Kultur

De hysteriske kvinnene og mennene som definerer dem

Både i scenografi, regi og libretto fremstilles spesielt kvinnene som hysteriske vesener som ikke tas på alvor, skriver Sunniva Thomassen om operaen Lucia di Lammermoor.

Bilde: Den Norske Opera & Ballett / Erik Berg

 OPERA: Samfunnskritikken i operasjefens første oppsetning er fanget i sin samtid.

En kvinne i svart sitter foran på scenen og spiller på glassharmonika. En annen kvinne i hvit kjole sitter på en liten scene lenger bak, blodig etter å nettopp ha drept mannen hun ble tvunget til å gifte seg med.

Kvinnen i hvitt synger et lengre parti uten ord: hun har «mistet» språket og gått inn i galskapen. Koret er publikum for kvinnens hysteri, og klapper lydløst når hun avslutter arien.

Denne berømte galskapsscenen er den eneste scenen i Lucia di Lammermoor, den nye operasjefens første egenprogrammerte opera, som virkelig griper undertegnede. Her er også regien og scenografien spesielt vakker. Attenhundretallsdiagnosen «hysteri» er en viktig inspirasjonskilde for nettopp regien: Dette var sett på som en typisk kvinnesykdom, hvor kvinners nervøse lidelser ble antatt å henge sammen med deres kvinnelighet og seksualitet. Publikum kunne se kvinnenes anfall som underholdning på hospitalene, og den relativt enkle, men velfungerende scenografien i Lucia di Lammermoor henter inspirasjonen fra nettopp et mentalsykehus fra 1800-tallets London.

OPERA

  • Lucia di Lammermoor
  • Musikk: Gaetano Donizetti
  • Libretto: Salvatore Cammarano
  • Leieproduksjon fra English National Opera
  • Spilles frem til 24. mars

Assisterende regissør Rutherford forteller i programmet at «menn i England hadde rett til å erklære sin kone for sinnssyk og få henne innlagt på mentalhospital til langt utover 1900-tallet». Det er symptomatisk at mye av denne periodens operalitteratur delvis fremstiller kvinnen som hysterisk eller irrasjonelt emosjonell, mens mannen karakteriseres derimot ikke direkte som verken følelseskald eller kontrollerende.

Broren til Lucia forteller henne generøst at han har tilgitt henne for hennes svikefulle kjærlighet til fienden, og at det er straff som fortjent at Edvardo nå har gitt sitt troløse hjerte til en annen. Santuzza i Cavalleria Rusticana blir utskjelt av sin elskede Turridu fordi han har vært utro og hun har avslørt ham. Kvinnen fremstilles som hysterisk så mannen kan gå fri.

Kunne hatt mer sprengkraft

Ettersom Lucia di Lammermoor er operasjef Annilese Miskimmons første egenprogrammerte opera, er det kanskje nærliggende å velge en kvinnelig dirigent og et feministisk budskap. Om dette er motivasjonen for valg av denne produksjonen av denne operaen, så tror jeg likevel at et mer moderne verk og produksjon kunne hatt større sprengkraft.

Operaens handling er lagt til den skotske vestkysten på 1700-tallet.

Den Norske Opera & Ballett / Erik Berg.

Lucia di Lammermoor er basert på en roman av Sir Walter Scott, og handlingen er lagt til den skotske vestkysten på 1700-tallet. I denne oppsetningen fra English National Opera er imidlertid handlingen lagt til begynnelsen av 1800-tallet, Donizettis samtid. Og selv om Donizetti utvilsomt har komponert Lucia di Lammermoor som en implisitt kritikk av samfunnsstrukturer og kvinnens begrensede frihet, så opplever jeg at måten kvinnen fremstilles på i operaen fortsatt begrenser henne som subjekt.

Lucia underkaster seg ikke primært fordi hun blir truet, men på grunn av et opplevd ansvar for mennene rundt seg.

Den dramatiske, men alltid vakre bel canto-stilen kan riktignok oppfattes som ufrivillig komisk til tider, men både i scenografi, regi og libretto fremstilles spesielt kvinnene som hysteriske vesener som ikke tas på alvor – den naive og barnslige Lucia erklærer virkelighetsfjernt sin kjærlighet til Edvardo, og kammerpiken klamrer seg dramatisk til veggen når hun forstår rekkevidden av Lucias forelskelse. Samfunnskritikken er likevel farget av Donizettis samtid. Den sterke kvinnen blir et offer for omstendighetene, men alltid som et objekt. Hennes handlinger er ikke aktive og hun frarøves rollen som subjekt selv i valgene hun «tar». Dette reduserer den sterke kvinnekarakterens troverdighet.

Musikalsk solid, men mangler overskudd

Henriette Bonde-Hansen gjør en sterk rolle som Lucia, der hun veksler mellom rollen som naiv ungpike, skrøpelig offer og sterk (men tragisk) kvinneskikkelse. Sanglig behersker hun den melodiske og virtuose – og derfor svært krevende – bel canto-stilen til fulle. Orkesteret spiller godt men litt flatt – jeg savner en tydeligere artikulasjon, spesielt i mellomstemmene.

Glass er i utgangspunktet et særlig sterkt materiale, men er samtidig ekstremt skjørt når det bare blir utsatt for press fra den riktige vinkelen.

I et intervju på Operaens hjemmesider nevner dirigenten Dalia Stasevska at en forskjell mellom å dirigere symfonisk musikk og opera er at sistnevnte «krever mer kontroll», og at «i en opera faller alt sammen om du ikke er tydelig (…)». Jeg opplevde at solistene festet blikket mer enn vanlig på dirigenten, så tydelig at det tok vekk litt av den sceniske energien. I kombinasjon med forsøk på elastisitet i tempo som av og til lykkes og andre ganger ikke, gjør det at jeg mistenker dirigenten for å ønske å kontrollere litt i overkant mye, noe som hindrer friheten det musikalske uttrykket.

Et opplevd ansvar

Rollefiguren Lucia gir avkall på sin frihet og fratas ansvaret for å styre sitt eget liv: Broren Enrico (mesterlig sunget av Yngve Søberg) overtaler henne til giftemålet for å berge seg selv delvis ved å true henne, trygle henne og være kjærlig (i denne regien i retning av det seksuelle).

Uten å trekke parallellen for langt, så er det fristende å se tematikken i relasjon til disse dagers #metoo-kampanje.

Men tross at Lucia er blitt overbevist om at Edvardo har bedratt henne, nekter hun å bryte troskapsløftet hun har avgitt. Det er først når hennes venn og mentor, presten Raimondo (solid prestert av Jens-Erik Aasbø) appellerer til hennes ansvarsfølelse (den døde moren kaller fra graven: redd din bror!) at hun overgir seg til mennenes bestemmelse. Lucia underkaster seg ikke primært fordi hun blir truet, men på grunn av et opplevd ansvar for mennene rundt seg.

Uten å trekke parallellen for langt, så er det fristende å se tematikken i relasjon til disse dagers #metoo-kampanje. En av grunnene til at mange kvinner ikke melder fra om alvorlige overtramp, er at de tilsynelatende opplever et ansvar for mannen og felleskapet ved å ikke ville skape problemer.

Og de ønsker heller ikke å bli definert som «hysteriske» og problematiske ved å reagere på at andre tar seg til rette og regulerer deres handlingsrom. Om Lucia og hennes medsøstre ikke fremstår som subjekter i sine valg, så er tematikken i operaen stadig aktuell.

Glassharmonikaen kan sees som et symbol i denne operaen, både på det kraftfulle i kvinnerollen og samtidig galskapen og det eterisk skjøre. Glass er i utgangspunktet et særlig sterkt materiale, men er samtidig ekstremt skjørt når det bare blir utsatt for press fra den riktige vinkelen. Hos Lucia blir opplevelsen av ansvaret for brorens liv det siste støtet som får glasset til å briste.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden