Fra papirutgaven

De har egne tanker

Bilde: Pixabay

Deres barn er ikke deres barn. De er livets sønner og døtre med egne lengsler.

Denne lederartikkelen er hentet fra Minerva nr. 4/2018, som har barneoppdragelse som hovedtema. 

Mange kjenner diktet om barn i boken til den libanesiske poeten Khalil Gibran – Profeten. Noen synes kanskje det er banalt og svulstig. Selv synes jeg det er vakkert og klokt. Det syntes jeg før tanken på egne barn var fjern. Og det synes jeg nå, når min datter er blitt voksen og flyttet hjemmefra.

Cecilie Winger har skrevet bok om barneoppdragelsens historie, og gir noen eksempler på dette i denne utgaven. Det sto sannelig ikke særlig bra til.

Også etter at Gibran skrev sin bok i 1923, var synet på barna ofte det vi i dag vil mene er ganske primitivt. Omsorgen var så som så, disiplineringen og den fysiske avstraffelsen barbarisk. Slik fremstår Gibran nettopp som en profet for en barneoppdragelse der barnet får være seg selv, men med et trygt utgangspunkt.

Deres barn er ikke deres barn. De er livets sønner og døtre med egne lengsler. De kommer gjennom dere, men ikke fra dere. Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke.

Som Hedvig Montgomery sier i mitt intervju med henne i denne utgaven: Barnet er ikke noe som skal formes, men et menneske man er i kontakt med. De har behov for sitt eget rom, for alenetid. De tilhører oss ikke, slik man kunne få inntrykk av i det gamle samfunnet.

Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker, for de har egne tanker.

For ikke særlig lenge siden var overføring av religiøse verdier til barna viktig, men ettersom dagens foreldregenerasjon er blitt mye mer sekulær, er ikke dette så viktig lenger for mange i den kristne kulturkretsen. Men for barn med annen religiøs bakgrunn, kan det fremdeles være vanskelig å bryte med de «riktige» tankene fra foreldrene.

Dere kan gi hus til deres kropper, men ikke deres sjeler. For deres sjeler bor i morgendagens hus, som dere ikke kan besøke, selv ikke i deres drømmer.

Vi vil nok gjerne gi hus til barnas sjeler – at de skal overta våre verdier og livsanskuelse. Og et stykke på vei både forsøker vi, og lykkes med, å overføre verdier, på godt og vondt. Vi er, som Montgomery sier, tross alt de viktigste i våre barns liv.

Det er mye barna holder på med som vi ikke vet, og absolutt ikke skal vite, noe både Montgomery og Oda Rygh, som skriver om vår digitale hverdag, er opptatt av.

Rygh peker på at da nettet var ungt, utgjorde det en liksomverden for de frie sjelene der alle var anonyme. Slik er ikke morgendagens hus i dag. Hun avslutter sin artikkel med at «det som skjer på internett, skjer på ekte. Selv om du er tolv.» Å lære barna nettvett er derfor viktig, men vi kan ikke kontrollere dem. Det vil undergrave den tilliten som ethvert nært forhold er basert på. Og overvåkning gjør dem både ufrie og dumme, understreker Montgomery: De tar ekstra sjanser fordi de tror at noen alltid passer på.

Dere kan strebe etter å ligne dem, men prøv ikke å få dem til å ligne dere! For livet går ikke bakover eller dveler ved i går.

Barna skal finne seg selv i møtet med sine foreldre, ikke nødvendigvis bli slik foreldrene håper, sier Montgomery. Men siden vi er så viktige i deres liv, følger mange barn i sine foreldres fotspor i mange viktige valg. De blir ofte inspirert, for eksempel når det gjelder valg av utdannelse og yrkesvei. Men andre barn går i helt andre retninger, uten at det nødvendigvis ligger noen markering mot foreldrene i dette.

Gibran oppmuntrer oss til å bli lik våre barn, og det kan være et godt råd når vi er fastgrodd i våre gamle vaner. Men prøver vi for mye, synes barna det er kleint, og de forlater arenaen dersom foreldrene blir for kameratslige, slik Facebook er blitt mer og mer et sted for folk på min alder. Ungdommen må alltid ligge et hestehode foran i å finne sitt eget rom, på nettet som i livet i sin alminnelighet.

Dere er de buer som deres barn blir skutt ut fra som levende piler. Bueskytteren ser merket på evighetens sti, og han bøyer deg med sin kraft, så Hans piler skal fly langt og fort. Vær glad over å bøyes i bueskytterens hånd, for slik han elsker pilene som flyr, elsker han også den trygge buen.

For å fly langt og godt, trenger barna trygghet. Montgomery snakker om båndet – den spesielle nære kontakten i familien som gjør at barna føler at det finnes et «vi», et trygt sted når livet er vanskelig. Men foreldrene må også gi slipp på pilen, selv om vi, som Montgomery sier, er biologisk programmert til å være engstelig for dem.

Barna blir fort vårt prosjekt og en arbeidsoppgave, og vi lærer dem at de ikke kan klare seg på egen hånd. Det blir ikke levende piler av slikt.

Det gamle samfunnet Winger beskriver ga ikke barna trygghet, men nå har vi kanskje gått så langt i vår beskyttelse at vi kveler barna i vår bekymring og tilrettelegging. I USA har overbeskyttelsen gått så langt at en egen bevegelse – Let Grow – har oppstått for å gi barna tilbake den friheten, også til litt risikable ting, som deres foreldre hadde.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden