Søndagssamtalen

– De fleste er for likestilling, ikke radikalfeminisme

Ivar Arpi er kommentator i Svenska Dagbladet.

Bilde: Tomlin Studio

Debatten om kjønnskvotering viser et dypt skille mellom folk flest og de snakkende klassene i Sverige, mener SvD-kommentator Ivar Arpi.

Genus, også kjent som sosialt kjønn, er en sosiologisk betegnelse som peker på kjønnet som sosial konstruksjon.

I Sverige har det den siste måneden vært bruduljer etter at foreleseren Erik Ringman på Lunds universitet ble tvunget til å ta med pensumlitteratur fra den amerikanske radikalfeministen Judith Butler. Det var på et emne om høyrefascisme på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, og teksten ble tvangsinnlemmet fordi instituttet der Ringman jobber, stiller krav til andelen kvinnelige forfattere på pensumlistene.

Ivar Arpi er kommentator i Svenska Dagbladet, en tradisjonelt høyreorientert dagsavis. Han har i en serie kommentarer gått gjennom Lund-saken og kommet til at genusvitenskapen, altså radikal kjønnsforskning, har blitt en «overkirkelig» ideologi som gjennomstrømmer akademia.

– Det  har skjedd en stille revolusjon, sier Arpi til Minerva.

– I Sverige har genusvitenskapelige perspektiver trengt dypt inn i offentlige organisasjoner og på universitetene. Eksempelet i Lund er mer begrenset, ettersom det dreier seg om kjønnskvotering av litteraturlister. Men argumentasjonen som styret på det statsvitenskapelige instituttet bruker for å begrunne inngrepet, er at man ikke kan finne ut hvilke forfattere som er relevante uten å kjønnskvotere. Ellers blir det for få kvinner. Men hvilke andre kvoteringsgrunner kan man tenke seg? Etnisitet? Funksjonshemninger? Om ikke noe gjøres, er dette bare begynnelsen.

– Det er en nesten unison folkelig oppslutning om likestilling mellom kjønnene.

– Hvor sterkt står denne tankegangen i Sverige?

– Reaksjonene på granskningen min av Lund-saken viser at de fleste er for likestilling, men mot radikale feministiske teorier. Jeg tror rett og slett at de fleste ikke forstår hvor langt det har gått. Mange lesere ble sjokkert av det jeg skrev.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Folkelig motstand

– Finner man en diskrepans mellom rådende tankegang i akademia og ellers i samfunnet?

– Jeg har ikke tall for hånden, men min oppfatning er at det er en nesten unison folkelig oppslutning om likestilling mellom kjønnene, som lik lønn for likt arbeid og at kvinner skal ha samme rettigheter som menn. Man er rett og slett for likestilling.

Blant politikere, journalister, akademikere og andre snakkende eliter dominerer imidlertid en mer vidtrekkende definisjon av likestilling, mener Arpi. Når vanlige folk snakker om likestilling som et honnørord, tenker de på at man skal ha samme rettigheter. De som har makt og bruker begrepet, mener ofte noe annet:

– Man vil ha resultater, ikke bare like vilkår. Et eksempel er at mange politikere er tilhengere av radikal kvotering av foreldrepermisjonen, mens det er stor folkelig motstand mot dette.

– Det kan være forklare hvorfor så få har reagert på likestillingsideologien som råder på svenske universiteter, og som innebærer at genusperspektiv skal være med inn i alle styreprosesser og i detalj i litteraturlistene, slik som på Lunds universitet. 

(Saken forsetter under lenken.)

Feministguru vil ikke bli kjønnskvotert

– Men i Lund var det studentene som la press på universitetet for å få flere kvinner på pensumlisten. Viser ikke saken at studentene vil ha en mer radikal likestillingspolitikk?

– Studentrepresentantene som satt i styret til institusjonen, representerte ikke studentene som tok dette enkeltemnet. Studentene på emnet fylte ut en spørreundersøkelse som viste at det var et av de mest populære på hele institusjonen.

Har for mye makt

Som regel er ikke studenter interessert i studentpolitikk, og ettersom de er mer engasjerte, får de radikale mer innflytelse, forteller Arpi.

– Jeg tror Lund-saken viser noe som gjelder på mange universiteter i Sverige: Studentrepresentantene er mer radikale enn vanlige studenter og har for mye makt.

– Er det en liten elite som står for radikaliseringen av likestillingspolitikken?

– Ja, det vil jeg si. Dette er en prosess som har pågått lenge. Oppslutningen er stor også i den snakkende klassen, noe som gjør at kritiske røster tilsynelatende blir stående alene, selv om de sannsynligvis representerer en stor majoritet. Som sagt: De fleste er for likestilling, men ikke radikalfeminisme.

– Nordmenn vet at en sjel sitter i  en kropp. Sverige er en sjel som har glemt at den sitter i en kropp.

– Ser du noen paralleller med innvandringsdebatten her?

– Ja, i stor grad. Jeg tipper at det er omtrent de samme folkene som står på hver sin side av gjerdet også i den debatten. Det handler om, tror jeg, at politikken har gått inn på områder som dreier seg om vår identitet som mennesker. Innvandringsdebatten pågår nå for fullt, men det er fortsatt ganske stille rundt radikalfeminismen. Eller, for å si det på en annen måte, det er fortsatt få motstemmer i offentligheten. Og det er veldig merkelig.

Mest progressive i verden

– Kan du si noe om hvordan reaksjonene på dine artikler har vært? Tror du vi vil se en liknende effekt som Harald Eias dokumentarserie Hjernevask hadde i Norge?

– Serien har satt i gang en debatt, og lesere fra hele landet har skrevet til meg og fortalt om ting som har skjedd på universiteter og arbeidsplasser. Men jeg tror det krever mye for å få en tilsvarende effekt som Hjernevask. Inntrykket mitt er at genusvitenskapelige teorier har sterkere fotfeste i Sverige enn i Norge.

– Hva er grunnen til det?

– Jeg vet ikke. Jeg vet heller ikke hvorfor innvandringsdebatten er så annerledes i Sverige. Men slik svenskene ser på seg selv, er vi det mest progressive landet i verden, og da følger en del standpunkter helt naturlig. Vi skal for eksempel være åpne mot verden og bryte ned maktstrukturer på hjemmebane.

– Politikken som blir ført i Sverige og Norge, er på mange områder svært lik, selv om det selvsagt er forskjeller. Men når det kommer til hvordan politikken begrunnes, er gjerne svenske politikere mer idealistiske. Hvorfor?

– Min gjetning er være at det handler om at Norge har en kortere historie som et selvstendig land, i tillegg til at tyskerne okkuperte landet under andre verdenskrig.

En uverdig og skitten verden

Nordmenn vet hva det innebærer ikke å ha sitt eget land og å miste landet man nettopp hadde vunnet selvstendigheten til, sier Arpi.

– Nordmenn vet at en sjel sitter i  en kropp. Sverige er en sjel som har glemt at den sitter i en kropp. Den fysiske verden er på en måte noe uverdig og skittent, sammenliknet med den verden idealistene maler frem.

Svenskene tenker at de ikke trenger Nato, at de ikke trenger et eget forsvar, og at de kan åpne grensene, mener han.

– Da det kom 163.000 asylsøkere til Sverige høsten 2015, ble vi påminnet at det ikke går så bra med sjelen om kroppen holder på å kollapse.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden