Minerva Debatt

De etablertes definisjonsmakt

Det pågår for tiden en kamp om begrepene i rusfeltet.

Det pågår for tiden en kamp om begrepene i rusfeltet.

De etablerte aktørene i narkotikapolitikken opplever et stadig økende press fra omverdenen. Samtidig som tilhengerne av endringer fremhever skadene som forbudspolitikken forårsaker, forsøker Actis å klamre seg fast med påstander færre og færre er overbevist om. I tillegg har det utviklet seg til en kamp om hva avkriminalisering innebærer.

Actis, på den ene siden, ønsker å beholde Nordens strengeste straffer på papiret, samtidig som man benytter påtaleunnlatelse med vilkår ovenfor ungdom. De såkalt frivillige ruskontraktene. Såkalt, fordi helsearbeidere i Bergen kommune har kritisert frivilligheten for ikke å alltid være like reell.

Det Actis unngår å ta stilling til, er alvorlig. For det første innebærer det å gjøre slike prøver under oppsyn i ett år noe som kan oppleves som en mer krenkende straff som strekker seg over lenger tid enn å ta en bot og bli ferdig med saken. Dersom man kan hindre en ungdom i å bli psykotisk eller avhengig, kunne det kanskje være verdt det. Selv om vi ikke gjør noe liknende med ungdom som blir tatt i å drikke. Men jevnlige rustester er farligere enn det: dessverre kan denne velmente ordningen presse ungdom til å bruke dødelig syntetisk cannabis (naturlig cannabis kan man som kjent ikke dø av) eller hardere stoffer som ikke fremkommer på urinprøver.

Politikerne ønsker ikke å diskutere saken. I folket har forbudet fortsatt stor oppslutning, og de har ikke råd til å miste stemmer.

Samtidig krangler forskerne for døve ører. Noen mener at man under avkriminalisering kan benytte tiltak som tvangsbehandling og frihetsberøvelse for å bekjempe cannabis.

Ja, du leste riktig: tvangsbehandling for cannabis. Inndragelse av rettigheter. I mange andre land ville man blitt ledd av om man foreslo noe liknende. Portugal trekkes frem, og det påpekes at skamløse rekreasjonsbrukere der straffes hardere enn de som kryper til korset og ber om hjelp, enten de ønsker den eller ikke. At forskere påpeker at cannabis både er mindre avhengighetsskapende og mindre skadelig enn alkohol, betyr lite. Hjelp skal de få, alle sammen.

For oss i Normal er ikke dette avkriminalisering. Når man har snakket om avkriminalisering har man i hvert fall i media tradisjonelt ment en depenalisering. Det betyr at voksne rett og slett ikke straffes for bruk og besittelse av små mengder lenger, men at ting som salg og kjøring i påvirket tilstand forblir kriminelt.

Man kan fortsatt tilby frivillige hjelpetiltak for cannabisrelaterte problemer. Nederland har det best utbyggede systemet for slik behandling i Europa ifølge EU sitt narkotikaorgan (EMCDDA). Tilbudet er svært vellykket, og mange benytter seg av det. Det at de ikke har noen straffetrussel hengende over seg ser ikke ut til å stoppe dem. Hvorfor ikke bruke erfaringene fra et land som har håndtert dette lenger enn noen andre land i Europa?

Normal er Norges lengstlevende ruspolitiske organisasjon «på den andre siden» i ruspolitikken. Vi har siden 2013 bygget oss opp til å bli en mer seriøs ruspolitisk aktør, og ønsker i tiden fremover å være med å endre en politikk som daglig rammer uskyldige.

Noen forskere snakker om sivilrettslige sanksjoner under avkriminalisering som er mer omsorgsfulle og demokratiske: advarsler, forenklede forelegg selv ved gjentatte overtredelser og tilbud om frivillig behandling for problematisk bruk i stedet for det forenklede forelegget.

Normal mener at en strengt regulert legalisering er veien å gå.

Vinmonopolmodellen har en ganske god merittliste, og også støtte i folket. En begrenset ordning som likner polet kunne vært riktig for Norge. Blant de strengeste ordningene kommisjonen Thorvald Stoltenberg er med i foreslår, nevner man spesialistapotek med rasjonering. EU sitt narkotikaorgan har også nylig publisert en oversikt over modeller for lovlig tilgang, som norske politikere bør gjøre seg kjent med.

Vi mener at ikke bare Actis, men også organisasjonene på den andre siden burde få en plass i regjeringens delegasjon til det oppkommende FN-møtet om narkotika i 2016, UNGASS.

Når man nå gjør forandringer, må man passe seg for å ikke innføre ting som er verre og mer autoritære enn de vi allerede har.

Cannabispolitikken er for alvorlig til at politikerne kan frasi seg definisjonsmakten og servere den på sølvfat til Actis. Det er på tide at politikerne begynner å ta forskere som Willy Pedersen og Hans Olav Fekjær på alvor, og våger å forklare saken for sine borgere i stedet for å videreføre en mislykket og udemokratisk politikk.

Fra forsiden