Kultur

De borgerlige må igjen knytte bånd til kulturen

Kultur var tidligere langt viktigere for de borgerlige. Men en politisk bevegelse som mangler historikere, filosofer, forfattere og poeter, tenderer til å bli teknokratisk og åndsfattig.

Kultur var tidligere langt viktigere for de borgerlige. Men en politisk bevegelse som mangler historikere, filosofer, forfattere og poeter, tenderer til å bli teknokratisk og åndsfattig.

I Sverige har det den siste tiden blusset opp en intensiv debatt om venstresidens makt over det svenske kulturlivet. Startskuddet var forfatteren Bengt Ohlssons stort oppslåtte essay i Dagens Nyheter, Sveriges største dagsavis: ”När ska det röda rinna av kulturens fana?”

På tre helsider skildret Ohlsson sin opplevelse av venstredominansen i det svenske kulturlivet, der han selv holdt til, og den intoleransen mot annerledestenkende som råder her. Ohlsson skildrer en kultur der alle mener det samme, og der de som ikke stemmer med i koret og oppropene, blir frosset ut og motarbeidet.

Opplevde at deres posisjon var truet
Reaksjonene lot ikke vente på seg. På kultursider, blogger og twitrestrømmen raste man mot Ohlsson. De hatske utfallene, som mer enn noe annet bekreftet hans teser, ble avbrutt av opphøyet og overlegne påstander om at Ohlssons påstander var grunnløse.

Kulturvenstre opplevde at deres posisjon var truet.

Reaksjonene viste to ting: for det første at hans iakttakelser hadde vært korrekte. For det andre at kulturvenstre opplevde at deres posisjon var truet.

På Aftonbladets kulturside beskrev redaktøren Åsa Linderborg hvordan høyrevindene blåste  «med orkanstyrke ». Alt sammen fordi enda en forfatter hadde stått frem som ikke-venstre. I Arbetarbladet ble Ohlsson omtalt som  «en nikkedukke, en marionett i tråder » av kultursjefen Bodil Juggas. Alt sammen fordi Ohlsson forfektet tesen om at man må få lov til å tenke selv, også i kulturlivet.

Selv om debatten om høyre og venstre i kulturen fikk vind i seilene takket være Ohlssons tekst, har selve problemstillingen ligget latent lenge.

Samme morgen som Ohlssons essay ble publisert i Dagens Nyheter, kunne man i venstretidsskriftet ETC lese en leder der Maria-Pia Boëthius sammenlikner de kulturarbeidere som har  «stått frem » som borgerlige, med nazistiske kollaboratører under andre verdenskrig.

Kommunistene aksepteres
Den som forfekter liberale verdier, demokrati og markedsøkonomi blir sammenliknet med nazistene, mens en skuespiller som Sven Wollter, fortsatt medlem i det revolusjonære kommunistpartiet, blir akseptert av kulturetablissementet og får bre om seg på kultursidene.

Hiphop-artisten Mange Schmidt, som laget Moderaternas valgkamplåt før riksdagsvalget i 2010, har fortalt at han på grunn av låten har blitt slått og spyttet etter på byen.

Proggeren Mikael Wiege, som før samme valg turnerte land og strand rundt med sitt budskap om at man burde henge Alliansens ministre og  «skjære dem i biter og legge dem i pakker », ble ikke oppfattet som tilnærmelsesvis like kontroversiell.

De borgerlige forlot kulturen
Venstredominansen i svensk kulturliv er knapt noen nyhet. Det som vekker oppstand, er heller at oppegående kulturpersonligheter som Bengt Ohlsson begynner å utfordre den.

Det er ingen selvfølge at kulturlivet må være venstreorientert.

For å forstå venstredominansen, må man forstå dens historiske årsaker. Det er ingen selvfølge at kulturlivet må være venstreorientert, selv om mange også på den borgerlige siden ser ut til å oppfatte det slik i dag.

Kultur i ulike former har til alle tider vært en sentral del av den borgerlige identiteten. Det er først i de seneste årtiene at de borgerlige i Sverige har lagt den humanistiske arven bak seg.

Frem til da inngikk så vel klassisk dannelse, som evnen til å spille et instrument og interesse for teater og poesi, i en god borgerlig oppdragelse. Det ble forutsatt at du i en samtale kunne relatere til så vel de antikke klassikerne som dagens store toneangivere. Borgerskapet fungerte også som kulturbeskyttere og finansierte alt fra kunstmuseer til teatre.

70-tallets radikalisering
Frem til slutten av syttiårene var det overhodet ingen selvfølge at man måtte være venstreorientert i den svenske kulturdebatten. Så vel konservatismen som liberalismen hadde kjente og taleføre representanter også i kulturfeltet.

I forbindelse med den allmenne radikaliseringen i den vestlige verden i sekstiårene ble også den svenske kulturdebatten vridd flere hakk til venstre. Små, men høylytte grupper på ytterste venstre fløy utfordret det kulturelle og politiske etablissementet.

Olof Palmes sosialdemokratiske regjering begikk da den feil å forsøke å nøytralisere ytre venstre.

Olof Palmes sosialdemokratiske regjering begikk da den feil å forsøke å nøytralisere ytre venstre gjennom selv å radikalisere sin kultur- og mediepolitikk. Resultatet ble imidlertid det motsatte: Istedenfor å uskadeliggjøre ytre venstre, ble fløyten gitt innflytelse og plattformer som den i stor grad har beholdt helt frem til i dag.

Låst til høyborgerlig kultur
I syttiårene bidro det store skattetrykket til å redusere forutsetningene for et privatfinansiert kulturliv, samtidig som den store kulturpolitiske reformen i 1974 førte til at privat kultur ble fortrengt av en ekspanderende offentlig finansiert kultursektor.

På den tiden ble en rekke av de innflytelsesrike kulturinstitusjonene vi har i dag, for eksempel länsteatrene, opprettet med politisk ansatte ledere.

Et fåtalls høyborgerlige bastioner som Kungliga Operan, Nationalmuseum og Kungliga Dramatiska Teatern ble bevart, slik at overklassen skulle ha noen steder å gå for å bekrefte seg selv.

Slik ble den borgerlige kulturen frosset fast i formen den hadde hatt på begynnelsen av 1900-tallet.

Slik ble den borgerlige kulturen frosset fast i formen den hadde hatt på begynnelsen av 1900-tallet, samtidig som den fremadskuende og nyskapende kulturen var kontrollert av venstresiden.

Ikke dannelse, men arbeidskraft
Parallelt med utviklingen bidro den sosialdemokratiske utdannelsespolitikken til å smadre det borgerlige dannelsesuniversitetet.

Gjennom den såkalte UKAS-reformen i 1969 ble det innført et system med faste studieløp for universiteter og høyskoler. Formålet var å tilpasse utdannelsene til arbeidsmarkedet og oppnå høyere gjennomstrømningshastighet. Universitetene ble forvandlet til arbeidskraftfabrikker.

Samtlige borgerlige partier protesterte høylytt mot reformen. Et slag mot dannelsesuniversitetet var et slag mot selve den borgerlige identiteten.

Nihilistisk syn på kunnskap og kultur
Er det bare sosialdemokratiets feil at de borgerlige tapte sin kulturelle identitet? Dessverre har de borgerlige i stor utstrekning også seg selv å takke for utviklingen.

I løpet av den borgerlige renessansen som fulgte lønnstakerfondsstriden på begynnelsen av åttitallet (da sosialdemokratene sammen med fagbevegelsen forsøkte å sosialisere det svenske næringslivet), la de borgerlige sine humanistiske idealer bak seg. I deres sted plasserte man et krast økonomisk syn på mennesket.

Det er en historisk ironi at de borgerlige dermed tilegnet seg det samme menneske- og samfunnssynet som sosialdemokratene utviklet i femtiårene, da de erstattet sitt ideal om folkets dannelse med den sosiale ingeniørkunstens evangelium.

Det markedsøkonomiske frimarkedsevangeliet ble blandet sammen med et nærmest nihilistisk syn på kunnskap og kultur.

At den nye borgerligheten fullt og helt har overtatt det teknokratiske grunnsynet, ble sist bekreftet forrige sommer, da arbeidsgiverorganisasjonen Svenskt Näringsliv publiserte rapporten  «Konsten att strula till ett liv ». De argumenterer for å gjøre det vanskeligere for studenter å studere humanistiske og estetiske fag, siden slike anses som ubrukelige.

Et sted på veien ble det markedsøkonomiske frimarkedsevangeliet blandet sammen med et nærmest nihilistisk syn på kunnskap og kultur. Formodentlig hang det sammen med at de borgerlige tapte sitt fotfeste i kulturlivet og i de humanistiske institusjonene i mellomkrigstiden. Uten de forfattere, filosofer og historikere som tidligere bidro til å forme det borgerlige verdensbildet, blir de borgerlige en endimensjonal, økonomisk bevegelse.

Ingen troverdige alternativer
Det er kanskje ikke så rart at de som jobber med kultur ikke føler lokket til de borgerlige.

For det første bekymrer de seg for hva som skal skje med deres egne arbeidsplasser, som det nå er en selvfølge at finansieres av det offentlige. Ikke minst ettersom de borgerlige ikke har vist noen større iver etter å presentere troverdige alternativer.

For det andre råder det etter tre årtiers venstredominans et påtakelig underskudd på kulturelle forbilder i de borgerlige ledd. Det finnes simpelthen få kulturpersonligheter å identifisere seg med som ikke har uttalte venstreorienterte politiske oppfatninger.

En tredje faktor som bidrar sterkt til venstredominansen i svensk kulturliv, er det grunnleggende skillet mellom en sosialistisk og en borgerlig måte å betrakte kulturen på. For en sosialist er kunstnerisk virksomhet redskap for en politisk eller sosial streben, en del i den ideologiske overbyggingen som i sin tur blir bestemt av produksjonsforholdene. Brechts uttalelse om at den eneste gode kunsten er den som fremmer sosialismen, er illustrerende.

Kultur er ikke politikk
Dette forholdet til kultur medfører nødvendigvis at de kunstneriske verkene blir ladet med politisk budskap. En sosialistisk låtskriver skriver sosialistiske sanger.

Les også Nicolai Strøm-Olsen: Commies ain’t cool.

Den borgerlige tilnærmingen, liberal eller konservativ, er annerledes. For den borgerlige henger kunstnerisk virksomhet og politiske oppfatninger ikke nødvendigvis sammen. Politiske oppfatninger blir fra borgerlig hold hovedsakelig betraktet som en privatsak.

Derav fraværet av borgerlige konseptkunstnere og barrikadesangere — et underskudd som av venstresiden ofte misforstås som at det ikke finnes noen kulturskapere med borgerlige verdier. Forskjellen består i at de ikke konstant viser frem sine meninger.

Teknokratisk og åndsfattig
Mens sosialisten har samfunnsforandring som utgangspunkt for så vel kunstnerisk virksomhet som kulturpolitikk, har det borgerlige synet på kultur et annet utgangspunkt.

De fleste som betrakter seg som borgerlige i dag, har et kultursyn som er en blanding av det liberale og det konservative utgangspunktet.

For en liberal handler kultur om personlighetsutvikling gjennom fremskritt. Individet utvider sine referanserammer og fordyper sine innsikter gjennom å delta i ulike kulturelle uttrykk.

For en konservativ er utgangspunktet at den enkelte, gjennom å gjøre kulturelle fremskritt, plasseres i en sammenheng, et kulturelt fellesskap som spenner over tid og rom.

De fleste som betrakter seg som borgerlige i dag, har et kultursyn som er en blanding av det liberale og det konservative utgangspunktet.

Selv om det byr mange borgerlige imot å vise frem sine politiske oppfatninger offentlig, ville det være ønskelig om flere borgerlige kulturpersonligheter ble sett og hørt i kulturdebatten. Fremfor alt ville det være viktig for de borgerlige å knytte bånd til kultur og humaniora igjen.

En politisk bevegelse som mangler historikere, filosofer, forfattere og poeter, tenderer til å bli teknokratisk og åndsfattig. Det taper alle på i lengden.

  • Lars Anders Johansson (f. 1981) er musiker og idéhistoriker og prosjektleder for kultur ved tankesmien Timbro i Sverige.

Oversatt fra svensk av Bernhard Jensen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden