Kommentar

De digitale bokbålenes tid

Sid Vicious, bassisten i Sex Pistols, ble anklaget for mord på sin kjæreste Nancy Spungen, men døde selv av en heroinoverdose før rettssaken. Bør Sex Pistols forsvinne fra spillelistene, spør Lars Anders Johansson.

Bilde: Chicago Art Department/L. Schorr/Wikimedia Commons, CC BY 2.0

Ethvert forsøk på å formulere et generelt prinsipp for boikott av kunst basert på kunstnerens moralske karakter, vil utarte til vilkårlighet og pøbelvelde.

Flere tar nå til orde for at kultur skapt av personer som har begått forkastelige handlinger, skal renskes bort fra offentligheten. Det oppfordres til boikott av artister, og medieselskaper forsøker å blidgjøre opinionen gjennom å fjerne forbryternes, pervoenes og provokatørenes verk fra sine plattformer.

Men klarer man å formulere et prinsipp for hvilken kultur som skal være tilgjengelig ut fra kunstnerens personlige vandel? Hvor mye blir igjen om bare kunst skapt av personer som lever opp til våre moralske krav, skal finnes tilgjengelig?

NRK valgte nylig å fjerne alt materiale av den amerikanske sangeren Michael Jackson, etter at det ble kjent at kanalen skulle sende dokumentaren Leaving Neverland. I dokumentaren fremkommer påstander om at Jackson har gjort seg skyldig i pedofili. «Vi som spiller musikk i et massemedium skal være lydhøre og ikke bidra til å utløse negative følelser ved å spille musikken hans», sa Knut Henrik Ytre-Arne til VG. Et par dager senere – og etter massive protester – måtte NRK snu, og Jackson fant veien tilbake til spillelistene.

I forbindelse med #metoo-oppropet i fjor ble en rekke kjente menn i kultur- og mediebransjen utpekt som seksuelle overgripere. Mange fikk sine karrierer ødelagt. Noen ble dømt for forbrytelser. Andre ble dømt av nettmobben, bare basert på anklager. Men det var ikke bare arbeidsoppdrag og rykter som ble ødelagt av anklagene: Det var også et trykk i opinionen for å renske ut disse mennenes verk retroaktivt – at de ikke lenger skulle være tilgjengelige. Et eksempel er den svenske programlederen Martin Timell, hvis program ble fjernet fra TV4S arkiv etter anklagene om seksuelle overgrep.

Retroaktive utrenskninger

Et av eksemplene som har fått mest oppmerksomhet, er skuespilleren Kevin Spacey, hovedrolleinnhaveren i HBOs flaggskipserie House of Cards, som er blitt anklaget for seksuelle overgrep tiår tilbake i tid. Produksjonsselskapet valgte å sparke Spacey fra den kommende sesongen av serien, og diskuterte også om det ville være mulig å retusjere ham vekk fra de tidligere sesongene.

Den siste tiden har det stormet rundt sangeren og musikkprodusenten R Kelly, etter en dokumentar der flere kvinner anklager ham for å ha utnyttet dem seksuelt mens de var mindreårige. R Kelly avviser anklagene, men saken skal avgjøres av domstolene. I kjølvannet av dokumentaren har deler av opinionen ment at R Kellys musikk skal boikottes, og i sosiale medier lastes det opp bilder av knuste CD-plater.

Det står naturligvis hver og en fritt å velge bort hvilke artister de vil, på hvilket grunnlag de ønsker. Men å bedømme kunstneriske verk ut fra kunstnerens personlige vandel er en vanskelig vei å gå. Om jeg skulle begynne å rydde i bokhyllene og platesamlingene mine basert på opphavsmannens moral, ville det formodentlig ikke bli mange bøker eller plater igjen. Det ville imidlertid også kreve betydelig informasjonsinnhenting: Om privatlivet til de fleste artister jeg hører på, vet jeg nemlig svært lite eller rett ut ingenting. Og de som jeg kjenner litt bedre til, er sjelden personer jeg skulle ville omgås privat.

Ytterligere et spørsmål man må ta stilling til, er hvor langt tilbake i tid de retroaktive utreskningene skal strekke seg. Bør også artister som levde i en annen tid, med andre idealer, renskes ut om de ikke levde opp til vår tids moralske standarder? Burde avdøde artister får dispensasjon? Basert på tilfellet Michael Jackson ser det ikke slik ut.

Hvor går grensen?

Privatpersoner må boikotte hvilke artister de vil, på hvilket grunnlag det måtte være, men for medieselskaper blir situasjonen mer komplisert, fordi de trenger generelle retningslinjer å forholde seg til. Det er forståelig at selskaper som er avhengig av god publisitet og det brede publikums gunst er følsomme for opprørte opinioner. Skal de kunne håndtere denne typen stormer, må de imidlertid utforme en policy som kan anvendes konsekvent, ellers risikerer de å bli et lett bytte for press, og fremstå som vilkårlige og inkonsekvente. Et slik politikk må derfor basere seg på noen generelle prinsipper.

Men hvordan skulle et slikt prinsipp kunne se ut? Bør grensen gå ved kriminelle handlinger? Bør alle skuespillere som har vært dømt i en domstol, stenges ut fra digitale plattformer? Det blir et stort arbeide for NRK, SVT, Netflix og HBO å granske strafferegisteret for alle som medvirker i alle produksjoner – hvis de skulle innføre en slik policy. Kanskje det bare vør handle om visse typer forbrytelser, for eksempel seksualforbrytelser og voldsforbrytelser? Eller bør det handle om særlig grove forbrytelser, som gir særskilt lang straff? Men straffenivåene er ulike i ulike land – skal man da bruke samme målestokk for alle, eller gå ut i fra lovene i det land der den aktuelle artisten eller skuespilleren befinner seg?

Alle handlingene som har foranlediget oppfordringer til boikott og utrenskninger har heller ikke vært straffbare, eller i hvert fall ikke bekreftet straffbare. Mange av dem som fikk karrierene ødelagt under #metoo-kampanjen, fikk det nettopp etter anklager som ikke var innom domstolene. Hvordan skal en policy hos et medieselskap se ut som tar utgangspunkt i anklager som rettes mot en artist eller skuespiller? Og er det åpenbart at det bare er anklager om seksuelle handlinger som skal føre til utestengelse? Skal en som har slått noen i ansiktet få forbli på spillelistene? Noen som har solgt narkotika? Og hvordan der det med personer som har målbåret umoralske og opprørende meninger?

Det her er ikke engang et spørsmål om hvorvidt det går an å skille verk og person. Det finnes forkastelig personer som har skapt fantastiske verk. Det ville være et stort tap for menneskeheten om de måtte renses vekk på grunn av kunstnerens personlige vandel. Det finnes også provoserende, umoralsk og opprørende verk skapt av tilsynelatende normale personer.

Kunstnere er kanskje som folk flest, men sannnsynligvis verre

I noen tilfeller går det ikke å dra en grense mellom slike tilfeller heller; det kan handle om forferdelige personer som har skapt forferdelige verk, som likevel kan ha en eksistensberettigelse og være interessante for publikum og for ettertiden. Forleden år raste en debatt på svenske kultursider etter at det ble avslørt at den mystiske norrländske forfatteren Nikanor Teratologen, mannen bak den omdiskuterte boken Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen, under pseudonym på nettforumet Flashback hadde gitt uttrykk for rasistiske og antisemittiske synspunkter. Gikk det an å fortsette å lese Teratologen etter denne avsløringen? spurte det nervøse kulturetablissementet seg. En vederstygglig, men genial bok var skrevet av en forfatter med vederstygglige meninger. Var boken plutselig mindre genial?

Marquis de Sade synes å ha vært en spesielt ubehagelig person, som både levde et forkastelig privatliv, skrev litteratur der han bar til torgs verderstygglige meninger, og ble dømt for forbrytelser. Sammenlagt satt han i fengsel 28 år av sitt liv. Med dagens nymoralistiske målestokk bør hans bøker renskes ut fra bokhyller og bibliotek, og filmer basert på bøkene bør tas ned fra streamingsteder.

Valerie Solanas skrev ikke bare et radikalfeministisk manifest der hun argumenterte for å utrydde halve menneskeheten; hun avtjente også en treårig fengselsstraff for mordforsøk. Hennes verk ville ligge dårlig an om den noe generelt prinsipp for kulturell utrenskning skulle formuleres.

Sid Vicious, bassisten i Sex Pistols, ble anklaget for mord på sin kjæreste Nancy Spungen, men døde selv av en heroinoverdose før rettssaken. Saken forble derfor uløst. Det er vanskelig å finne noe mer moralsk forkastelig enn å myrde sin partner. Betyr det at Sex Pistols bør forsvinne fra spillelistene?

Eksemplene fortsetter i det uendelige. Kulturskapere er ikke helgener. Kanskje er de som folk flest; sannsynligvis er de verre. Skulle bare verk fra moralsk uklanderlige personer få eksistere i offentligheten, ville kulturlivet bli langt fattigere. Problemer med seksisme og overgrep i dagens kultursektor løses heller ikke gjennom retroaktive utrenskninger og korrigeringer av verk fra fortiden. Der handler det i stedet om å forandre de kulturer som har muliggjort at overtramperne har kunnet holde på i alle disse år. Mange av dem som skrek høyest under #metoo, var de samme personene som tidligere har dekket over for overtramperne i årevis.

Jo mer man anstrenger seg for å finne et generelt prinsipp for hvis verk som skal renskes bort fra offentligheten, jo vanskeligere blir det. Antagelig går det ikke å finne noe slikt prinsipp, og spørsmålet er om det i det hele tatt er noe å ønske seg. Forbrytelser håndteres av rettsvesenet. Handlinger som ikke er straffbare, men som er moralsk tvilsomme, korrigeres gjennom sosiale stigma. Ubekreftede anklager bør ikke være grunn for slike reaksjoner overhodet. Slike diskusjoner bør medieseselskapene føre i ro og mak, når det ikke stormer, så de ikke står rådville når drevet går.

Ellers risikerer de å stå helt uten ryggrad, slik NRK gjorde i tilfellet Michael Jackson.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden