Kommentar

De levende døde

Venstre må finne sin egen nisje, eller dø, skriver Jan Arild Snoen.

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen / Høyre [CC BY-SA 2.0]

Alle snille mennesker har en gang stemt Venstre. Alle kloke har sluttet.

Venstre får hard medfart ved starten av sitt landsmøte. I Minervas spalter skriver Aksel Fridstrøm at det ville være bedre for det borgerlige samarbeidet om Venstre skiftet side, siden de mer borgerlige av deres velgere da ville havne i Høyre, mens de øvrige ville konkurrere med SV og MDG, og sikre at alle partiene disse havnet under sperregrensen. Hans hovedpoeng er at Venstre uansett ikke har vært partiet som sikret borgerlig flertall siden 1969.

I Aftenposten skriver Frank Rossavik at det er tid for nedleggelse. Problemet er at partiet mangler sakseierskap til noe velgerne er opptatt av, og at deres folk trekker i ulik retning.

Som gammelt medlem av Venstre pleier jeg å si – når jeg skal være litt slem, og det hender rett som det er, at alle snille mennesker en eller annen gang har stemt Venstre, men at alle kloke mennesker har sluttet med det.

Partiet er et sted du besøker, ikke flytter inn i.

Partiet er i hovedsak snilt og liberalt, og vil så gjerne gjøre vel. Det er derfor partiprogrammet nå er landets lengste ønskeliste – 194 sider, og får Høyres tilsvarende ønskeliste til å fremstå som tilbakeholden og sober til sammenligning.

Halvhjertet ansvarlighet

Noen i Venstre er bekymret for statsfinansene, og drister seg til og med til et kutt eller to. Venstre har som eneste parti en åpning for å kutte i sykelønn, og de tør fjerne gratispassasjerordningen for norske sjøfolk, selv om det kan se ut som om de har begynt å tvile også der. Det står ingenting om dette i programmet. Jeg regner med at Venstres programkomité har et slags retteprogram, som automatisk fjerner alle setninger som ikke inneholder ”styrke”, ”øke” eller ”satse på”.

Så man kan ikke akkurat si at nøkternhet gjennomsyrer Venstre. Derfor blir det noe halvhjertet over det hele. Og partiet har sine egne velgergrupper å dele ut godbiter til, som når de vil gi næringsdrivende sosiale goder uten at de skal måtte betale for dem, eller når de av ren godhet skaper fattigdomsfeller og undergraver incentiver til arbeid gjennom omfattende behovsprøving av sosiale støtteordninger.

Les også intervju med Sveinung Rotevatn: – Venstre kan bli et mye større folkeparti.

Halvhjertet liberalt

Denne halvhjertetheten gjelder også liberale friheter, der Venstre og særlig Unge Venstre faktisk har gått foran, selv om de ble slått av MDG i narkoliberalisering og tatt igjen på oppløpssiden av Bent Høie, i hvert fall i en forsiktig avkriminalisering av bruken. Venstre ligger foran Høyre når det gjelder eggdonasjon, og de er en mer konsekvent forsvarer mot overvåkning. Sexkjøpsloven kjempet de imot, men da Høyre av de vanlige grunnene (feighet, hensynet til KrF) begravde sitt eget program da de fikk makt, følte heller ikke Venstre det som viktig å slåss videre for dette.

I helgen får vi se om Venstre feiger ut i to viktige liberale saker. Programkomiteen har gått inn for å utrede aktiv dødshjelp, en sak som mange meningsmålinger viser er moden i Norge. Men landsstyret i Venstre har vendt tommelen ned. I denne saken har Abid Raja markert seg på den konservative siden. Partiet er delt, men surrogati kan også bli vedtatt i helgen

Venstre snudde så snart tomannsgruppen fra Oslo og Akershus ble supplert med distriktsrepresentanter.

Venstre kunne opparbeide et sakseierskap til en gjennomført verdiliberalisme. Men da risikerer de også avskalling i partiets distriktsfløy.

Mer næringsliberalt?

Venstre tok en høyresving i andre saker i forrige stortingsperiode, etter at Sponheim var ute av huset. Vi kunne tro at det skulle være mulig å få søndagsåpne butikker her i landet, siden Venstre faktisk hadde programfestet å overlate dette til kommunene. Men den gang ei. Venstre snudde så snart tomannsgruppen fra Oslo og Akershus ble supplert med distriktsrepresentanter.

Venstre lovet å fjerne den forrige regjerings ostetoll, men snudde så fort bøndenes talsmenn inntok Venstre-taburettene på Stortinget. Venstre la seg tett opp til KrF, som for sin egen del la seg tett opp til Senterpartiet i jordbrukspolitikken. Og dermed visste regjeringen at de ikke kunne få flertall for endringer av betydning. Vi var tilbake til Sponheim, som mante til et ”mentalt grensevern” mot utenlandsk mat, som en annen Le Pen.

Venstres entusiasme for en mer effektiv kommunestruktur ble også betydelig dempet da det kom til stykket, selv om KrF har vært en større bremsekloss her.

Venstre må finne sin nisje – eller dø

Kloke mennesker – andre vil si kyniske eller gretne, kommer etter hvert til at Venstre ikke får til noe, og vingler av gårde. Så de finner noe annet å stemme på.  Ingen partier har mindre lojale velgere enn Venstre. Partiet er et sted du besøker, ikke flytter inn i.

Venstres grønne skifte ender opp med å skifte ut Venstre-folk med noen andre.

Rossavik skriver. ”Venstre var jo en gang et bredt folkeparti. Partiet begriper fortsatt ikke – det merker man på ethvert Venstre-landsmøte – hvorfor det ikke er landets største.”

Men alle drømmer om å bli et bredt folkeparti må parkeres. Venstre må være et tydelig nisjeparti. Foreløpig har forsøket i den retning vært at Venstre skal være det miljøvennlige borgerlige partiet. Men det er for få slike grønne velgere, og Høyre forsøker også å gjøre seg populære der, eller i det minste snakke så grønt at ikke mange hopper av. Venstres grønne skifte ender opp med å skifte ut Venstre-folk med noen andre.

I Norge kan det finnes et rom for et moderat liberalistisk parti, med en ung, urban og moderne profil. (Jada, jeg vet at liberalistisk er fyfy, men kall det noe annet da – ”økonomisk og sosialt liberalt”). Men da må Venstre gi opp Oppland, Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane. (Du har jo allerede flyttet til Oslo, Sveinung).

Kanskje er ikke det nok velgere som meg til at et slikt parti kan klare seg, selv om et lignende parti i Danmark, Liberal Alliance gjør det bra og nå sitter i en borgerlig regjering. Men det hadde vært hyggelig om Venstre igjen kunne bli et parti jeg kunne stemme på, nå som jeg er blitt mindre snill, men kanskje litt klokere.

Zombiene

Til slutt en advarsel til Rossavik, Fridstrøm og meg selv: Venstre er seiglivet, og er blitt avskrevet en rekke ganger før. Etter valget i 2009 kom jeg med omtrent samme advarsler og anbefalinger. Så skjerpet partiet seg litt i den økonomiske politikken i perioden etterpå.

Kanskje det er det som skal til denne gangen også: Å falle under sperregrensa, bli representert bare fra Oslo og Akershus slik at en mer moderne profil er mulig, for deretter å komme over sperregrensa, rote det til med sprik og distriktsinteresser og så videre i en evig runddans.

Spørsmålet blir da: Hva er poenget med denne halvdøde tilværelsen?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden