas helsereform. Da skyves han delvis ut i kulden fra den organiserte konservative bevegelsen, men forblir en del av den konservative verden i bred forstand: stemmer på republikanske kandidater – som Mitt Romney i 2012 – og forsvarer dem mot liberale kritikere. Det neste, og mer endelige bruddet, kommer i 2016, når han annonserer at han kommer til å stemme på Hillary Clinton – ikke fordi han liker henne, men for å stoppe Donald Trump.

Og det disse bruddene, og aller mest det siste, som er startskuddet for den mest interessante delen av Frums virke, og det som gjør ham relevant for en diskusjon om hva konservatisme er i vår tid: Hans periode som en prominent kritiker av Trump – som ikke kan beskyldes for å ville ha åpne grenser; hans periode som en Never Trumper, republikanere som ikke lar seg kue av Donald Trump.

Når jeg har tatt med de tidligere delene av Frums virke, er det dels fordi det gir en nyttig bakgrunn for å forstå hvordan han endte opp der han gjorde, og dels fordi det er viktig for å forstå hvordan Frum oppfattes av andre amerikanske konservative. Der er han, forståelig, forhatt av gamle paleocons, som han alltid var uenig med. Blant dem som forsvarte det republikanske Tea Party-orienterte programmet mellom 2009 og 2015, sees han på som en overløper. Og av dagens etablissements-republikanere, som kanskje privat – men aldri offentlig – avskyr Trump, foraktes han som en som snur kappen etter vinden.

Normene og republikken

Men hva er Frums anklage mot Donald Trump, når de tross alt deler en del antagelser om hva som var problemet med den republikanske policy plattformen før 2015?

Frums anklage mot Trump kan deles i to. For det første: at han ødelegger alle politiske normer – de normene som har skapt og beskyttet det som grunnleggende sett er gode samfunn, som gjorde «America great» i første omgang. Og for det andre: at hans selverklærte nasjonalistiske politikk, og at summen av alle normbruddene, undergraver den nasjonen han foregir seg å forsvare – ved å splitte den opp etter rase, religion, region.

Slik sett – og jeg tror ikke det er helt tilfeldig – formulerer han sine anklager litt som Burke gjorde mot den franske revolusjon. For det var også en revolusjon der Burke – som hadde støttet den amerikanske revolusjonen – delte noen av målene til revolusjonære, de målene som handlet om gjøre Frankrike mer likt England, med bedre rettigheter og representasjon. Også Burkes kritikk handlet i stor grad om disse to punktene: At revolusjonen ødela alle politiske normer og all kilde til legitim politisk autoritet; og at frihetsrevolusjonen ville ødelegge all frihet.

Hvilke normer er det så Frum har i tankene? Det var temaet i artikkelen «The Seven Broken Guardrails of Democracy» som han skrev allerede i mai 2016, da Trump nettopp hadde vunnet nominasjonskampen i det republikanske partiet (og senere ble et gjennomgangstema i Frums bok Trumpocracy – the Corruption of the American Republic). Jeg skal ikke gå gjennom alle normene han tar opp der, men gi noen forsøksvis illustrerende eksempler på en type normer som er avgjørende for vår form for politikk, uavhengig av hvilken konkret politikk som blir ført til enhver tid.

Ydmykhet

Det første han tar opp er en grad av ydmykhet blant politikere – og mer ydmykhet jo høyere opp i systemet man kommer. Det er kanskje ikke helt intuitivt at dette er en trussel mot republikken, og eller at det er noe som er nytt med Donald Trump. Men Frums eksempler kan kanskje gjøre det litt klarere. Det første eksempelet er Adlai Stevenson, den demokratiske presidentkandidaten som stilte mot Dwight D. Eisenhower i 1952 og 1956. I sin tale til det demokratiske landsmøtet i 1952 forsøkte han å overbevise delegatene der om at han slett ikke hadde søkt å bli nominert: «That I have not sought this nomination, that I could not seek it in good conscience, that I would not seek it in honest self-appraisal, is not to say that I value it the less.» Det er kanskje en ekstrem variant, men hvis man går gjennom taler fra presidentkandidater og senatorer fra begge partier historisk, ser man at hovedbudskapet er en klar politisk norm. Fraser som handler at de går til jobben med stor ydmykhet, at de ber Gud om å rettlede dem, at det ikke handler om dem, men om landet, går igjen.

Donald Trump har ikke bare sagt ting som «I alone can fix it», og ikke bare tvitrer han regelmessig om at han er «really smart» og en «VERY successful businessman», eller den kanskje mest kjente frasen «a very stable genius»; han iscenesetter seg selv ofte som noe som ligner mer på en konge av Guds nåde enn en ydmyk republikkens tjener – som når han lar religiøse ledere stå omkring ham og strekke seg for å berøre ham for slik å få velsignelsen. Konsekvensene av å styre som en cæsar, snarere enn som den fremste blant likemenn, ser vi i disse dager, når Trump krever og får nær total lydighet av partiapp a ratet og republikanerne i Representantenes Hus og Senatet.

Trump er selvsagt neppe den første presidenten som i realiteten har hatt høye tanker om seg selv. Men tidligere presidenter har vært bundet – eller frivillig latt seg binde – av normer for hvordan de fører seg og av normer for ydmykhet. De har antatt at de vil bli straffet av sitt eget parti, av velgerne, av historiens dom – og kanskje av sin egen samvittighet – om de går utover normene, om de oppfører seg som enevoldskonger. Men Trump har brutt disse normene eklatant – og, foreløpig, ustraffet.

Sannhet

Den andre normen Trump har brutt ustraffet, er forventningen om sannferdighet hos politikere. Politikere lyver jo bestandig, mener Frum – i den forstand at de strekker sannheten så langt det lar seg gjøre og litt til, de presenterer tall som er misvisende, og de sier i blant ting som er direkte galt. Men, sier Frum, direkte og bevisst løgn, og spesielt: direkte og bevisst løgn på noe som kan faktasjekkes, har forekommet svært sjelden – fordi politikere har fryktet kostnadene.

Og kostnadene har da også vært store – de mange små bevisste halvsannhetene som førte til den ene store, kanskje ubevisste, usannheten om masseødeleggelsesvåpen i Irak, ødela Bush-administrasjonens ettermæle. Hvor lite politikere lyver helt direkte, kan vi se av hvordan politikere gjør det i faktisk.no her i Norge; for når politikere får laveste score av faktasjekkertjenesten, er det nesten alltid snakk om litt skjeve fremstillinger, uheldig valg av tall i sammenligninger, usikre kilder eller tolkningsspørsmål. De holdes til en temmelig høy standard.

Trump lyver på en helt annen måte, han lyver helt kontinuerlig, og han lyver også om ting som han slett ikke hadde trengt å lyve om. Den kanskje mest absurde historien er da Trump ved en feil trodde en orkan var på vei til Alabama, tvitret om det, og så løy om feilen ved å få hele statsapparatet til å insistere på at de første værvarslene hadde meldt at orkanen var på vei til Alabama. Men det startet dagen han ble innsatt som president – da han løy om størrelsen på publikum – og har fortsatt siden, på alle nivåer og områder. Andre politikere ville blitt flaue over å bli tatt i løgn, men Trump lyver om forhold som alle som vil, kan se i sanntid at er løgn.

Når forventningen om at politikk er sannferdig, forsvinner, fjernes også et for vår samfunnsform avgjørende politisk våpen for både opposisjonen, mediene og borgerne: Fakta.

Kunnskap

Den tredje normen Trump bryter, mener Frum, er normen om at politikere på høyt nivå må ha et minimum av kunnskap om politiske saksområder. Brudd på denne normen har tidligere vært ødeleggende for politiske kandidaturer. Da Rick Perry – nåværende energiminister – var presidentkandidat i 2011, ville han legge ned tre departementer, men i en debatt kunne han ikke for sitt bare liv huske hvilket det tredje var. Det var slutten for hans kandidatur: Standpunktene hans fremstod som useriøst, talepunkter som var skrevet ned, uten at han forstod innholdet bak.

Trump demonstrerer ofte at han ikke vet hvordan staten opererer, og at han ikke har tenkt gjennom store policy-felt – uten at han skammer seg over det, eller at han av den grunn regner seg som mindre av et politisk geni. En av hans mer kjente uttalelser i så måte er: «Nobody knew healthcare could be so complicated» – etter at helsepolitikk, og alle dens komplikasjoner, i ti år hadde vært i kjernen av amerikansk politisk debatt.

Dette, mener Frum, er likevel ikke helt unikt for Trump; det er et normbrudd som har vært under oppseiling i det republikanske partiet i lang tid, og som er blitt demonstrert gjennom at man har nominert kandidater som mangler normal politisk kompetanse. Mest kjent er kanskje Sarah Palin i 2008. Republikanske velgere har over lang tid vent seg til å ha lav respekt for formell kunnskap. Men respekt for formell kunnskap, mener Frum, er helt avgjørende for den formen for politiske systemer som vi har i Vesten.

Tabuet mot åpen rasisme

Det normbruddet flest kanskje umiddelbart assosierer med Donald Trump, er rasisme. Frum mener Trump er den nasjonale politikeren som har appellert mest åpenlyst til hvit identitet siden segregasjonisten George Wallace, som stilte som uavhengig presidentkandidat i 1968.

Åpen rasisme eller hvit identitetspolitikk har i hovedsak vært offentlig tabu på politisk topp-plan i Europa og deler av USA siden 1945, og i hele USA siden like etter 1965, da Civil Rights Act ble vedtatt. Ikke minst i USA har det vært mye motstand mot dette tabuet, og mot måten det ble etablert på, og man vil finne mange enkeltstående brudd. Men på høyeste nivå har tabuet likevel i hovedsak vært respektert, om enn motvillig.

Rasisme har det selvsagt vært likevel, men den har funnet andre utløp, for eksempel i form av de ofte omtalte «hundefløytene»: Man snakker til velgere som ønsker seg, for å si det enkelt, en liten dose rasisme, slik at de forstår at det er nettopp en liten dose rasisme som formidles, uten at man trenger å si det rett ut.

Det Trump har gjort, er at han har demonstrert at hundefløyter på mange måter er et svakt politisk og retorisk virkemiddel i hvit identitetspolitikk. Hundefløytene respekterer tabuet. Hundefløytene erkjenner at man ikke kan komme med åpent rasistiske utsagn eller begrunnelser – og det former også grensene for politikken. Trump, derimot, sier at meksikanere er «rapists», sammenligner migranter med slanger, foreslår en «complete and total shutdown on Muslims entering the United States», og sidestilte nynazister og motdemonstranter etter at en selverklært hvit makt-forkjemper med vilje kjørte bilen sin inn i en gruppe motdemonstranter og drepte en 32 år gammel kvinne.

Det man har sett, er at responsen på dette normbruddet har vært sterkt positiv blant Trumps tilhengere; de har lengtet etter noen som lar rasismen klinge klart, og ikke i hundefløytefrekvenser. For dem, mener Frum, er det en styrke, ikke en svakhet, at Trump oppfører seg ikke som president for hele befolkningen i et multietnisk samfunn, men som klanleder for det hvite Amerika.

Men en slik klanlogikk er ikke bare problematisk fordi den utgjør en trussel mot minoriteter; den bidrar til å endre et sett med politiske normer for hva som er akseptabel adferd, akseptabelt språk, og i siste instans hele måten politisk uenighet oppstår og håndteres på i vestlige samfunn.

Fellesskap

Til sammen bidrar alle disse normbruddene til det siste, og kanskje aller farligste normbruddet for et demokratisk samfunn: Å akseptere at man lever i politisk fellesskap – og derfor aksepterer å tape politiske valg. Man erkjenner motparten som legitim, og stoler på at man vil få nye sjanser til å vinne frem med sine syn.

På samme måte som bruddet på sannhetsnormen har svekkelsen av denne politiske normen skjedd over tid, og Frum ser Trump som både et symptom og en årsak til ytterligere forverring: Over lang tid har amerikanere fått et stadig mer negativt syn på sine politiske motstandere. Når en slik prosess med «negative partisanship» går langt nok, er man villig til å gå stadig lengre for å vinne, man er villig til å stemme på «sin» side uansett hva den gjør eller står for, fordi frykten for motparten er så stor.

Spesielt blant republikanere har denne frykten koblet seg på klanlogikken, og hvert valg fremstilles som siste mulighet, som det siste egentlig legitime valget, fordi det neste gang vil være så mange av «dem» – minoriteter som stemmer på demokratene. Når politikk ikke lenger sees som et stadig repetert spill der man av og til er i flertall og av og til i mindretall, av og til vinner og av og til taper, smuldrer raskt respektet for selve det demokratiske systemet bort.

I siste instans regner man ikke lenger motparten som politisk legitim. Frum kunne ikke vite det da han skrev sin artikkel i juni, men noen måneder senere mer enn antydet Trump at han ikke ville akseptere valgresultatet dersom han tapte. Det har knapt skjedd på politisk toppnivå i Vesten etter andre verdenskrig.

Og med dette normbruddet ødelegger Trump også det han foregir seg å forsvare. Det som var én nasjon, «e pluribus unum» som det heter i det amerikanske riksvåpenet, blir til grupper som ikke anerkjenner hverandre og fører strid mot hverandre.

Kappe og vind eller båt og ballast?

Dette er altså kjernen i Frums angrep på Trump – og, vel så mye, på alle dem som muliggjør ham og forsvarer ham. Én mann kan ikke bryte ned normer alene; normene forsvinner når normbrudd over tid ikke har konsekvenser.

Budskapet tas ikke alltid godt imot på republikansk hold. Det skyldes ikke bare at kritikk fra «ens egne» alltid er mer ubehagelig å forholde seg til; men også Frums egen historie i det republikanske partiet, hvor han altså hadde skaffet seg mange fiender allerede.

Omtrent slik ser det kanskje ut for mange republikanere: Som libertarianer på 90-tallet var Frum i utakt med republikanere i Kongressen som var mer opptatt av kulturkrig enn utgiftskutt. Som Bush-hauk på 2000-tallet brukte han sin posisjon til å gå knallhardt i mot dem som var uenige en Irak-krig som siden skulle bli svært upopulær. Og da republikanerne i kongressen faktisk begynte å gå inn for kutt under Paul Ryan, og samtidig forsøkte å vinne over latinamerikanske velgere, beveget Frum seg i motsatt retning, og ville ha mindre velferdskutt og lavere migrasjon. Til slutt, da republikanerne med Trump endelig vant både presidentvalget og fikk flertall i Huset og Senatet på en plattform som nå skulle redusere migrasjon og var mindre opptatt av velferdskkutt, vendte Frum seg mot dem igjen.

For dem fremstår Frum som en opportunist som snur kappen etter vinden, og kritiserer republikanerne uansett hva de gjør, med mindre han tilfeldigvis er nær makten selv – en nyttig idiot for demokratene, og så redd for de liberale skravleklassene i Washington D.C. at han ikke tør bli skitten under neglene. I beste fall, kanskje, ser de ham som en person med dårlig dømmekraft som derfor bytter mening og fremstår i ny tapning hvert tiår.

Og det er jo sant at han har byttet syn i viktige spørsmål flere ganger – likekjønnede ekteskap, velferdsspørsmål, spesielt etter finanskrisen og Irak-krigen er tre prominente eksempler.

Til hans forsvar kan man si at han hvis han snur kappen etter vinden, er det i så fall upopulære vinder, som har skjøvet ham ut av den bevegelsen han har viet sitt liv til, samtidig som mange på venstresiden fortsatt betrakter ham som noe nær en krigsforbryter på grunn av hans rolle i Bush-administrasjonen. Dertil er det generelt et rosverdig trekk å endre syn i møte med ny informasjon – eller, for den del, med økt alder og visdom. Han sier selv om synet på likekjønnede ekteskap, som han fryktet kunne bidra ytterligere til å destabilisere den amerikanske familien: «the case against same-sex marriage has been tested against reality. The case has not passed its test».

Viktigere er det kanskje for Frum at hans ulike standpunkter har kommet som svar på ulike historiske situasjoner. 70-tallets stagflasjon presenterte et sett med utfordringer som er helt annerledes enn problemene som meldte seg etter den globale finanskrisen. Innvandring i dag ser annerledes ut enn innvandring tidligere – og krever nye løsninger. Men også innvandringsdebatten i dag ser annerledes ut i dag enn den gjorde for eksempel under Obama. Hva det er viktigst å fokusere på, har å gjøre med den verden og den offentligheten man lever og virker i.

Også i dette, kunne man mistenke, er Frum inspirert av Burke, som også ble kritisert av sine motstandere for å snu kappen etter ulike vinder. Og den anklagen forventet Burke temmelig sikkert da han skrev sine Betraktninger over revolusjonen i Frankrike – for han avslutter sitt hovedverk med følgende beskrivelse av seg selv:

«one who wishes to preserve consistency, but who would preserve consistency by varying his means to secure the unity of his end; and, when the equipoise of the vessel in which he sails may be endangered by overloading it upon one side, is desirous of carrying the small weight of his reasons to that which may preserve its equipoise.»

Jeg tror ikke det er så langt fra Frums selvforståelse. Og akkurat nå krenger det amerikanske skipet kraftig. Da trenger man en Frum som bruker sin lille vekt for å prøve å rette det opp.

Så vil det helst komme en tid etter Trump. Men etter en revolusjon kommer ofte en reaksjon – og årsakene til at revolusjonen i det hele tatt kunne skje, forsvinner i tidens elv. Da den franske revolusjon var endelig over med Napoleons eksil på St. Helena, kom Bourbon-restaurasjonen, Reaksjonen og en generasjons pause i liberale reformer som var sårt tiltrengt.

Hvis Trump-revolusjonen går tom for damp, vil USA trenge en konservativ bevegelse som kan peke ut en annen vei fremover enn den liberalprogressive reaksjonen som kan komme. I mellomtiden trenger man at noen bevarer en idé om konservatisme i USA som er noe annet enn Trump.

Frums betraktninger over revolusjonen i Amerika er et sted å begynne.