Minerva Debatt

De ubehagelige voldtektstallene

Det er viktig å snakke om overfallsvoldtekter. Men i all ståheien rundt etnisitet overser den offentlige debatten alle de andre voldtektene og voldtektsforsøkene kvinner utsettes for.

Det er viktig å snakke om overfallsvoldtekter. Men i all ståheien rundt etnisitet overser den offentlige debatten alle de andre voldtektene og voldtektsforsøkene kvinner utsettes for.

Les også Jan Arild Snoens artikkel Ubehagelig faktum om overfallsvoldtekter i Oslo.

Oslo Politidistrikt har publisert rapporten Voldtekt i den globale byen. Rapporten baserer seg på anmeldte voldtekter i Oslo i 2010. Til sammen er det snakk om 189 anmeldelser. De fleste voldtektene er fest- eller relasjonsrelaterte, mens 24 av de anmeldte sakene gjelder de mye omtalte overfallsvoldtektene.

Tabubelagt
Men rapporten gir oss bare et lite bilde av voldtekter og voldtektsforsøk i Oslo og i Norge. Oslo Politidistrikt anslår at de anmeldte voldtektene utgjør kun 10 % av byens totale voldtektsbilde. Fortsatt er det dessverre slik at kvinner i Oslo og i Norge stort sett lar være å anmelde voldtekter og fortsatt er det slik at vi nesten kun snakker om en liten andel av voldtektene. Det er på tide å bryte tabuene rundt voldtekt og snakke om alt fra overfallsvoldtekter til voldtekter begått av mennene som står oss nærmest.

La meg begynne med å slå fast at det er viktig å snakke om overfallsvoldtekter! Overfallsvoldtekt er en alvorlig kriminell handling. I tillegg til å ødelegge livet til den voldtatte kvinnen skaper overfallsvoldtektene frykt blant ”alle” kvinner. De gjør gatene utrygge og vi har i det siste sett flere aksjoner hvor oslokvinner ønsker å ta natta og gata tilbake. I Oslo har vi snakket mye om overfallsvoldtekter, men vi har stort sett snakket om mennenes opprinnelsesland og lite annet. Det har vært foreslått kursing av innvandrermenn for at de skal lære norsk likestilling og bloggosfæren er full av de sedvanlige angrepene på innvandrermenn som gruppe.

Kultur lite relevant
Lite av debatten om overfallsvoldtektene i Oslo har gjort kvinner tryggere eller påvirket et fruktbart forebyggende arbeid. Vi hører ikke at noen av de som blir tatt har alvorlige psykiske lidelser, vi hører ikke om misbruksproblemene mennene har, vi hører ikke at mange av dem er tidligere kriminelle og vi hører ikke om de overgrepene de selv har vært utsatt for. Vi hører kun om kultur.

Det er helt tydelig at disse mennene ikke er typiske representanter for sine opprinnelseskulturer og et kurs ville ikke hjelpe forebyggende mot akkurat denne gruppen. Her må helt andre tiltak til som mer politi, bedre psykiatri og noen som lytter og handler når pårørende sier i fra om urovekkende adferd.

Vold fra de nærmeste
I all ståheien rundt overfallsvoldtektsmannens etnisitet overser den offentlige debatten alle de andre voldtektene og voldtektsforsøkene kvinner utsettes for. Stort sett all vold mot kvinner er vold begått av dem som står oss nærmest: familie, kjærester, ekskjærester eller venner. Også de fleste voldtekter foregår i slike nære relasjoner. Voldtektsutvalget anslår at 8000 til 16.000 kvinner opplever voldtekter eller voldtektsforsøk i løpet av et år.

Utvalget sier videre at jo nærmere offeret står voldtektsmannen jo mindre er sjansen for at hun anmelder ham. Selv etter mange års feministisk kamp med mantraet ”Å gjøre det private offentlig”, vegrer altså de aller fleste kvinner seg for å anmelde en voldtekt .

Samfunnet tar ikke ansvar
Kvinner opplever fortsatt å ikke bli trodd i retten hvor en kvinnes nei blir endevendt. Gjorde hun kanskje noe som fikk ham til å tro at hun egentlig ville? Burde hun ha skjønt at hennes oppførsel inviterte til sex? Slik blir ansvaret for voldtekten ofte liggende på kvinnens skuldre alene. Når kvinnen går alene med ansvaret blir det store antallet voldtekter aldri et samfunnsproblem eller et samfunnsansvar.

Den offentlige debatten burde rope etter kurs for menn om hva en kvinnes nei betyr og om hva en voldtekt gjør med en kvinne. Debatten burde rope etter flere rettssaker og flere dommer i voldtektssaker slik at vi som samfunn kan vise at vi tar alle voldtekter alvorlig. I stedet virker vi helt besatt av overfallsvoldtektsmannens etnisitet. Det må være lov å si hvor de kommer fra, sier indignerte journalister og kommentatorer. Selvfølgelig er det lov og noen ganger et det til og med relevant! Men det må også være lov å be om en debatt som tar alle typer voldtekt på alvor.

Mørketall
Det er alvorlig for norske kvinner at den offentlige mediedebatten stort sett bare diskuterer en type voldtekt. Det er alvorlig for norske kvinner at også voldtektsdebatten tar den klassiske runddansen hvor vi legger et alvorlig samfunnsproblem over på en liten gruppe i samfunnet. Det er alvorlig for norske kvinner at debatten snubler i etnisitet. Voldtekt tas først ordentlig på alvor den dagen vi også tør å snakke om de mest ubehagelige voldtektstallene: de store mørketallene der voldtektsmannen har samme kultur som de fleste av oss her i landet.

Fra forsiden