Fast Spaltist

De koseliberale

Frihet kan ha en mørk side, og verden kan bevege seg i feil retning. Men det vil de koseliberale ikke tenke på, og leter isteden etter positive vinklinger på alle problemer. Klarest ser vi det i innvandringsspørsmålet.

Frihet kan ha en mørk side, og verden kan bevege seg i feil retning. Men det vil de koseliberale ikke tenke på, og leter isteden etter positive vinklinger på alle problemer. Klarest ser vi det i innvandringsspørsmålet.

Jeg er liberal og optimist av instinkt, men jeg har ett problem: Jeg stoler ikke på alle de andre som er det. Jeg mistenker at mange av dem innerst inne er koseliberalere, som helst bare vil tenke på alt som er godt, fordi de ikke orker tanken på at frihet kan ha en mørk side, og at verden i blant beveger seg i feil retning.

Du ser det klarest i innvandringsspørsmålet, i lettelsen som brer seg blant optimistene når de kommer over en nyhet som kan vinkles på en positiv måte. Magasinet Utrop kunne i mai fortelle at myten om ikke-vestlige voldtekstmenn sprekker. Artikkelen ble møtt med triumferende jubelrop på sosiale medier. Se her, det går jo bra allikevel! Ta den, pessimister!

Men leser du artikkelen nærmere, ser du at det eneste den tilbakeviser er påstanden om at alle overfallsvoldtekter i Oslo begås av ikke-vestlige menn. Men de er fremdeles overrepresentert. Utrop gjør sitt beste for å finne en positiv vinkling, og betrygger oss med at opptil «flere» av de ikke-identifiserte gjerningsmennene i 2010 beskrives som norske, og at bare halvparten av de identifiserte overgriperne i 2009 hadde bakgrunn som asylsøkere. Bare halvparten? Ja da så.

Og i februar kunne Utrop fortelle oss at ny forskning viser at innvandring ikke svekker tilliten i samfunnet. Dette er noe jeg har lurt på lenge, så jeg leste boken de hentet påstanden fra, Sosial kapital i Norge. Men boken sier ikke det Utrop sier at den sier, og får meg til å mistenke at norske samfunnsforskere ikke har noen god måte å måle tillit på, og derfor rett og slett ikke vet hvilken effekt innvandring har på tillitsnivået.

Poenget mitt er ikke at det foregår en voldtektsepidemi, eller at det norske samfunnet er i ferd med å bryte sammen. Poenget er noe langt enklere: At jeg ikke stoler på optimister som sprer artikler hvor tittelen og vinklingen sier én ting, og faktaene de inneholder en annen. De er ikke troverdige.

Minervas og Civitas koseliberale
Du finner koseliberale tendenser, ønsket om å se det positive i alt, i alle liberale politiske miljøer. Minerva-redaktør Nils August Andresen gikk i en lederartikkel i mars gjennom utfordringene knyttet til innvandring, og tok dem riktignok alvorlig som utfordringer, men fant allikevel en positiv vinkling på hver eneste en av dem. Vi har mye innvandring i dag, men vi har hatt mye innvandring tidligere også. Det er mange problemer knyttet til nyankomne innvandrere, men på langt sikt går det bra med nesten alle. Mange muslimer tar med seg ikke-liberale og ikke-demokratiske verdier, men nesten alle blir mer sekulære etterhvert. Oslo vil bli en innvandrerby, men det samme har Toronto vært lenge. Alt dette blir krevende, men går nok bra hvis alle gjør sitt.

Det er mange problemer knyttet til nyankomne innvandrere, men på langt sikt går det bra med nesten alle.

Den nye boken til Marius Doksheim og Civita-leder Kristin Clemet, De nye seierherrene, som argumenterer for en mer liberal innvandringspolitikk, bærer preg av det samme. Også de ser utfordringene knyttet til innvandring, men finner en positiv vinkling på hver eneste en av dem.

Sysselsettingen er lavere blant innvandrere enn blant innfødte, (70% vs 77% i 2007), men 70% er tross alt høyere enn normalen i mange OECD-land. Somaliere har en veldig lav sysselsettingsgrad, (under halvparten av den blant polakker og chilenere), men om vi tillot somaliske arbeidsinnvandrere ville nok tallene sett bedre ut. Arbeidsledigheten er høyere blant innvandrere (6.1% vs 2.5%), spesielt blant afrikanere (13%), men trenden er synkende. Innvandrerbarn går sjeldnere i barnehagen, og gjør det dårligere på skolen, men trenden er positiv. Stønadsbruken øker med botiden, men vi må huske på at mange har krevende yrker. Innvandrere deltar mindre i frivillige organisasjoner, men det er fordi nordmenn deltar så mye. Og riktignok er innvandrertettheten enkelte steder i Norge opp mot 50%, men den er opp mot 100% i Sverige, så relativt sett har vi det bra. Og «kun» 14% av muslimer ønsker at Norge skal styres etter muslimske lover.

I andre gladnyheter kan jeg forøvrig melde at «kun» 7% av grekere stemte på nynazister i valget nylig.

I andre gladnyheter kan jeg forøvrig melde at «kun» 7% av grekere stemte på nynazister i valget nylig.

Ingen grunn til bekymring
Jeg skal ikke argumentere mot enkeltpåstandene her. Men tror Andresen, Doksheim og Clemet virkelig at hver eneste indikator knyttet til innvandringen peker i riktig retning, slik at det eneste virkelige problemet med innvandring er at vi har for lite av det? Eller tenker de at for å balansere de som bare snakker om det negative, så må de selv bare snakke om det positive? Isåfall virker det mot sin hensikt. Jeg ville stolt mer på dem hvis de hadde nevnt i det minste ett område hvor vi bør bekymre oss, hvor ting ikke går seg til. Ett eneste område hvor vi går i feil retning.

For det gjør verden i blant. Det finnes ingen høyere makt som sikrer at det alltid går bra – denne høyere makten har isåfall sviktet store deler av resten av verden. Vi forstår knapt nok hvorfor det enkelte steder har gått såpass bra som det har, som i Norge. Det ærligste svaret er kanskje flaks.

Så hvor sannsynlig er det at vi kan legge drastisk om på befolkningsstrukturen i Norge, og at det bare har positive konsekvenser? Noe må vel bli verre. Alle forstår dette, men optimistene vil ikke snakke om det, og ikke tenke på det. De kan unnskylde seg med at det er retorisk nødvendig, men kan det være at det også er psykologisk nødvendig?

Så hvor sannsynlig er det at vi kan legge drastisk om på befolkningsstrukturen i Norge, og at det bare har positive konsekvenser?

Marked, ytring, rus – no problems!
Innvandringsoptimister er ikke alene om koseliberalismen. Du ser det samme blant markedsliberalere som bare vil snakke om alt som kan gå bra når du slipper alt fritt, om velstandsøkningen og valgfriheten, men ikke om at det i blant går helt feil. Selv når de fungerer som de skal er frie markeder avhengig av kreativ ødeleggelse, hvor bedrifter som ellers kunne vært holdt i live går konkurs. Riktignok for å gi plass til noe bedre, men med negative ringvirkninger for alle som var avhengige av dem.

Du ser det samme blant ytringsfrihetsliberalere som antyder at hvis alle bare får snakke fritt om alt, så vinner de riktige ideene nærmest av seg selv, for desto åpnere samtalen er, desto vanskeligere blir det for kunnskapsløse og fanatikere å få gjennomslag. Og uansett hva slags nye medier barn tar i bruk, så blir det nok folk av dem til slutt, skal du se.

Og du ser det samme blant rusmiddelliberalere som ikke vil snakke om skadevirkningene av det de vil slippe løs, som ikke vil snakke om at prisen for å gi folk friheten til å ødelegge sine liv, er at noen av dem faktisk kommer til å gjøre det.

Altså, jeg støtter flere av disse sakene. Jeg er for frie markeder, for ytringsfrihet, og for rusmiddelliberalisering. Dette handler ikke om hvem som har rett, men om troverdighet. Optimistene tror kanskje de må overdrive for å sprekke pessimistenes myter. Men de overbeviser ingen pessimister på denne måten.

Og jeg mistenker at noen liberalere er evige optimister rett og slett fordi de ikke orker å tenke på den mørke siden av frihet, på at ting i blant går alldeles galt. Derfor pynter de på virkeligheten, slik at den ikke lenger er i konflikt med idealene deres.

Hvis du har idealer som aldri kolliderer med virkeligheten, så er det ikke fordi du har så gode idealer, men fordi du ikke følger godt nok med. I viktige politiske spørsmål har alle de realistiske alternativene en mørk side. Hvis du er i stand til å snakke om et slikt spørsmål uten å si noe ubehagelig eller kontroversielt, er det fordi det du sier ikke er viktig.

I viktige politiske spørsmål har alle de realistiske alternativene en mørk side.

Asylbarna
Det klareste eksemplet på dette akkurat nå er kampen for å la asylbarna bli i Norge. Dette er barn som har blitt født og vokst opp i norske asylmottak, fordi det inntil nylig ikke var mulig å tvangsreturnere foreldrene deres. Nå er det mulig for noen av dem, så da sendes de ut, til et land barna aldri har vært i.

Støttespillerne deres presenterer dette som et enkelt valg mellom anstendighet og umenneskelighet, med folket på den ene siden og noen hjerterå politikere og byråkrater på den andre. Det er en sak hvor du ikke trenger å tenke, bare føle. Det handler tross alt om barn.

Men i virkeligheten er alle alternativene enten kontroversielle eller ubehagelige på en eller annen måte, hvis vi gjennomfører dem konsekvent. Skal returnekt pluss barn medføre en garanti om opphold i Norge, og skal det i så fall gå på bekostning av de som faktisk oppfyller kravene til asyl? Skal vi aldri tvangsreturnere asylsøkere til diktaturer, eller kanskje vi heller skal gjøre det så kjapt at barna deres ikke får noe forhold til Norge? Skal vi flytte grensene litt slik at akkurat disse barna og familiene deres slipper inn, men hva da med barna som i framtiden havner akkurat på feil side av den nye grensen, orker asylbarnforkjemperne å si nei til dem? Kanskje er det heller friere innvandring de ønsker? Men i så fall må de slutte å late som at de har folket på sin side.

Det er vanskelig å få asylbarnforkjemperne til å svare på disse spørsmålene. De vil ikke tenke prinsipielt, eller ta vanskelige standpunkt. De vil helst bare sitte og være gode, og overlate alt det ubehagelige til andre.

Typisk norsk å være god
I 1992 uttalte statsminister Gro Harlem Brundtland at det er typisk norsk å være god. Det har mange ledd av siden, men hun hadde jo aldeles rett. Det er typisk norsk å være god, det er nettopp det som er problemet. Det er nettopp det koseliberalismen på sitt verste handler om: Godhet uten intelligens og kunnskap, en feig godhet som forventer at virkeligheten på alle mulige måter støtter opp under idealene deres, at det aldri vil koste noe, at det alltid vil gå bra til slutt.

På film løser problemer ofte seg selv, på magisk måte, for du kan ikke sende seerne triste til sengs. Koseliberalere tilrettelegger virkelighetsbildet sitt på samme måte. De tror det styrker saken deres, men bare blant dem som er lette å lure, og bare inntil de negative konsekvensene blir åpenbare selv for dem. For alle andre ødelegger det troverdigheten deres.

For at liberalere skal være troverdige, enten det handler om innvandring, kapitalisme eller rusmidler, må de innrømme at frihet har mørke sider, og innebærer risiko.  Så må de forklare hvorfor det er verdt det allikevel.

Og det er det, ikke alltid, men ofte. Mange av de dypeste ideene i politikken handler om den ikke-intuitive verdien av frihet, av å la være å løse problemer med politisk makt. Men koseliberalernes mørkeredsel hindrer oss i å komme ned på dette nivået.

Noen vil innvende at jeg kunne sagt akkurat det samme om gladsosialister som vil gi mer penger til alle, eller, med omvendt fortegn, om konservative pessimister som tror at alt alltid blir verre. Det stemmer. Men leserne av Minerva trenger neppe enda en advarsel mot gladsosialistisk pengebruk. Og når det gjelder pessimistene, så krangler jeg med dem når jeg finner dem, men de er sannelig ikke lette å grave opp. Det er og blir typisk norsk å være god.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden