Politikk

De konservative lærte av ml-erne

Bilde: Faksimile, Oppbrudd, 1975

For konservative ble ml-ernes dominans på Blindern en spore til ny aktivisme.

1974 var på mange måter et høydepunkt for ml-bevegelsen på Blindern. Et av høydepunktene var valg av formann til DNS, Det Norske Studentersamfund. DKSF hadde da ført en kampanje kalt «fei dem ut», ledet av Lars Groth, som var rettet mot ml-erne. Debatten hadde pågått hissig i ukevis og frontene var steile. I forkant hadde DKSF fått støtte fra Rederforbundet for å bli kvitt ml-erne og håpet å mønstre 1.400 stemmer, som de hadde regnet ut ville holde for å få flertall. Men ml-erne satte opp busser og fra hele Østølandet kom det stemmeberettigete til det som skulle bli en lang natt i Studentersamfundet.

Før valget var det lange køer. For å være stemmeberettiget måtte man være innehaver av et medlemskort med to klipp, som markerte at man tidligere hadde deltatt på to møter. Dette ble grundig kontrollert. Ett medlem av Det konservative Studentersamfund gikk på talerstolen og etterlyste flere personer som kunne ta unna køen.

Da gikk Rød Fronts kandidat Narve Trædal på talerstolen.

«Hvis det er så at dei reaksjonære ikkje orka stå så lenge på beina so fei dei heller teke med ei silkepute dei kan ha under ræva», utbasunerte han til stor applaus.

Mens man talte stemmene på generalforsamlingen, var det pause. Da kom en fra DKFSs styre opp med en blå silkepute og overrakte den til Narve Trædal.

Debatten varte hele natten. Blant de som var på talerstolen og forsvarte Rød Front, var SVeren Olav Versto, senere politisk kommentator i VG og innbitt antikommunist. Han må ha angret på akkurat det.

Les flere historier fra ml-tiden her

Tapte så det sang

Det gikk som det måtte gå. DKSF tapte så det sang og Rødt Front ble slett ikke feid ut, men tvert i mot konsolidert i sin overmakt. Riktignok fikk DKSF sin kandidat Lars Groth hele 1.500 stemmer, ny rekord for de konservative, men Rød Fronts Narve Trædal vant likevel suverent med 3245 stemmer i sin favør.

Silkeputen ble hengende på kontoret til Rød Front.

Verbal duell

Da Kåre Verpe begynte å studere filosofi, var det samtidig med «Fei dem ut»-kampanjen, der han selv var aktiv. Han satt en dag på lesesalen i niende etasje på Filosofisk Institutt. På instiuttet var veggene dekket av provisorisk veggaviser, med Mao-sitater og kommunistpropaganda.

Han satte seg ned på en stol. Så kommer en mann bort.

– Du, vi vet jo godt hvem du er. Du må forsvare meningene deres.

Tid og sted ble avtalt. Et onsdagsmøte på instituttet. Verpe kom alene. Han var tidlig ute og kapret seg en plass i lenestolen. Verpe var klar over at slike møter kunne dra ut i tid, så det var fint å kunne sitte godt.

Femti personer dukket opp. Alle politiske motstandere. En pike som studerte til magister var utpekt som hans duellant. Noen våpendrager hadde han ikke.

Rødt institutt

Debatten forløp rolig, slik Verpe husker den. Men mot slutten kokte det over for en av ml-erne.

«Dette er et rødt institutt og skal alltid være det.»

Rød Front-medlemmene reiste seg. Knyttet nevene og holdt de i været. Rettet mot Verpe.

Revolusjonære sanger ljomet i møtelokalet.  Verpe reiste seg og gikk.

Karismatisk

Men siste ord var ikke sagt. Kåre Verpe var karismatikeren i DKSF. Slik beskrives han i foreningens jubileumsbok. Kåre var i sitt ess når han kunne «møte massene». Jo flere tilhørere, jo mer veltalende ble Kåre, som kjente både sin Burke, Popper og Marx.»

– Det var ikke en tid for ideologi, forteller Verpe, Det Konserative Studenterforbunds sterke mann på 70-tallet. Historiestudenten fra Telemark kjente mange av ml-erne. Noen hadde også vært i sammen med ham i styret i Telemark Unge Høyre. Nå hadde han vært i militæret og troppet opp kampklar for Universitetet i Oslo.

Verpe representerte en ny generasjon. 68-opprøret var ikke bare på venstresiden. Også på den borgerlige siden av politikken var det nye tider.

Leser man Minerva fra denne tiden finner man lange artikler om islandsk litteratur og teater. Men nå kom det også inn ungdom på den borgerlige fløyen med arbeiderklassebakgrunn, som Kåre Verpe, senere journalist, forlegger og NHO-mann. For Verpe var 70-tallet år med motgang og motstand. De konservative var de eneste EF-tilhengerne og de eneste, slik han ser det, som ønsket å stanse ml-erne.

– Vi hadde ikke tid til sånt. Vi skulle vinne.

Sumpen

«Sumpen» kaller han de andre. De som stod midt i mellom. De som ikke tok side. Det var en motsigelse som også fantes internt i DKSF. Der var det mange nok som primært ønsket å engasjere seg i studentarbeidet. Som ikke ville føre ideologisk krig mot ml-erne, slik Verpe ville.

– Jeg hadde et politisk standunkt, også så jeg at det var noen andre som var veldig dominerende. Det var ren pliktfølelse. Det var egentlig dette som aktiviserte meg politisk.

Men utgangspunktet var vanskelig. De liberalkonservative gikk med lodd om foten.

– Jeg angrer på holdningen jeg og flere med meg hadde til Vietnam, sier Verpe. Støtten til Sør-Vietnam i borgerkrigen mot kommunistene gjorde at de moderate og konservative krefter i stor grad fikk en hel generasjon mot seg.

– Samtidig var det noe vi aldri fikk drøftet skikkelig, på grunn av ml-erne, sier Verpe, som mener at diskusjonsklimaet ble så polarisert at det ble helt umulig.

Hard

I etterkant ser Verpe at han ble oppfattet som hard. De konservative lærte av ml-erne og svarte med samme stil.

– Det er helt opplagt at jeg kunne fungere demagogisk.  Også hadde jeg en personlighet hvor jeg kjørte ganske hardt tilbake.

– Måten jeg tenkte om politikk på, var ikke bærekraftig. Det var en debattform og diskusjonsform som var steinhard.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden