De politiske plattformene avliver ideologiene

Skal vi tro erfaringer fra andre land, våkner vi en dag til en samarbeidsplattform mellom Høyre og Arbeiderpartiet.

Publisert   Sist oppdatert

Sverige, hjemlandet til Herbert Tingsted (han som erklærte ideologiene døde), er av de land det er naturlig å sammenligne oss med – i politisk forstand. Derfra har vi nylig bivånet en partipolitisk maktkamp, mellom de røde og de blå, utfoldet i full parlamentarisk ufordragelighet.

Maktkampen har nå kulminert. Arbeiderpartiets søsterparti «sossarna» har solgt sin sosialdemokratiske sjel, i bytte med borgerlig-støttet regjeringsmakt. Nå gjenstår å se, hvor skjør den er, denne nye, blårøde politiske plattform.

Kunne noe lignende skje her i Norge? En inngått avtale, eller en blokkoverskridende politisk plattform mellom Arbeiderpartiet og Høyre – for å dra sammenligningen med Sverige enda et skritt videre?

Tanken burde ikke være noen fremmed, selv ikke de mest nøkterne og innsiktsfulle statsvitere. Tillat meg derfor et lite tankeeksperiment som tar utgangspunkt i hva vi ser ellers i Europa. I flere land er tradisjonelle partikonstellasjoner og blokker i drift. Partier til venstre og høyre kaver og leter, i håp om å finne nye venner, nye allianser, og nye politiske plattformer som de kan stå sammen på.

Ikke bare Sverige, men også i Tyskland og Italia. For ikke å snakke om den franske situasjonen, der folkebevegelsen «De gule vester» rekrutterer sine tilhengere både fra høyre og venstre i det politiske landskapet.

Tankeeksperimentet tar videre utgangspunkt i den hjemlige situasjonen. Gitt utfallet av kommende kommunevalg – og senere stortingsvalg – blir så utfordrende, for ikke å si så forvirrende, at alle partier vil måtte lete etter nye styringsdyktige allianser og felles politiske plattformer for ikke å stille politikken i miskreditt.

Hva kunne man så tenkt seg at ansvarlig rikspolitiker fra Ap eller H ville kunne gjøre, dersom også stortingsvalget ender opp i en noe forvirrende situasjon. For eksempel den situasjonen at kun de to store partier sammen var i posisjon til å definere de eneste foreliggende styringsdyktige alternativ? Ville det da være mulig å tenke seg en eller annen form for samarbeid, eller en politisk plattform, som begge de to store, kunne stå sammen på?

For forskjellene dem imellom, i praktisk politikk er kanskje ikke så stor som partiprogrammene indikerer? Plattformen mellom Høyre og Arbeiderpartiet ville for eksempel kunne ta utgangspunkt i en prinsipperklæring på det frie marked. Riktignok begrenset av etterkrigstidens sentralregulerte blandingsøkonomi som det er bred enighet om.

De to partiene ville også kunne forenes om viktigheten av å bygge våre handelspolitiske relasjoner på EØS avtalen og de fire friheter. Når det gjelder den internasjonal solidariteten, arbeidslinjen, trepartsamarbeidet, innovasjon, eller nødvendigheten av et grønt skifte, med hensyntagen til oljearbeidernes kår, ville formodentlig også enighet kunne oppnås.

En Ap/H-plattform ville antakelig også kunne samle enighet om vårt humanistiske (human-etiske) kulturgrunnlag, og samtidig se hen til de kristendemokratiske idealer, om blant annet menneskelivets ukrenkelighet.

Ukrenkelighetsavsnittet i plattformen måtte antakelig ta hensyn til en klar rettighetstenkning, der ikke minst kvinnens helsemessige og sosiale behov ikke måtte underkommuniseres.

Kanskje er det ikke lenger politikken som skiller våre to store partier. Kanskje er det heller frykten for å miste det man tror er partienes kjernevelgere?

Nasjonal sjølråderett måtte også finne sin plass i en Ap/H-plattform, selv om omtalen nok for våre to store partier ikke ville bli så dominant som den ville blitt for andre partier – det være seg partier til høyre eller venstre for de to store.

En råderett over det som er godt norsk, både i arbeidsliv og næringsliv, ville imidlertid være viktig å få fram. Men kravet om sjølråderett vil i en Ap/H-plattform måtte balanseres nøye opp not internasjonalt, forpliktende samarbeid, i et LO-/NHO-perspektiv.

Hva ville så partienes kjernevelgere si til en slik tenkt fremforhandlet plattform mellom Høyre og Arbeiderpartiet?

Beskyldninger ville nok komme. Ikke minst fra trofaste velgere som lar en sterk historisk og ideologisk forankring være styrende for sine partivalg.

Angsten for å miste kjernevelgere ville nok kunne bli overhengende for de respektive partiledelser. Ingen god opplevelse antakelig, å bivåne velgere som lenge har vært med på å befeste partiets historiske opphav, og som nå antakelig ville følt sviket større enn begeistringen.

Kanskje er det likevel ikke lenger politikken, eller partiets tradisjoner, som gir seg utslag, eller som skiller våre to store partier.

Kanskje er det heller frykten for å miste det man tror er partienes kjernevelgere? De velgere som var og er sitt opphav tro – enten det har rot i borgerligheten eller i arbeiderklassen?

Sett hen til den velgerturbulens vi selv her i Norge bevitner om dagen, bør ingen bli forundret om vi velgere en dag bråvåkner til erkjennelsen om at de to store har funnet hverandre.