Kommentar

De røde i KrF burde bryte ut og stifte eget parti. Jeg lurer sånn på hvordan det ville ha gått.

Hvis et slikt parti kunne stables på bena før Erna Solbergs firepartiregjering skal søke gjenvalg i 2021, får vi teste alle kommentatorers spådommer i et storstilt eksperiment, skriver Pål Mykkeltveit.

Bilde: KrF

Anstendighetspartiet lyder som et passende navn.

Både jeg og flere andre forkynte i høst at KrFs vekstpotensial ligger på høyresiden. Dersom partiet hadde rendyrket en borgerlig profil, ville det potensielt ha kunnet stjele velgere spesielt fra Høyre og Fremskrittspartiet, fra hjemmesittere og kanskje også fra det mer perifere partiet De kristne – og slik etablere seg i alle fall et lite stykke over sperregrensen.

Det ville kanskje ikke gagnet den ikke-sosialistiske siden totalt sett, men holdt KrF i live. På høyresiden burde det nemlig være et visst marked for partiets syn på abort og bioteknologi, noe det er vanskelig å se at det skal være på venstresiden.

Fraksjonsvirksomhet

Men her henger jeg kanskje ikke med på hva som skjer i virkelig-heten. På den «røde» siden i KrF er det et flertall som ønsker å bryte ut av partiet og starte sitt eget, i alle fall hvis man skal tro en meningsmåling på Facebook-siden «Heia Hareide». Det er folk i det samme miljøet som har tatt initiativ til fraksjonskonferansen «Drivkraft», som skal finnes sted i Oslo neste måned (Greit, de mener ikke selv at det er fraksjonsvirksomhet, men det er det aldri noen som gjør.)

For oss på utsiden er det litt vanskelig å forstå hvorfor disse menneskene ikke bare melder overgang til Arbeiderpartiet eller Senterpartiet. Sistnevnte ble jo overstrømmet av kjærlighetserklæringer fra Hareide under striden i høst. Disse erklæringene ble for så vidt ikke gjengjeldt på noen som helst måte, så der ligger det kanskje et eller annet tegn på at partiene ikke er så kompatible som Hareide skulle ha det til.

Å tilpasse seg

Men uansett er «Drivkraft»-menneskene åpenbart en slags type sosialdemokrater. Riktignok ikke av den pragmatiske typen vi forbinder med styringspartiet Ap, men den idealistiske AUF-typen – eller kanskje heller kristen-SV – som er opptatt av klima, flyktninger og global rettferdighet. Bare da med den forskjell at de har et litt konservativt verdisyn. Men dette verdisynet er ikke så viktig for dem at utsikten til å få gjort noen små justeringer i abortloven vekker noe mer enn avmålt engasjement. Simen Bondevik mener for eksempel at KrF heller bør prioritere klima i regjeringsforhandlingene, siden det er helt uvisst hvilken effekt et forbud mot fosterreduksjon vil ha på aborttallene.

Fra venstresiden i KrF hører man gjerne at partiet ikke må bli et særinteresseparti for Sør- og Vestlandet (men det er det jo allerede) og stille seg på siden av samfunnsutviklingen. Potensialet for å vinne nye velgere i samfunnets mainstream anses som stort. Dette er det samme argumentet som Kirkens ledere bruker mot gammelmannskristne som ikke vil slutte å legge seg opp i folks personlige moral. Men Kirken har slett ikke vunnet oppslutning ved å tilpasse seg samfunnsutviklingen: Snarere fortsetter kirkebesøket å stupe.

Lærdommen jeg trekker av Kirkens utvikling, er at tidligere tiders syndeprekener utførte en bestemt funksjon i samfunnet der det fikk den enkelte til å holde seg til de moralske normene som gjaldt. Da Kirken hadde gitt opp denne oppgaven og bevegt seg videre, dukket det ikke opp noen ny funksjon den kunne utføre i tillegg til de forskjellige sermoniene den fortsatt utøver. Det finnes allerede flere samfunnsaktører som sprer sinnelagsetikk på venstresidens premisser. Kirken ble dermed overflødig. Det er ikke sikkert besøkstallene hadde vært høyere om den hadde forblitt som den var, men kursendringen som har preget kirkens siste 50 år, bidro ikke til å gi den ny relevans.

Vil det samme skje KrF?

Jeg har tenkt at akkurat det samme vil skje med KrF. På venstresiden utfyller ikke KrFs verdikonservatisme noen bestemt funksjon. Og det finnes jo nok av partier som er opptatt av klima og flyktninger allerede.

Men, som sagt, det kan jo hende jeg tar feil. Kanskje vil flere prosentpoeng av Ap- og Sp-velgere føle at et KrF på venstresiden kan fylle et tomrom? Drivkraft-konferansen har ikke som uttalt mål å berede grunnen for partisplittelse, men jeg tar meg selv i å ønske at noen tester ut et slikt eksperiment i praksis. Ikke bare fordi høyresiden dermed vil bli kvitt de plagsomme røde KrF-erne, men fordi disse menneskene tross alt hører hjemme på venstresiden.

Hvis et slikt parti kunne stables på bena før Erna Solbergs firepartiregjering skal søke gjenvalg i 2021, får vi teste alle kommentatorers spådommer i et storstilt eksperiment. Det vil selvsagt bli litt vanskeligere å få ikke-sosialistisk flertall ved det valget, men KrF ligger uansett an til å havne under sperregrensen.

Hva skulle i så fall et slikt parti hete? Navnet på det nye partiet kan ikke ha kristen i seg, siden det er gammeldags å antyde at kristne er noe bedre enn andre – og ikke minst på venstresiden ville det kommunisere dårlig. Hvis jeg skulle være så uanstendig at jeg tillot meg å foreslå et navn som fanger opp denne fløyens eget selvbilde, ville det være: Anstendighetspartiet.

Og så får vi se, da, om noen på den anstendige venstresiden vil stemme på dem.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden