Spaltist

De Nasjonale Stereotypier og Navarsete-saken

Men nå er altså problemet at Navarsete er sogning, skriver Arild Pedersen.

Bilde: Senterpartiet / Ragne B. Lysaker / Flickr [CC BY 2.0]

Et bredt repertoar av bannskap er uvurderlig for utlufting av negative følelser.

At Norge skulle trenge innvandring for å bli et fargerikt, multikulturelt samfunn, har alltid undret meg. De lange avstandene, dårlige kommunikasjoner, forskjellig klima og geografi og ikke minst varierende næringsvirksomhet har gjort at den opprinnelige befolkningen består av psykologisk og særlig emosjonelt svært ulike undergrupper.

Det er vel nokså fargerikt at vi har to offisielle språk som samtidig er så like? Og i tillegg til dette: Hvilke andre land har så mange forskjellige dialekter? Blant en så liten befolkning?

For nordlendinger, trøndere, sunnmøringer, sogninger, rogalendinger, sørlendinger og østlendinger, for å plukke ut noen, er vel ganske forskjellige? Eller dreier det seg om forskjellige kulturelle stereotypiske fordommer uten rot i virkeligheten? Men kultur er også virkelighet, og stereotypier er også virkelighet. De forsterker dessuten seg selv og hverandre.

Men selvfølgelig er østlendinger og sørlendinger, for eksempel, også individer, og på ingen måte determinert av disse stereotypiene. Når vi flytter fra våre opprinnelige områder, kan vi frigjøre oss fra dem, ikke minst med ironi. Eller nostalgisk forsterke dem. (Jeg henviser til mitt store verk De Nasjonale Stereotypier (Oslo 1998: Bellum forlag) Dessverre overdøvet av bergenseren Slagstads bok fra samme år.)

Østlendingers følelsesliv

Den siste tiden har vi kunnet observere noen av stereotypiene i full utfoldelse. I forbindelse med sammenslåingen av Troms og Finnmark har vi opplevd nordlendingenes rike eller sterke, men noe førmoderne følelsesliv, som utgjør en viktig forståelseskontekst for tilhørelatende harde uttalelser.

Illustrert med at Helgeland Blad i mars 1997 presenterte en sak om hvilken språkbruk politiet bør tåle: «Alstahaug herredsrett mener Magnus Steinvik fra Dønna skal slippe å betale ei bot for å ha kalt en lensmannsførstebetjent ved Herøy og Dønna lensmannskontor for en ‘jævla trekuk’. De to lekdommerne som utgjorde rettens flertall mener slike uttrykk er dagligdags.»

Selv opplevde jeg i 1994, i forbindelse med EU-avstemningen og mitt ja-standpunkt, på en restaurant i Tromsø, og i flere vitners påhør, av en kjent dame, hvis navn skal forbli ukjent her, å få mitt kjønnsorgan beskrevet på en lite oppløftende måte. Likevel var det ingen, heller ikke jeg selv eller mitt kjønnsorgan, som tok tungt på det. Langt mindre var noen i nærheten av tanken om å anmelde uttalelsen til politiet. Den var typisk nordnorsk frisk ordbruk.

Østlendinger har et noe innskrenket og derfor lettkrenket følelsesliv.

Sammenlign dette med en episode på Østlandet, hvor professor dr. juris Carl August Fleischer skal ha kommet med litt negative uttalelser om professor dr. juris Johs. Andenæs, i dennes sønns påhør, men ikke mange andres, og vel og merke nede i garderoben i en av det juridiske fakultets bygninger i sentrum etter en debatt. Det ble øyeblikkelig belastet vårt rettsvesen.

Jo, jo, jeg er klar over at jeg uansett ikke kan sammenligne meg med juridiske professorer, men jeg kan ikke fri meg for tanken om at østlendinger har et noe innskrenket og derfor lettkrenket følelsesliv.

Førkjan i åkrene

Et annet eksempel på hvordan lokal kultur gir en nødvendig forståelseshorisont for handlinger og uttalelser: En trøndersk professor, riktignok emeritert og derfor fortidig, som jeg av og til møter på mitt stamsted, har opplyst meg om at seksuelle aktiviteter i kornåkrer er en ikke helt fremmed del av trøndersk kultur, særlig der hvor det dyrkes korn.

Da «førkjan» (trøndersk dialekt for «damer») fra nabobygda ankom med buss på lørdagskveldene, bar det rett i åkeren med dem. Så hvorfor lage oppstuss om slike hendelser? De fremmer dessuten opparbeidelsen av nye kornåkrer. Og som vi ser, har det heller ikke fått noen konsekvenser for Venstre-lederen, som i tillegg er belønnet med en ministerpost. Med rette, etter mitt nordnorske syn.

Huleboende sogninger

Trøndersk kultur har også en tradisjon for produksjon og drikking av hjemmebrent. Jeg vet jo ikke om de ti edsvorne hytteturkameratene drakk akkurat dette fluidum, men vi vet hva som kan skje i forbindelse med stort alkoholinntak.

Vi vet også hva som hadde skjedd hvis denne famøse meldingen om det kvinnelige kjønnsorgan hadde blitt sendt til en nordnorsk dame. For eksempel den før omtalte kjente, men her ukjente damen, som uttalte ting om mine nedre deler i 1994. Hun ville ha sendt tilbake en styrtsjø av skjellsord hentet fra den enorme nordnorske bannskapsordboken, hvorav ett sikkert hadde vært det før omtalte «trekuk».

Og dermed ville saken vært over. Et bredt repertoar av bannskap er uvurderlig for utlufting av negative følelser.

Men nå er altså problemet at Navarsete er sogning. Stereotypien om disse nesten huleboende fjordboere fikk jeg i ung alder forklart gjennom følgende historie: Det var en sogning som skulle knyte skolissene. Det gikk bra med den ene skoen. Men da han skulle stramme til lissen på den andre skoen, rev han den av. Lenge ble han stående å se ned på den avrevne skolissen. Etterpå ble han taus i to måneder. Til sist ble han funnet på låven. Han hadde hengt seg.

Spinoza sier at tap av makt medfører sorg.

Av dette kan vi lære at sogninger ikke har et lyst sinnelag, noe som ikke er merkelig i lys av det mørket de lever i bak de tunge skjermbrettfjellene. Det kan lagre seg opp mye agg med sen datostempling under slike vanskelige forhold, særlig ved tap av makt.

Alle vet at om det er slik at makt korrumperer, vil tap av makt korrumpere enda mer. I motsetning til Giske og Listhaug, som begge er i full gang med gjenbestigning av maktens tinder, vil Navarsete aldri komme tilbake.

Manglende bannskap

Spinoza sier at tap av makt medfører sorg. Sorgen vil så kunne bli til agg som går innover, slik som i tilfellet med sogningen som tapte makt da skolissen ble revet over. Eller det kan vende seg utover i form av aggresjon og langsint hevn, særlig hvis en mangler den avsluttende utluftingen som bannskap gir.

Og som kjent: I Sogn finnes det, Gud forby, ikke bannskap. Gud har forbudt det.

Dette har tidligere fått uheldige konsekvenser.

I mangel av bannskap har Navarsete flere ganger fått ukontrollerte raserianfall uten frigjørende nordnorske henvisninger til kjønnsorgan. Hun gikk i 2009 løs på Ola Borten Mo: «Ola Borten Moe er en enslig svale i partiet. Han liker både å markere seg politisk og å skape blest om seg selv.» Og i 2011 på en aksjonist i sitt hjemfylke: «Du vet ikke hva du snakker om, jeg har stått på hver eneste barrikade. Jeg aksepterer ikke at du står her og sier at Senterpartiet …, jeg har brukt dager og netter på denne saken her. Og så skal jeg stå her og få kjeft …»

I 2012 gikk det ut over Sandra Borch. Ifølge Dagens Næringsliv og VG fredag skal Navarsete ha vært rasende og truet med å utestenge senterungdommene fra politiske beslutninger dersom de ikke samarbeidet med henne.

Riktignok har hun gang på gang bedt om unnskyldning, men ikke alltid på en overbevisende måte. («Jeg har ikke sett innslaget selv, men jeg beklager virkelig at jeg fremsto som så sint. Jeg ble engasjert.») Nordlendinger, derimot, ber ikke om unnskyldning, slik Martin Schanche demonstrerte etter å ha slått til Torgeir Micaelsen i en debatt. Hos dem er gjort gjort og slått slått.

Sendrektige hedmarkinger

Man skulle tro at Navarsete, da hun mottok den famøse meldingen for to år siden, skulle ha mer enn nok aggresjon i seg til å gi et umiddelbart passende svar.

Hadde hun vært nordlending, slik som den før omtalte damen i Tromsø, kunne hun avfyrt en sperreild av frigjørende motsvarende kjønnsorganbannskapsord som ville gjort de flatfulle trønderne virkelig flate. Men, som nevnt: Sogninger har ikke bannskapsord, særlig ikke om kjønnsorgan. Derfor må hun ha følt seg forsvarsløs da det ble brukt nettopp slike ord som knapt finnes i sognemålet.

Nå er det gått to år, og ikke bare to måneder, slik som med den uheldige skolisseknyteren. Men tidsforløpet er egentlig ikke Navarsetes skyld, som dessuten ikke var helt taus, men klarte å klage meldingen inn til sitt parti.

For her kommer det uheldigvis inn i bildet enda en nasjonal stereotypi. Den som var ansvarlig for forsinkelsen, var nemlig en hedmarking, SP-leder Slagsvold Vedum. Hadde han reagert like raskt som representanter for noen av de andre stereotypiene ville ha gjort, kunne saken vært avsluttet for lenge siden.

Men nå vet vi at hedmarkinger er flegmatikere. Alt går sent med dem. Bare husk tilbake til hvordan Odvar Nordli eller Sigmund Johnsen fortalte en morsom historie. Da måtte man innstille seg på at maten var kald før historien var over.

Mitt råd er at han engasjerer nordlendingen Sandra Borch til å gi et lynkurs i bannskap.

Jo, jeg vet nok at Slagsvold Vedum ulikt disse to andre hedmarkingene snakker fort. Men hastigheten finnes bare i munnmusklene, som er velsignet med en smidighet som dessverre ikke finnes i hjernen.

Mitt råd fra en nordlending til den sendrektige hedmarkingen Slagsvold Vedum er at han engasjerer nordlendingen Sandra Borch til å gi de andre nasjonale stereotypiene i partiet, muligens med unntak av trønderne, et lynkurs i bannskap. Da vil fremtidige konflikter av dette slag raskt tilbakelegges.

Ei sognemøy og ein trønder

PS. Jeg hadde tenkt å avslutte med en nyskrevet versjon av Medaas/Tveitts «Hestehandlarar». Min versjon begynte slik:

Ei sognemøy og ein forherda trønder
Kom ein gong opp i strid om kven var best
Fyrst krangla dei om subsidiane til bønder
For båe tenkte: Eg skal subsidiera mest!
(Med lave stemmer: «Å eg skal subsidiera mest», «Nei eg skal subsidiera mest.» «Eg tenkjer eg skal subsidiera mest» osb.)

Imidlertid. Jeg viste den fulle, i betydningen fullstendige, versjonen til noen venner, som mens de leste den etter hvert falt overende med latterkrampe: Det morsomste vi har lest, sa de. Kan sammenlignes med «Verdens beste vits» i Monty Python-sketsjen. Den som kunne brukes som et militært våpen som fikk fienden til å dø av latter.

Men du kan ikke trykke den. Den kan være farlig og gi hjertestans. Og i tillegg til at den er grovt pornografisk, er den også krenkende, i alle fall for følgende grupper: Sogninger, trøndere, kvinnegruppen Ottar, shia- og sunnimuslimer, Kong Harald, bønder, kvinner, rasister, Metoo også videre.

Så da går leserne glipp av dette.

Slik er det blitt i dag.

Ingenting er morsomt lenger.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden