Leder

De som bygger landet

Et flertall av Oslos befolkning kommer til å ha utenlandsk bakgrunn i 2040, mener SSB. Hvor mange av ”dem” bør ”vi” bekymre oss over?

Et flertall av Oslos befolkning kommer til å ha utenlandsk bakgrunn i 2040, mener SSB. Hvor mange av ”dem” bør ”vi” bekymre oss over?

Når vi sier ”de som bygde landet”, tenker vi oftest på bondesamfunnet og industrisamfunnet. De som jobbet lange dager på åkeren eller i fabrikken, sendte barna på framhaldsskule hvor de utdannet seg til å bli gutta på skauen, gjorde, i historikeren Sverre Steens ord, at ”langsomt ble landet vårt eget”.

Vi tenker gjerne at den moderne norske nasjon ble født på Eidsvold i 1814. Men hvor norsk var den nasjonen? I 1814 hadde Norge vært igjennom halvannet århundre med betydelig innvandring. Innvandrerne kom som byggmestre og arkitekter, de kom til sølvverket på Kongsberg eller som handelsmenn til byene. Ofte endte de selv eller deres barn opp i de største byene, Christiania og Bergen, slik innvandrere ofte gjør. De kom fra hele Nord-Europa — og sjeldnere andre deler av verden — men det store utfartssenteret var fyrstedømmet Slesvig-Holstein, som lå under den danske krone. Ved folketellingen i 1801 hadde både Christiania og Bergen rundt en fjerdedel dansktyske navn.

Innvandrerne var med å bygge landet. Ikke fysisk, for det var de innfødte som gjorde manuelle arbeidet. Men innvandrerne eksporterte tømmer til England, de tegnet hus og de finansierte skipsfarten. Over halvparten av Eidsvoldsmennene hadde danske og tyske etternavn. De var aktive i å bygge den nye norske nasjonen. Men de var også en gruppe for seg: De giftet seg med hverandre, sendte barna til Leipzig for å få utdannelse, de bodde overveldende i byer i et land hvor over 80 prosent drev jordbruk og enda flere bodde på landet, og deres kultur var en annen enn den norske bondekulturen. Det var heller ikke fritt for konflikter: Motkultur og målsak,  Patrioterog parlamentarismestrid — mange av konfliktlinjene på 1800-tallet kunne knyttes til motsetningen mellom en norsk folkekultur og en dansktysk bykultur.

Den nye innvandringen er mer problematisk
Det er betydelig forskjeller på innvandringen den gang og innvandringen nå. Innvandringen nå går vesentlig raskere. Oslo-boere som var barn den gangen den moderne innvandringen startet på slutten av 1960-tallet, vil rekke å oppleve at innvandrerne og deres barn er i flertall i byen. Kulturforskjellene er større enn de var, både sosialt og religiøst, selv om vi ikke skal undervurdere fortidens skillelinjer. Ikke minst er en vesentlig forskjell at mens de tyske innvandrerne ofte kom som høyt utdannet arbeidskraft, har de fleste innvandrere som kommer idag, spesielt fra områder utenfor Vesten, betydelig lavere utdannelse enn nordmenn, og ofte utdannelse som er lite relevant i Norge.

Derfor er det ikke rart at mange er bekymret for innvandringen til hovedstaden. Bekymringen har en økonomisk og en kulturell side: Vil innvandrerne bli dyre for byen og landet? Vil de være eller forbli en økonomisk underklasse med store sosiale problemer? Vil kulturforskjeller skape etniske konflikter og vanskeligere bomiljøer? Og — selv etter all debatten om debatten om frykten for islam det siste året — vil islam bli en stor og skummel kraft i Oslos liv?

Folk ser for seg ganske ulike ting når de hører at innvandrere og deres barn kan komme til å utgjøre et flertall i Oslo i 2040. Noen ser for seg indiske restauranter og billig polsk arbeidskraft. De mest alarmistiske ser for seg Det muslimske brorskap som sikrer seg makt og innflytelse i byen. Noen ser litt ubevisst ser for seg en strøm av bilder som består av noen pakistanske drosjesjåfører, en ung student i hijab, en kommende leder i Fremskrittspartiets Ungdom fra India, litauiske vaskehjelper, tiggere fra Romania, en tysker og en kineser som jobber i teknologibedrifter, og kanskje en voldtektsmann av utenlandsk opprinnelse. Mens andre ikke ser gruppestereotypiene så tydelig i det hele tatt, og ser kollegaer, bekjente og venner og norske drosjesjåfører.

Ett flertall blir fem prosent
For å kunne si noe mer om den bekymringen vi alle vet finnes, kan det være greit å bli enige om hva vi snakker om, hva som bekymrer mange etniske norske osloboere — eller rettere sagt: Hvem som bekymrer dem. Bekymringen som finnes i Oslo er i noen grad selvfølgelig stereotypiserende, preget av gruppetenkning og av oppfatninger som ikke alltid samsvarer med statistisk belegg — men jeg tror det er bedre å si så presist som mulig hva denne bekymringen består i, og hvem den gjelder. Bekymring er lettere å reflektere over og å bearbeide i lyset.

Først kort om dem som  ikke  fører til bekymring. Vesteuropeere som idag måtte komme hit, fra Slesvig, Holstein, eller andre steder, er nå som for 200 år siden relativt sett velutdannede, og deltar fullt ut i arbeidslivet. Og kulturforskjellen er ikke hva den engang var mellom bondske nordmenn og byborgere fra kontinentet. Norge og Europa er sammen blitt urbanisert, globalisert, informasjonsrevolusjonert og samhandlet. Tyskerne sender ikke lenger barna sine til Leipzig for utdannelse, og de gifter seg ikke lenger først og fremst med hverandre: Snarere kommer til Norge nettopp for å gifte seg med nordmenn.

Heller ikke østeuropeere er vi veldig bekymret for. Både arbeidsmarkedsutforderinger og kulturelle forskjeller finnes — men vi opplever ikke de 10 000 polakkene som idag bor i Oslo som en så presserende utfordring som våre langt mer protestantiske oldeforeldre ville gjort ved tanken på langt mer katolske polakker for 100 år siden.

De som skaper bekymring, finnes altså i all hovedsak i det SSB kaller ”landgruppe 3”, nærmere definert som ”Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS”. Den pinlig korrekte oppsetningen (EØS representerer for eksempel kun Island, hvorfra det riktignok kommer en del innvandrere, og Liechtenstein, som ikke har mange innvandrere å sende) kan uttrykkes på en enklere måte: Hele verden bortsett fra Vesten, eller ”alle dem vi i utgangspunktet kunne tenkes å bekymre oss over” — og det er vel nettopp det som er hensikten med inndelingen også.

Ifølge den fremskrivningen SSB regner som mest sannsynlig, som tilsier at 47 prosent av befolkningen vil ha innvandrerbakgrunn i 2040, vil omtrent 73 prosent av innvandrerne i Oslo komme fra landgruppe 3. Det er omtrent samme andel av innvandrerne som idag. Dersom disse tallene slår til, vil rundt en tredjedel av byens befolkning ha bakgrunn fra disse landene.

Men, for å gå tilbake til stereotypiene: Det ikke alle undergruppene i gruppe 3 ”vi” bekymrer oss like mye for. ”Vi” bekymrer oss for eksempel i liten grad for bosniere eller russere. Det er grupper vi forbinder mer med utdannelse og fast jobb, og mindre med kulturell og religiøs konflikt eller økonomiske problemer. Heller ikke indere, srilankere, kinesere eller vietnamesere, filippinere eller thailendere vekker mye bekymring. Iranere som flyktet fra Ayatollah Khomeini på 1980-tallet blir også sjelden sett på som en stor utfordring. Slike landbakgrunner utgjør idag mer enn en tredjedel av Landgruppe 3 i Oslo.

Så til de gruppene ”vi” faktisk bekymrer oss for: Det er i særlig grad afrikanere fra mange ulike land, pakistanere, tyrkere, afghanere og irakere. De tallene jeg har sett fra SSB, gir ingen oppdeling på enkeltland, men det er grunn til å tro at Oslo-borgere med slik landbakgrunn vil ha noe raskere befolkningsvekst enn resten av Landgruppe 3. I SSBs fremskrivning der innvandrerne og deres barn vil utgjøre omtrent halve Oslos befolkning, vil mennesker med slik landbakgrunn da kanskje utgjøre en snau fjerdedel.

Hva vet vi så om denne gruppen? Rundt en fjerdedel har bakgrunn fra Pakistan. Det er den innvandrergruppen i Norge med lengst historie, og vi vet relativt mye om dem. Vi vet for eksempel at vi det siste tiåret har sett  en utdanningsrevolusjon  i denne gruppen. I aldersgruppen 19-24 gikk for eksempel andelen som var i høyere utdanning blant kvinner med pakistansk bakgrunn fra å være rundt halvparten av det den var hos kvinner uten innvandringsbakgrunn i år 2000, til å være markant høyere i 2008. Også menn med pakistansk bakgrunn har nå en høyere andel i høyere utdanning enn menn uten innvandringsbakgrunn i denne aldersgruppen.

Utdanning er en av de viktigste predikatorene på sosioøkonomisk utvikling. Det er altså all mulig grunn til å forvente at norsk-pakistanere født etter omtrent 1985 vil gjøre det relativt godt økonomisk. I 2040 vil det være et stort, stort flertall av norskpakistanerne. En lignende, om enn mindre markant utvikling, har vi sett for nordmenn med tyrkisk bakgrunn, en annen gruppe med relativt lang historie i Norge. Også marokkanere og etiopiere tar stadig mer utdanning.

Denne utviklingen peker noe viktige: Norge har ikke vært veldig gode på økonomisk integrering av førstegenerasjonsinnvandrere. Men vi lykkes mye bedre med dem som er født her. De har hele sin barndom i et relativt trygt norsk samfunn, uten fattigdom, stadig flere går i barnehager og førskoler, de aller fleste snakker godt norsk allerede før de begynner på skolen. Med disse elevene har ikke minst Oslo-skolen lykkes godt i å fungere som en kanal for sosial mobilitet.

For mer enn halvparten av dem som befinner seg i det jeg nå har definert som ”potensiell problem”-gruppe innenfor Landgruppe 3, er en slik positiv utdanningstrend allerede klart synlig.

Blant de gjenværende er de største landgruppene somaliere, irakere og afghanere. De har det til felles at de er innvandret fra land som i lang tid har vært herjet av krig og borgerkrig og hvor etnisk og klanmessig oppsplitting har vært normen. Det er også relativt nye innvandrergrupper: Det store flertallet har kommet de siste ti årene. Basert på erfaringen med andre innvandrergrupper er det grunn til å tro at det vil gå langt bedre med den neste generasjonen, de som er vokst opp i Norge. Men la oss si at vi i 2040 fortsatt opplever at det i disse landgruppene vil være miljøer som faller utenfor, økonomisk og sosialt.

Da er vi nede i en gruppe på kanskje fem prosent av befolkningen med langsiktige problemer knyttet til innvandrerbakgrunn, i tillegg til at vi vil oppleve midlertidige utfordringer med nyankomne innvandrere.

Det kan være vanskelig nok, men er heller ikke et grunnlag for alarm.

Islam og kultur
Hva så med de kulturelle forskjellen? Og hva med islam?

Det finnes mye i islam man kan være bekymret for. Både i Pakistan og den arabiske verden er det for eksempel en altfor stor andel av befolkningen som begrunner avskyeligheter som dødsstraff for frafall, homofili eller blasfemi religiøst. For mange har også en oppfatning av forholdet mellom religion og politikk som er problematisk.

Hvis i underkant av tre fjerdedeler av dem med innvandrerbakgrunn kommer fra Landgruppe 3, og to tredjedeler av dem kommer fra muslimske land, vil rundt en femtedel av Oslos befolkning ha bakgrunn fra muslimske land i 2040 (i flere afrikanske land er islam og kristendom omtrent like store, så definisjonene blir litt omtrentlige her).

Men når vi snakker om Norge og Oslo i 2040, må vi snakke om norske muslimer. Olav Elgvin har tidligere skrevet i Minerva om hvordan islam i Europa blir en  mer privat religion. Vi vet dessuten fra undersøkelser i mange europeiske land at innvandrere i snitt blir  mindre religiøse  jo lenger de bor i Europa. Vi vet at norske muslimer jevnt over ikke er  spesielt religiøse. Omtrent en fjerdedel var i 2007 i moskeen en gang i måneden eller oftere, og den langsiktge trenden er altså sekularisering.

Vi står da igjen med rundt fem prosent av befolkningen som månedlig går i moskeen. Av disse vil det store flertallet bekjenne en privatisert og mer vestlig islam enn det deres foreldre og besteforeldre gjorde.

Det betyr ikke at det ikke er utfordringer, selvfølgelig. Parallelt med en generell sekulariseringstrend ser vi at det også dukker opp mer aktivistiske miljøer, der en del unge muslimske nordmenn nettopp reagerer mot sekulariseringen de ser hos sine jevnaldrende. IslamNet er den største organisasjonen av denne typen i Oslo. IslamNet forfekter teologiske standpunkter jeg misliker sterkt, men et lite miljø av denne typen utgjør ingen stor samfunnstrussel. Det finnes også små radikale grupper — som vi nylig så foran Stortinget. Med veksten i innvandrerbefolkningen frem mot 2040 kan vi se noe vekst i slike miljøer, selv om de fleste innvandrere vil bli mer sekulære. Men som demografisk fenomen er denne islamske trusselen ganske beskjeden.

Metropolis
Det er mange problemer knyttet til norsk innvandring. På grunn av lav arbeidsdeltagelse i første generasjon, kombinert med omfordelingen i den norske økonomien og utdelingen av oljepenger, er innvandringen av den type vi har idag — dominert av asylsøkere og familiegjenforening — ikke lønnsom for Norge. Vi har også utfordringer knyttet til henteekteskap, moralpoliti, små ekstreme miljøer, og i noen grad til økonomiske forskjeller, fordi innvandring fra fattige land gir et permanent påfyll i nederste del av inntektsfordelingen.

Det er mange gode grunner til å ønske å begrense ulike former innvandring. Jeg har tidligere tatt til orde for innstramming i familiegjenforeningsregelverket, med tanke på særlig å redusere antallet henteekteskap blant svært unge nordmenn, og jeg har ønsket en større innsats for å få på plass returavtaler. Vi bør også ha en kontinuerlig innsats for å hindre at alle asylsøknader går mange runder med anker, trekker ut i tid og ender med opphold som det ikke var grunnlag for i utgangspunktet. Samtidig har jeg ønsket at vi gjør det lettere for høykvalifisert arbeidskraft å komme til Norge, slik man i større grad har lykkes med i for eksempel Canada og Australia. Det gir bedre incentiver for potensielle innvandrere, og kan gi bedre integrering også for dem som kommer som asylsøkere eller på annet vis. Innvandringspolitikken er omstridt, og kommer til å forbli omstridt. Det må også være lov ikke å ønske alle de endringene som innvandring bidrar til.

Men likevel er det viktig, når vi får presentert et ord som ”innvandrerflertall” at vi ikke plutselig får panikk. Innvandrere kommer i mange former, og mange av dem har allerede blitt godt integrerte. Nordmenn former dessuten innvandrerne som bor her i sitt bilde. Hvordan vil så Oslo se ut i 2040?

Det finnes allerede vestlige byer med innvandrerflertall. Mest kjent er kanskje Toronto, Canadas største by. I 1910 var Toronto like stor som Oslo. Rask innvandring, først fra Europa, siden fra resten av verden, har gjort Toronto til en dynamisk by i stor vekst, en metropol og et kraftsentrum. Over fem millioner mennesker bor i området. Det er en relativt rik by, og det er en velferdsstatsby av canadisk type. Innvandringssammensetningen er litt annerledes enn i Oslo — det er flere grekere og italienere (skjønt de begynner kanskje snart å komme til Oslo også), flere kinesere, og færre irakere. Men det er heller ikke veldig forskjellig. Om Oslo i 2040 ligner litt mer på Toronto, er det neppe noen katastrofe.

De som bygger landet
Land og byer bygges av dem som bor der. Det er klart at et Oslo der innvandrerne er i flertall, vil se annerledes ut enn et Oslo uten innvandrere. Jeg har i denne teksten argumentert for at det innslaget neppe blir så truende som man lett kan tenke som et første instinkt. Men annerledes blir det. Samtidig formes innvandrerne sterkt av Norge.

Slesvigerne som strømmet til Christiania i hundreåret frem til 1814, formet det norske samfunnet sterkt. De vant frem med en variant av sitt språk: I dag kaller vi det moderat bokmål. Drømmen om et språk på ”norsk folkemåls grunn” er kanskje ikke forlatt, men er blitt irrelevant fordi folkemålet har tatt etter det danske bymålet i sin norske utforming. Religiøs påvirkning hadde de også: Juletreet fikk de også innført, det kom til Christiania på begynnelsen av 1800-tallet, og spredte seg etter hvert til alle kroker av landet.

Men over tid endret samfunnet seg, og endret med det både nordmenn og innvandrerne og deres etterkommere. Barnebarna til dem som innvandret under Napoleonskrigene, var vaskekte nordmenn da uavhengigheten fra Sverige skulle sikres. Deres barnebarn igjen var blant gutta på skauen, fylt av hat mot tyske femmenninger de aldri hadde møtt. De hadde vært med å bygge Norge, med sin plattyske bykultur, med det Norge de formet ble likevel vesensforskjellig fra landsbyene i sør.

Idag er det, hvis vi er opptatt av den bokstavelige betydningen, polakker som bygger Norge, stundom om med hjelp fra svensker. I motsetning til situasjonen i 1814, er det altså ikke lenger de innfødte som bygger landet med muskler og svette. Både polsk manuelt arbeid, landbykultur fra Punjab, og vietnamesisk arbeidsmoral vil være krefter som former Norge frem mot 2040. Men konteksten det skjer i, vil være norsk. Byggverket er sterkere enn bygningsarbeiderne. Det skjer selvsagt ikke av seg selv. Innvandring og integrering er krevende, og vi vil ha nye diskusjoner om både innvandringstakt, holdninger — blant innvandrere og blant nordmenn — økonomiske incentiver og annet. Men om barnebarna til dagens innvandrere kanskje vil være annerledes enn barnebarna til hvite nordmenn fra Oslo Vest — ofte etterkommere etter slesvigerne — vil de alle sammen først og fremst være forskjellige fra sine besteforeldre.

Det høres ut som vi egentlig kan bygge et ganske spennende 2040, hvis alle gjør sin dont.

Twitter:  @nilaug

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden