Fra papirutgaven

De onde gamle dager

Barndommens historie er et mareritt vi akkurat har begynt å våkne fra.

Det siste året har jeg foretatt et dypdykk i barneoppdragelsens historie. Det har resultert i den rykende ferske boken De onde gamle dager. Utgangspunktet er at det alltid har undret meg hvor mye synet på mennesket har forandret seg bare i min levetid. Da jeg begynte på barneskolen i 1970, måtte vi neie for overlæreren. Barn var annenrangs, og det var fedre som skulle ha de beste kjøttbitene. Likevel mener mange at alt var bedre i de rosenrøde gamle dager. Da barna klatret i trærne, baste i snøen, og fikk servert boller og kakao av hjemmeværende mødre. Da det ikke var biler i gatene, og det var trygge bestemorfang til alle. Folk hadde god tid. Huff, ikke som i dag, nå som alle fikler med smarttelefoner og ingen …

Stopp en hal!

Det der har jeg aldri trodd på. Men at det sto SÅ ille til før, må jeg ærlig innrømme at jeg ikke visste. En av de første bøkene jeg leste om emnet, skrevet av historikeren Lloyd de Mause i 1974, oppsummerer temaet slik: «Barndommens historie er et mareritt vi først nylig har begynt å våkne opp fra. Jo lenger tilbake i historien vi går, desto lavere nivå er det på omsorgen for barnet, og desto mer sannsynlig er det at barnet ville bli drept, forlatt, slått, plaget og misbrukt seksuelt.»

Mens vi i vår tid sitter sprekkmette på fredagstaco og klager over prisene på bensin og bompenger, glemmer vi at det faktisk ikke var noen lek å være barn før i tiden. Vi skal ikke langt tilbake for å finne at mange barn ble sendt til fjells for å passe på at ulv og bjørn ikke tok sauene, eller ut på fiske lenge før de kom i puberteten – ofte til tross for at de var skoleflinke og drømte om utdannelse. De var kanskje «lausunger» eller eldst i en stor søskenflokk, og måtte derfor ut og slepe og slave i ung alder.

Vi skal ikke langt tilbake for å finne at mange barn ble sendt til fjells for å passe på at ulv og bjørn ikke tok sauene.

Når små barn ble alvorlig syke, anbefalte legen at foreldrene holdt seg unna sykehuset for ikke å vekke savn. Slik mente man å gi barnet fred, men oppnådde å skape evige traumer. Bare spør en hvilken som helst godt voksen, så renner det sikkert ut fortellinger om «steinrøys, steinrøys, svelt i hjel» og ikke nok sko til at alle kunne gå på skole. I dag vet vi at ustabilitet og utrygghet i oppveksten gir varige skader. Så hvordan gikk det med dem som vokste opp under kummerlige kår, i en verden der autoritetsangst var gjeldende? Hva slags mental helse kan vi anta at våre forgjengere hadde?

«Hver gang kornprisene steg på syttenhundretallet, gjorde antallet hittebarn det også.»

Historiker Edward Shorter, 1979

Dersom vi satte oss i en tidsmaskin og reiste tilbake, ville det blitt en tøff tur. I det gamle Sparta ville vi sett at nyfødte ble undersøkt av et råd av eldre. Hvis barnet ikke var helt velskapt, gråt for mye, eller ikke var særlig pent, ble det kastet utfor klippen. Spartanerne stilte ikke i særklasse. Verken tyskerne eller irene, for eksempel, hadde toleranse for barn som var sykelige eller hadde «defekter». Slike ble ofte drept, gitt bort som gaver eller ofret til gudene.

Det er nok av kilder som forteller om spedbarnsskrik fra italienske latriner og døde nyfødte langs veiene utenfor London. I det gamle Hellas var det ikke bare lov, men også vanlig å ta livet av eller forlate uønskede babyer. Beveger vi oss over til Romerriket, anslår Yale-professoren John Boswell at mellom 20 og 40 % av barna ble forlatt av foreldrene. Her hjemme slo Gulatingsloven fast at hvis noen er så uheldig å komme i nød, så kan de begrave spedbarn de ikke kan ta seg av. Og her kommer det drøyeste: Det skal skje levende. Levende! «Ein skal grava grav på kyrkjegarden og setja dei i den og lata dei døy der», fastslår loven.

Det er et ganske moderne fenomen å anse barn som mennesker, å føle sympati og faktisk ønske å sette seg inn i deres behov og følelser.

Et sannsynlig overslag fra tidlig 1800-tall viser at i store deler av Europa døde halvparten av de små før de ble voksne. På denne tiden var gjennomsnittlig levealder rundt 40 år. Tall fra blant annet Sverige og England viser at i år med epidemier kunne så mye som 80 – 90 % av alle barn under to år omkomme. Aller farligst var det selvsagt å komme fra usle kår. I arbeiderbydelen Kampen i Oslo døde for eksempel 429 av 1000 nyfødte barn på 1890-tallet.

Med så høy dødelighet unngikk nok mange å knytte seg til de yngste barna, før de så ut til å overleve. Den franske filosofen Michel de Montaigne er kjent for mange utsagn. Et berømt lyder: «Jeg har mistet to eller tre barn, ikke uten å føle savn, men uten å ha følt sinne.» Montaigne maktet altså ikke å holde telling på sine døde barn?

Flere kloke hoder har påpekt at selv om familier satte bort, solgte eller til og med drepte sine nyfødte, betydde det ikke at de ikke var glade i de barna de beholdt. Kan vi se det som en parallell til at vi i nåtiden kan ta flere aborter, men likevel elske de barna vi beholder? Ville fortidens mennesker reagert med overraskelse på vår avsky for deres handlinger?

Det er et ganske moderne fenomen å anse barn som mennesker, å føle sympati og faktisk ønske å sette seg inn i deres behov og følelser. Strenghet, lydighet og disiplin var verdier som går igjen, og disse skulle bokstavelig talt bankes inn i barnet. Barnet var født med arvesynden intakt. Den måtte slås ut av den lille … Så hadde vi det gående: Vold avler som kjent vold. Har far fått daglig juling fra barnsben av, og har mor lært at ethvert menneske er født ondt, og følgelig må tuktes, så lover det ikke godt for barnet. Eller for deres barn igjen. Det lå an til generasjon etter generasjon med dårlig barndom.

Et sentralt spørsmål blant folk som forsker på barndommens historie er hvorvidt foreldrene var glad i barna, med tanke på at de brukte så mye energi på å kue og straffe dem med vold og faenskap.

Det var ikke bare foreldre som fikk jule opp barna. I mitt materiale dukket det opp en tysk skolemester som holdt tellingen. Gjennom et langt arbeidsliv hadde han utdelt 911 527 slag med stokken, 124 000 sveip med pisken, 136 715 dask med neven og 1 115 800 ørefiker.

Lille prins Ludvig XIII av Frankrike, han som skulle bli far til selveste Solkongen senere i livet, ble oppdratt med regelmessige slag med pisken mot bar hud hver morgen fra før han fylte tre år. Hans far, den «allerkristneste konge av Frankrike» skrev i et bevart brev til en guvernante at hun ikke måtte glemme å piske gutten i hans fravær: «For jeg vet med sikkerhet at det ikke er noe i verden som er bedre for ham enn det. Jeg vet det av erfaring, da jeg selv har hatt nytte av det.»

Folk vennet spedbarn av med å gråte ved å rise dem med flat hånd – mange mente nemlig at de skulle skånes for bjørkeriset og tøffere metoder til de fylte to. Småunger ble utsatt for trusler om hvilke fæle ting som ville skje dem om de ikke adlød. Synderne ble sperret inne i mørke kott og kjellere til de tryglet for sitt liv. Tommelsugere fikk hendene kledd i votter som ble spikret fast i sengekanten.

I et intervju fortalte Astrid Lindgren om da sønnen var liten og hadde gjort noe som omgivelsene mente helt klart kvalifiserte til straff. Hun ba gutten gå ut og velge seg en kvist som hun kunne bruke til å gi ham ris på rumpa med. Etter en stund kom han tilbake uten ris, han hadde ikke funnet noe som egnet seg. Isteden hadde han med en stein, som hun kunne få kaste på ham som straff, som han sa. Ifølge forfatteren var det slutt med korporlig avstraffelse i det lindgrenske hjem fra det øyeblikket av.

Et sentralt spørsmål blant folk som forsker på barndommens historie er hvorvidt foreldrene var glad i barna, med tanke på at de brukte så mye energi på å kue og straffe dem med vold og faenskap. Et annet betimelig spørsmål er: Hvordan sto det til med barnas kjærlighet til foreldrene?

I 1720-årene skrev Hans Egede, Grønlands apostel, at «eskimoene» behandlet barna sine som hunder. I samtiden var man innforstått med at Egede mente de koste, kjælte og degget med ungene, istedenfor å gi dem tukt, pryl og en streng oppdragelse, slikt som skulle gjøre dem til gagns mennesker og gode samfunnsborgere. Uansett hvor komisk et slikt utsagn lyder i dag, var det heller det faktum at barna ble kost med, som ble oppfattet som komisk i Egedes tid.

Sorenskriver Hieronymus Bassøe i Østfold klaget i 1790 over at de lokale bøndene hadde en «overdreven og ufornuftig Kjærlighed til børnene». I Sunnfjord mente hans nesten samtidige kollega at folk der hadde en «næsten utidig Kjærlighed til deres Børn».

Hvis barnet ikke stimuleres, eller hvis det lever med frykt og stress, kan det i verste fall føre til nervecelledød.

Barn skulle ikke koses med og heller ikke bli lyttet til eller settes griller i hodet på. Barn skulle innordne seg i flokken, nederst på rangstigen – der de hørte hjemme. De skulle for alt i verden ikke skjemmes bort. Og bortskjemte ble barn hvis de fikk for mye av følgende: kjærtegn, oppmerksomhet, skryt og materiell overflod.

«De må aldri, aldri kysse barnet», kommanderte en viss dr. Watson. Og følger opp med: «Aldri sette barnet på fanget. Aldri gynge barnets vugge.» Var muligens denne dr. Watson en slags psykopat som likte å eksperimentere for å fremskape en iskald, skadd menneskeslekt? Nei, den amerikanske psykologen dr. John B. Watson var grunnleggeren av behaviorismen og mannen bak standardverket Psychological Care of Infant and Child, fra 1928. En svært respektert herre, som blant annet beklager seg over en biltur han har vært på der en toåring ble overøst med trettito kyss av sin mor og bestemor. Hele trettito, understreker dr. Watson, før han gjør det helt klart at han mener det var trettito for mange. Kyss og kos er nemlig ikke bra for barnet. Det skal ikke sitte på fanget, heller. Vi skal stelle de små med respekt og fornuft, ja, behandle barn på samme måte som vi behandler voksne. Men så gir dr. Watson etter en smule, idet han kommer med en liten innrømmelse: Hvis folk absolutt må, kan de gi barna et kyss på pannen når det er tid for å si god natt, eller et klapp på hodet når noe er ekstra bra.

«Mødre vet ikke, når de kysser sine barn og tar dem opp og bysser dem, kjærtegner dem og gynger dem på sitt fang, at de langsomt bygger opp et menneske som er totalt uten evne til å mestre den verden som det senere må leve i», skrev han for 90 år siden.

Dette rådet er vel så langt fra hva moderne barnepsykologer og pedagoger vil hevde, som det er mulig?

La oss se på norske bøker om barneoppdragelse. Sogneprest Niels Laache – en streng mann det ikke er enkelt å forstå – skrev en slik i 1876. Sett fra 2018 virker han temmelig forrykt: «Ganske små Børn maa naturligvis have blødt Leie», skriver Laache. Før han fortsetter med hevet pekefinger: «Men naar de blive lidt større (3 – 4 Aar), bør de vænnes til at ligge haardere og med mindre Bedækning.» Her setter sognepresten fra Jessheim inn støtet: «Barnet maa ikke ligge at dovne sig, naar det er vaagent om Morgenen, ikke nyde Mad og Drikke paa Sengen og blive i de varme Klæder, nei, strax det vaagner, muntert op til Paaklædning og Bøn. At dovne sig eller lege i varme bløde Senge kan give Anledning og Fristelse til Onder, som ikke her kan nævnes.»

I mer moderne tid nøt teatermannen og barnelegen Alex Brinchmann (kanskje mest kjent for replikken «Piller og piller, fru Blom») stor respekt, men med samtidsbriller er det lett å tenke at hans råd var mest velegnet til å oppdra følelsesmessig avstumpede mennesker. I en bok om barnets første år, fra 1932, starter han med å fastslå at så fremt du vet at den lille ikke er syk, så skal barnet ligge og sove det meste av dagen: «Barnet må aldri tas op utenfor måltidene». Lukk døren, stålsett dere, oppmuntrer han. Dessverre er det ikke alle barn som finner seg i dette, noen er nemlig født som «nervøse skrikebarn». Den vanligste grunnen til at disse ungene ligger og gråter er overernæring, og de må aldri få mat utenom de faste måltider. Foreldre må ikke bli så engstelige av disse «skriketurene» at de tar opp barnet, enten det er opp i egen seng eller på armen. Snarere tvert imot, for da vil barnet snart «opfatte charmen» ved å få oppmerksomhet, rent ut sagt like foreldrenes «ømme tiltale» og vuggende armbevegelser. Da har man det gående. Innen kort tid vil barnet begynne å «arrangere» lange skriketokter. Foreldre som har opplevd hvor «likefrem imponerende energi» barnet kan fortsette å tyrannisere slik med, i uker og måneder, vil betenke seg allerede første gang. Nei, bestemt «optreden» overfor den spede hustyrann er det eneste som nytter.

At barnet lengter etter kontakt, er visst ikke noe tema. Særlig uheldig blir det nemlig, ifølge Brinchmann, hvis foreldrene begynner med en slik uhyrlighet som å «synge for barnet eller vugge det i søvn i sine armer».

Rådene gjelder dag som natt, for det er ikke mulig å kjæle bort barnet om dagen og herde det om natten. Nei, barnet skal tas opp til faste tider, stelles og gis mat uten at det brukes for lang tid», det skal «derefter straks legges hen i sin seng og hverken tales til eller røres ved» før det er tid for neste måltid. Skulle barnet mot formodning ikke sove hele tiden, fantes det bot. Søvnløse barn burde man ikke nøle med å gi sovemidler, for selv små spedbarn tåler slike «i forbausende doser». Videre er det viktig ikke bare å medisinere dem i noen få dager, nei, fortsett i ukevis, helt til du vet at barnet er «kommet i tur med å sove».

For egen del er jeg opptatt av at mitt eksemplar av boken er en arv etter farmor. Jeg håper da virkelig hun ikke tok dette for god fisk! Skjønt det er all grunn til å tro at Brinchmann selv, og samtiden hans med, mente at rådene gjorde barnet vel – at han handlet i god tro når han mente at den lille hadde best av å ligge alene uten å bli dillet med. Selv får jeg assosiasjoner til skrekkbildene av rumenske barnehjemsbarn som rystet verden på 1990-tallet. Rad på rad med underernærte barn i hver sin sprinkelseng, sperret inne bak gitteret, overlatt til seg selv. Nevrologen Harry T. Chuganis studie av disse barnehjemsbarna fra 2001 viste tydelig at spedbarn som hadde hatt minimal kontakt med voksne, manglet helt sentrale hjernefunksjoner.

Nyere forskning har gitt oss ny kunnskap om hjernens utvikling, om samspillet mellom gener og miljø, og hvor avhengig hjernen er av stimuli. For folk som steller med slik forskning, blir det stadig tydeligere at manglende omsorg i tidlig alder skader barnets senere evne til alt fra lykke til læring. Hjernen har rundt regnet 100 milliarder nerveceller og utvikler normalt 200 000 nye kontaktpunkter i timen de første par leveårene. Hvis barnet ikke stimuleres, eller hvis det lever med frykt og stress, kan det i verste fall føre til nervecelledød. Omsorgen helt fra fødselen av spiller dermed en svært sentral rolle for senere helse, læringsevne og sosial evne.

Det sies at det gikk et lettelsens sukk gjennom verden da dr. Spock dukket opp i 1946 med sin jordnære og overbærende, kanskje rett og slett tilgivende, tilnærming til oppdragelse. Ved å oppmuntre foreldre til å lytte til egen magefølelse brøt han med tidligere tiders strenge krav: «Ikke vær redd for å vise at De er glad i barnet Deres.» I vår tid er ikke dette spesielt oppsiktsvekkende. I 1946 gjorde det sikkert godt å kunne lese oppskriften for å skape færre psykisk syke barn og flere glade: Nei til timeplan-amming. Ja til mer kos og mindre disiplin.

En engelsk historiker skal ha sagt at: «Fortidens mennesker er oss selv, bare i andre klær.» Sitatet er en variant av Sigrid Undsets kjente ord: «Ti sed og skik forandres meget alt som tiderne lider og menneskenes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles ikke i alle dage.» Personlig vil jeg motsi begge de førnevnte og heller sitere Jan Kjærstad. I romanen Berge fra 2017 tenker tingrettsdommeren Peter Malm følgende om menneskenes oppfatning av rettferdighet: «I går var det opplagt å hogge hodet av mordere, i dag fikk de enecelle med TV og skrivebord. I går var fire ben bra, i dag var det to som gjaldt. Ingen lover var objektive. Heller ikke rettferdigheten var objektiv. Rettferdighet var et kunstprodukt av vanen. Ideer om rettferdighet var like tidløse som damemoten.» Lett omskrevet vil jeg si at «i går var det ikke uvanlig å legge fra seg uønskede unger reivet på tunet så de kunne bli grisemat. I dag er de små i vår del av verden blitt hele meningen med sine foreldres liv».

Overgangen fra å anbefale at spedbarn skulle ligge i sengen bortsett fra når det var tid for måltid og bleieskift, fordi de likevel ikke hadde noe indre sjelsliv eller andre behov enn søvn og mat, til nåtidens humanistiske menneskesyn er formidabel. Og den sier ikke bare mye om menneskers «sed, skikk og tro», men også mye om våre hjerter og medmenneskelige innstilling.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden