Fra papirutgaven

De intelligente maskinenes tidsalder

To bøker tegner en fremtid med økte forskjeller mellom en elite som kan jobbe med intelligente maskiner, og de øvrige. REPRISE.

Torsdag 7.  januar går NHOs årskonferanse av stabelen. Årets tema er «det nye arbeidslivet», og en av innlederne er Andrew McAfee (som ble intervjuet av Aftenposten i romjula). I denne anledning plukker jeg frem igjen min omtale av to aktuelle bøker, blant annet en der McAfee er medforfatter, tidligere publisert i papirutgaven av Minerva – nr. 4/2014.

Den teknologiske utviklingen har bidratt til økende ulikhet, særlig i USA, i de senere år. Fremover blir det enda verre. Det kan man lese både i Tyler Cowens Average Is Over (Dutton, 2013) og i Erik Brynjolfssons og Andrew McAfees The Second Machine Age (W.W. Norton & Co., 2014 – heretter omtalt som Brynjolfsson).

Mange ledende økonomer, med Robert Gordon i spissen, mener at den globale veksten vil stagnere, såkalt sekulær stagnasjon, ikke minst fordi store innovasjoner nå er sjeldnere. Thomas Piketty er blant dem. Cowens forrige bok The Great Stagnation, plasserer ham også i denne leiren, selv om han forøvrig er ganske uenig med Piketty. Brynjolfsson og McAfee, som begge jobber ved MIT Center for Digital Business, mener derimot at teknologien vil drive frem en ny vekstperiode. Den digitale revolusjonen har akkurat startet. Boken deres har da også den optimistiske undertittelen Work, Progress, and Prosperity in a Time of Brilliant Technologies.

Cowen, som er en av USAs mest profilerte økonomer, hevder som boktittelen indikerer, at vi står overfor et teknologidrevet skift som vil krympe den dominerende middelklassen. Mange vil oppleve at deres lønninger stagnerer eller endog faller, mens en elite vil høste fruktene av den økonomiske fremgangen. De vil være som dagens dollarmillionærer, skrive Cowen, men det vil være flere av dem, og de vil få bedre helsestell.

Komplementære til maskinene
Cowen og Brynjolfsson er enige om at vinnerne i fremtidens økonomi er de som har jobber der maskinell og menneskelig intelligens kan kombineres, og den siste forsterker den første. Vinnerne er altså de som har ferdigheter som er komplementære til maskinene. Taperne er de som ligger i konkurranse med den maskinelle intelligensen – der maskinen er et substitutt for mennesket, siden kostnaden ved maskinene hele tiden faller, noe som fører til press nedover på lønningene. I mellomsjiktet kommer jobbene som ikke påvirkes i særlig grad av teknologisk utvikling.

Et enormt stort marked kan altså betjenes til svært lave kostnader. 

Digital teknologi medfører at marginalkostnaden ved mange varer og tjenester blir minimal. Sterkt fallende marginalkostnader er ikke noe nytt, og fremdeles er det slik at de faste kostnadene ved produksjonen, og ikke minst utviklingen av nye produkter, må dekkes inn. Men økt frihandel har ekspandert markedene, slik at de faste kostnadene kan deles på flere kunder. Og digital levering, som koster svært lite, har forsterket dette fenomenet. Et enormt stort marked kan altså betjenes til svært lave kostnader.

Brynjolfsson fremhever at dette er et gode for samfunnet, og at det gjerne gjør innovatørene veldig rike. Men samtidig forsvinner mange jobber, ofte godt betalte jobber. Han bruker Kodak som eksempel, en hjørnesteinsbedrift som på det meste hadde over 145 000 personer ansatt, en tredjedel av dem i Rochester, New York. De solgte film, som kostet noen cents å lage, med enorm fortjeneste. I dag er Kodak konkurs, marginalkostnaden ved å ta et bilde er null, og via Instagram (15 ansatte) er 16 milliarder bilder delt med andre. Instagram har skapt flere dollarmilliardærer – rikere enn Kodaks grunnlegger George Eastman noen gang ble.

Vinnerne
Både Cowen og Brynjolfsson finner altså vinnerne blant dem som har integrert sitt arbeid med de intelligente maskinene, og behovet for slik arbeidskraft er ikke lite. Cowen bruker den store overvåkingsdronen Global Hawk som eksempel. Her trengs 300 mennesker som jobber i bakgrunnen for å gjøre oppdragene mulig. For angrepsdronen Predator er tallet 168. Til sammenligning består støtteapparatet for dagens jagerfly F16 av mindre enn hundre. Så det er altså ikke alltid slik at ny teknologi sparer arbeidskraft.

Brynjolfsson viser at datakraft bare er en liten del av den digitale revolusjonen. For hver dollar investert i datamaskiner, følger gjerne ti dollar i det han kaller ”organisasjonskapital” eller investeringer i trening, rekruttering og prosessredesign.

Og det dreier seg langtfra bare om dem som har utdanning innen naturvitenskap, teknologi, ingeniørfag eller matematikk. Cowen viser til at Facebooks gründer Mark Zuckerberg har studert psykologi, og det hjalp ham med å gjøre nettsamfunnet tiltrekkende for verdens masser. Brynjolfsson nevner klesdesigneren som blir mer etterspurt fordi selskaper med fleksibelt utstyr i fjerne fabrikker raskt kan tilpasse seg til skiftende moter (tenk spanske Zara, som skifter ut sin kolleksjon ekstremt ofte). Markedsføringskunnskap er også helt sentralt i den digitale økonomien.

Stjerner og superstjerner
Brynjolfsson og McAfee identifiserte tre typer vinnere i sin forrige bok – Race Against the Machine. Den første er de som har akkumulert de relevante typene ikke-human kapital – utstyr, intellektuell eiendom eller finansielle eiendeler i riktige bransjer. Den andre er de med relevant humankapital – utdanning, ferdigheter og erfaring i de riktige bransjene.

Den tredje gruppen, som han vier et eget kapittel, kaller han stjerner og superstjerner – et fenomen som mange har skrevet om de senere år. I USA vet vi at en svært stor del av velstandsøkningen de senere år har gått til den rikeste prosenten, og Steve Kaplans forskning viser at de fleste av dem er å finne på Wall Street, i medie- og underholdningsindustrien, i sport og juss, eller de er entreprenører og toppledere i private selskaper.

Brynjolfsson trekker frem Harry Potter-forfatter J.K. Rowling, den første som er blitt dollarmilliardær på sitt forfatterskap, og sammenligner med Shakespeare. Han gjorde det etter datidens standarder bra, men var begrenset av størrelsen på sitt marked – 3000 plasser i Globe-teateret. Utbredelsen av boktrykkerkunsten og senere digitaliseringen, som ikke bare har senket marginalkostnaden til nær null, men også lagt grunnlaget for andre formater som film og videospill, har gjort det mulig å bli en global superstjerne, med tilhørende inntjening.

Selv om det ikke er dekkende for Rowling, er det innen mange bransjer slik at vi bare vil ha det beste, selv om det nest beste kan fås for en brøkdel av prisen. Hvem vil ha den tiende beste appen til å løse en bestemt oppgave, et brukbart, men ikke ledende operativsystem på PC-en? Noen ganger er det slik at vinneren tar hele kaka. Brynjolfsson peker på tre grunner til at dette blir vanligere – digitaliseringen av mer informasjon, varer og tjenester, de voldsomme forbedringene innen telekommunikasjon, og i mindre grad transport, og at nettverk og standarder er blitt viktigere.

Service for vinnerne
Cowen ser for seg at 10–15 prosent av befolkningen vil utgjøre vinnerne. De fleste andre vil enten ha stagnerende eller fallende lønninger, men også langt bedre muligheter til billig moro og billig utdanning. Selv med stagnerende nominelle lønninger kan velstanden reelt sett øke, fordi mye av det vi har vært vant til å betale for, blir mye billigere eller gratis i en digital fremtid.

Under denne eliten vil vi fremdeles ha en middelklasse som enten inngår i produksjonskjeder der de ikke så lett kan erstattes med maskiner, eller som klarer seg greit ved å tilby den rike eliten tjenester.

Daron Acemoglu og David Autor deler arbeidet inn i en firefeltstabell, og viser at etterspørselen etter rutinearbeid, enten det er kognitivt eller manuelt, har falt, mens den har økt når det gjelder det ikke rutinemessige arbeidet av begge slag. Det er altså ikke bare typiske ”hjernearbeidere” det vil være bruk for, men også manuelt arbeid.

Og tilsvarende – det hjelper altså ikke om det er hodearbeid du holder på med, dersom det er av det rutinemessige slaget. Brynjolfsson trekker frem et utpreget amerikansk eksempel, der en mengde småbedrifter hjelper ganske vanlige folk med å fylle ut den uvanlig kompliserte selvangivelsen. De er nå truet av programvaren Turbotax, som koster 49 dollar og brukes av millioner.

I Norge har vi sett noe lignende innen skatteetaten, der digitalisering har ført til at antall ansatte har gått ned, og mange som tidligere gjorde rutinemessige jobber, har fått andre arbeidsoppgaver. Også innen finansnæringen, som vi vanligvis regner som en bransje med gode jobber, er mange av rutineoppgavene blitt erstattet av maskiner.

Om å klippe hverandre
Cowen skriver: ”Det høres litt dumt ut, men å få dem som tjener godt til å føle seg bedre på omtrent alle områder av livet vil bli en viktig kilde til sysselsettingsvekst i fremtiden”.

I et samfunn med en betydelig gruppe med økt kjøpekraft, enten vi kaller dem rike, øvre middelklasse eller bare middelklasse, vil etterspørselen etter tjenester av mange slag øke. Langtfra alle disse vil være basert på IKT. Cowen trekker frem hushjelper, gartnere, sjåfører og restauratører. Vi vet fra Norge at et økende antall familier leier inn profesjonelle for å ta seg av husvasken. Sjåførene ligger kanskje dårligere an på lengre sikt, dersom førerløse biler tar av. David Autor peker på frisører – som lett får oss til å tenke på den gamle morsomheten om at vi skal leve av å klippe hverandre.

Nobelprisvinner Paul Krugman var inne på samme tanker allerede i 1997, i boken Pop Internationalism. Cowen har lånt fra Krugman gartnere og hushjelper som eksempler på yrker som ikke ville bli negativt berørt fordi de ikke lett kan automatiseres, men tvert imot ville tjene på at eliten i økende grad ville etterspørre deres tjenester. Dette holder antagelig fremdeles, selv om vi har fått roboter som klipper plenen. Krugman satte disse gruppene opp nettopp mot skatteadvokater, som ville bli erstattet av software, slik Turbotax nå gjør.

Middelklassens forvitring
Disse to bøkene baserer seg hovedsakelig på amerikanske data, og er preget av den langvarige stagnasjonen i den amerikanske middelklassens inntekter, og et reelt fall i lønnsinntekt før skatt. Det er betydelig uenighet om hvilke data som er relevante her, men Cowen viser til at selv en ”stagnasjonsskeptiker” som Scott Winship ved Manhattan Institute har gjort beregninger som tilsier at medianlønnen for menn har sunket med 9 prosent fra 1969 till 2009.

Den Store Resesjonen har forsterket en ganske langvarig trend. Om lag 60 prosent av de tapte jobbene lå i mellominntektsgruppen, mens nesten tre av fire jobber som har kommet til etterpå, har vært i lavinntektsyrkene. Dette er langtfra et særtrekk ved USA. En OECD-studie som så på utviklingen i seksten medlemsland mellom 1993 og 2006, fant at andelen i lavtlønnsyrker økte i samtlige land, mens høytlønnsyrker økte i tretten av seksten. Det er altså midten som skvises.

Krugman var optimistisk på vegne av gartnerne, men vi kan fort få lønnspress også her. I takt med at andre jobber der teknologi frigjør arbeidskraft, blir borte, kan tilbudet av gartnere, polske vaskehjelper og svenske kelnere øke minst like mye som etterspørselen. Innvandring bidrar i mange land med stadig påfyll i denne delen av arbeidsmarkedet, og dermed til at lønnsveksten holdes nede.

At de fleste fremdeles vil ha en jobb, betyr altså ikke det samme som at alle vil ha en like godt betalt jobb, langt mindre at deres lønninger vil stige i takt med den økonomiske veksten.

Upålitelige får ikke jobb
Våre arbeidsoppgaver blir stadig mer kompliserte, og henger mer og mer sammen med andres. Det betyr at feil får større følger, og Cowen mener derfor at samvittighetsfulle arbeidstagere, både det at de gjør det de skal nøyaktig, riktig og konsistent, og at de er i stand til å bidra til et godt arbeidsmiljø, blir enda viktigere.

Det er ikke tilfeldig at et flertall av amerikanske arbeidsgivere allerede i dag sjekker søkernes kredittverdighet. Det ses som et tegn på hvor mye selvdisiplin de har.

Cowen peker på at kvinner generelt anses som mer samvittighetsfulle enn menn, og han peker ut en gruppe unge menn som særlig utsatt – de som ikke klarer å følge instruks, og alltid har sine helt spesielle meninger om hvordan ting skal være. Slikt egner seg også dårlig til kundekontakt i servicesamfunnet.

Dersom disse yngre mennene heller ikke har ferdigheter som er komplementære til maskinell intelligens, risikerer de å falle totalt ut av arbeidsmarkedet. Cowen peker på at det allerede i dag er en betydelig gruppe som i utgangspunktet er arbeidsføre, men som mange arbeidsgivere ikke ville ansette selv om de jobbet gratis. Arbeidsgiverne frykter at de skaper mer trøbbel enn verdi for arbeidsmiljøet og den kollektive evnen til å utføre det som skal gjøres.

Utdanningen må endres
Det fremstår ikke som særlig realistisk eller ønskelig å stoppe den teknologiske utviklingen. Men er det mulig gjennom politiske tiltak å gjøre flere i stand til å høste av dens frukter, enten direkte eller gjennom omfordelingstiltak?

Som mange andre som søker mottiltak mot økende ulikhet, er Cowen opptatt av utdanning, som han vier et lengre kapittel. Også i denne sektoren står vi foran massive teknologisk drevne endringer, mener Cowen, og trekker særlig frem potensialet innen digital læring, eller MOOC, der prosessen snus på hodet. Vi ser forelesninger hjemme, mens ”leksene” gjøres i gruppe og med veiledning fra lærere på skolen.

Det ligger massive effektiviseringsmuligheter i Shakespeare/Rowling-modellen, der de beste foreleserne gjøres tilgjengelige for alle og enhver. På den annen side er utdanning ikke enveiskjøring. Online forelesninger må suppleres med oppfølging, der noe kan gjøres via nettet, mens fysisk tilstedeværelse som oftest vil gi en ekstra dimensjon. Cowen ser for seg at lærerens viktigste rolle blir som motivator – en slags coach, predikant, terapeut. Jeg tviler på at kunnskapsministeren finner de riktige lærerne fremover gjennom mer etter- og videreutdanning og femårig lærerutdanning.

Bedre utdanning er ikke bare nøkkelen til å fremelske de komplementære ferdigheter som den nye maskinalderen krever, men også til å sikre et meritokratisk samfunn, som igjen vil styrke systemets legitimitet. Cowen skriver optimistisk at når mennesker og datamaskiner jobber sammen, vil belønningen tilflyte dem med talent, ikke dem som har best forbindelser. Innen utdanning gjør billig online læring de beste utdanningsinstitusjonene mer tilgjengelige for nye grupper.

Omfordeling
Debatten om økt omfordeling er det riktige svar på økt ulikhet, er omfattende og faller utenfor rammene av denne artikkelen. Men uansett hva man måtte mene om ønskeligheten av økt omfordeling: Cowen tror ikke på radikale endringer.

Store deler av offentlige utgifter går til de eldre – pensjon, helsestell, omsorg – og dette er en gruppe som vokser og øker sin politiske makt. Selv om de eldre økonomisk sett gjør det relativt bra, er det derfor vanskelig å frigjøre midler herfra til fattigdomstiltak rettet mot gruppene i arbeidsfør alder. Dessuten vil en økende andel eldre i seg selv virke konserverende – eldre mennesker er sjelden barrikadestormere.

Skattene kan økes, og dersom vi hopper over debatten om dette vil skade økonomiens vekstevne eller ikke, kan det synes tilforlatelig at de 10–15 prosenten som gjør det svært bra, vil bli stemt ned av de øvrige. Cowen tror at en slik skatteøkning til en viss grad vil skje – selv om de ti rikeste prosentene allerede i dag betaler godt over halvparten av alle føderale skatter i USA. Skattesystemet der er heller ikke blitt mindre omfordelende – det er ulikhetene i inntekt før skatt som driver utviklingen.

Men vi må huske på at denne eliten, som Cowen tror vil vokse, også har svært stor innflytelse, blant annet på hvordan verden tolkes. Cowen mener at samfunnet fremdeles vil gi gode muligheter for sosial mobilitet. Nyere forskning blant annet av Pikettys samarbeidspartner Emmanuel Saez, viser at mobiliteten i USA, i motsetning til utbredte oppfatninger, ikke er redusert de siste tiårene. Et samfunn der det er mulig å klatre opp til eliten, vil preges av mindre misnøye enn ett der veien er blokkert.

Cowen ser altså for seg en allianse av eldre, moderate og eliter – og de som tror de kan klatre opp til eliten – som hindrer radikale endringer.

Han tilbakeviser forestillingen om at økt ulikhet er en drivkraft for sosial og politisk endring. Tvert imot var den store endringsperioden i USA – 60-tallet – nettopp den tiden da likheten var stor og den økonomiske veksten god. Landet opplevde likevel studenturo, massedemonstrasjoner, raseopptøyer. Et symptom på sosial uro er kriminalitetsraten. Den økte kraftig i denne perioden, men har falt nesten like kraftig de siste par tiårene, i USA og i Vesten forøvrig, samtidig som ulikheten har økt.

Borgerlønn frem fra skuffen
Dersom det virkelig er slik at betydelige deler av arbeidsstyrken ikke er ansettbare til lønninger som vi finner akseptable, svekkes hovedargumentet mot den gamle ideen om borgerlønn – at vi trenger insentiver for å jobbe også i den lavere enden av arbeidsmarkedet.

Brynjolfsson mener vi kanskje må diskutere borgerlønn i løpet av de neste tiårene, men er likevel skeptisk. Han viser til Voltaire, som mente at ”arbeidet redder mennesket fra tre store onder – kjedsomhet, laster og nød”. Borgerlønn løser bare det siste av de tre problemene. Derfor går Brynjolfsson inn for negativ inntektsskatt isteden, som bare kommer dem som faktisk arbeider, til gode. På denne måten oppmuntres det fremdeles til arbeid, ved å subsidiere dem med lave lønninger.

Arbeidet tar ikke slutt
At maskiner overtar for mennesker, er selvsagt ikke noe nytt fenomen. Men frem til nå har den frigjorte arbeidskraften, med tiden til hjelp, alltid funnet en ny anvendelse. Mekaniseringen av jordbruket, der de aller fleste hadde sitt utkomme, førte ikke til massearbeidsløshet og elendighet, men til velstand, der store deler av arbeidskraften gikk over i industriproduksjonen. I sin tur forsvant de fleste av disse industrijobbene også, og i Vesten er de erstattet av en dominerende servicesektor.

Automatiseringen har derfor for de aller fleste vært en kilde til fremgang og den allmenne velstand som vi i Vesten, og i økende grad resten av verden, nyter godt av.

Så er det grunn til å tro at det vil være annerledes denne gang? Her kan det være lurt å skille mellom overskuelig fremtid – de neste tiårene – og virkelig lang sikt, der robotene har utviklet seg til noe som ligner mennesker – androider – og kan erstatte arbeidskraften på de fleste områder.

Dersom våre forfattere har rett, at rutinemessige oppgaver overtas av intelligente maskiner, kan massearbeidsledighet unngås bare ved en kraftig økning i tjenester som fordrer unikt menneskelige egenskaper – Krugmanns gartnere og hushjelper, og gjerne opplevelser som fordrer fysisk nærvær.  Italiensk økonomi sliter kraftig, men en vandring i Romas gater eller besøk i byens restauranter lar seg ikke digitalisere. Turisme vil ikke gå av moten med det første.

Og det er lett å bli for pessimistisk og statisk. For et par-tre tiår siden var det få som kunne spå omfanget av nye arbeidsplasser som det digitale gjennombruddet har gitt oss. På samme måte kan det godt hende at det om et par tiår jobber mange innen tjenester som vi i dag vanskelig kan se for oss. Så jeg tror ikke på massearbeidsledighet.

Den arbeidsfrie utopi
Begge forfatterne spekulerer på om vi lengre frem i tid – og da snakker vi gjerne om flere hundre år – kan ha nådd et punkt der den kunstige intelligensen har kommet så langt at behovet for menneskelig arbeidskraft er tilnærmet eliminert: Roboter lager sine egne roboter.

Ved siden av de dystre skremslene om at maskinene rett og slett vil ta over verden, som fremdeles tilhører science fiction-sjangeren, blir spørsmålet hvordan vi i et slikt ekstremtilfelle vil organisere økonomien. Dersom mennesket ikke lenger er avhengig av å produsere, står vi foran fundamentale endringer, siden vårt økonomiske system er bygget på å skape insentiver for å arbeide og investere på en måte som fremmer produksjon.

En negativ visjon, som Cowen skisserer ved å vise til sin kollega Robin Hansons arbeid, er at noen fremdeles eier og kontrollerer maskinene, og at de mange som ikke gjør det, eller ellers er nødvendige for produksjonen, rett og slett skvises ut – de dør ut eller lever av veldedighet. Jeg har problemer med å se at det er et politisk mulig utfall.

Cowen leker med tanken på at staten kan ha en eierandel i maskinene og bruke inntektene til omfordeling. Brynjolfsson tar altså frem igjen den gamle ideen om borgerlønn. Begge forfatterne er tilhengere av markedsøkonomien, men leker med tanker som minner mer om en marxistisk utopi om det arbeidsfrie samfunn. Men husk at forutsetningen her er at vi har løst den grunnleggende utfordringen i økonomien – nemlig knapphet. Dit er det fremdeles svært langt.

For å få neste nummer av Minerva rett hjem i postkassen din, kan du tegne abonnement på Minerva her

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden