Debatt

Debatten om IS-barna er på feil spor

Bilde: Bernard Gagnon

Frontene i debatten om IS-barna har vært steile. Å hente IS-barna hjem er å sette hensynet til noen få barn over hensynet til de titusener som har lidd under IS’ terrorvelde.

I de store flyktningeleirene i Irak og Syria befinner IS’ kvinnelige fremmedkrigere seg. Flere av dem har barn, og det antas at ca. 40  av disse har norsk tilknytning. I en ny NRK-undersøkelse svarer hele 39 prosent at de ønsker å hente både barna og kvinnene tilbake til Norge. Jeg håper ikke regjeringen biter på agnet.

Norges forpliktelser i møte med sikkerhetstrusler

Selv om kvinner som har sluttet seg til IS kan straffeforfølges i Norge, vil det bryte med et viktig prinsipp i internasjonal rett: forbrytelser skal straffes der de ble begått. Når personer med tilknytning til Norge bryter loven er det alltid det landets lover man befinner seg i som gjelder. Du kan for eksempel ikke begå et drap i USA, men kreve at den norske staten skal hente deg hjem for å sone. Kun diplomater har slik immunitet.  

IS-kvinnene har som regel ikke utført aktive kamphandlinger i kalifatet. De bisto med administrative oppgaver, logistikk, rekruttering, propaganda og som ordenspoliti. Det er ikke kjent at de har hatt lederstillinger i organisasjonen. Dermed er det lite sannsynlig at en norsk straffeprosess vil føre til at de dømmes for krigsforbrytelser, der strafferammene er lange. Kvinnene som dømmes vil sannsynligvis dømmes for medvirkning til terror, en relativt ny straffeparagraf med langt kortere strafferammer.

Samtidig er det naivt å tro at IS’ fremmedkrigere vil legge fra seg sitt fundamentalistiske tankegods etter en kort tur innom norske fengsler. Det er vanskelig å spå akkurat hvordan en eventuell rehabilitering og reintegrering vil foregå, men det er ingen grunn til å være særlig optimistisk til at IS’ lidenskapelige støttespillere vil omfavne et demokratisk forstadsliv uten videre. Det er god grunn til å være bekymret for trusselen de vil utgjøre for samfunnet, og dette må tas med i betraktningen i debatten om barna.

Barna er IS-kvinnenes returbillett

IS-kvinnene klager over forholdene i flyktningeleirene. De hevder å bli diskriminert av andre beboere, men samtidig dokumenterer media at de lærer opp sine barn til å håndheve sharia ved å trakassere og kaste stein på andre kvinnelige flyktninger som ikke bærer slør. Mange av IS-kvinnene og barna deres anser seg selv fortsatt som sharia-fremmende moralpoliti, men forventer samtidig sympati fra verdenssamfunnet. Det er ikke lett å plutselig bli et offer for sin egen konflikt.

Kvinnene som har uttalt seg til norske medier fokuserer særlig på de materielle godene de savner. De ønsker seg hjem til matbutikker og kanskje litt terapi på statens regning. Det er ikke demokrati, ytringsfrihet eller sekularisme de savner. IS-kvinnene vet godt at barna er deres eneste sjanse til å bli bistått på hjemreisen. Kan du ikke vise deg fram som omsorgsperson for et uskyldig barn har du ingen sympati hos det norske folk. Venstre-politiker Abid Raja tok først til orde for å hente barna uten foreldrene. Det har siden Erna Solberg fulgt opp, og uttalt at norske myndigheter vil hente barna, men ikke IS-kvinnene. Dette lar seg ikke gjøre. Du kan ikke skille et barn fra foreldrene uten videre, like lite i Syria som i Norge. I Syria har du også den ytterligere komplikasjonen at det vil være å utøve jurisdiksjon på en annen stats territorium.

IS-barna med norsk tilknytning befinner seg i kurdisk-kontrollerte områder av Syria. Kurdiske, ikke syriske, myndigheter har bedt land om å hente fremmedkrigerne. Hvilke regler gjelder i denne situasjonen? Utenriksdepartementet har hele tiden vært tydelige på at situasjonen er komplisert. De må forholde seg til flere konvensjoner, ofte med motstridende hensyn, og har jobbet med å kartlegge situasjonen for de norske statsborgerne.

Har følelsene erstattet nyansene?

Det ser ut som om følelsene har overtatt den offentlige debatten på bekostning av viktige prinsipielle vurderinger. Debatten dreier seg nærmest utelukkende om hvorvidt vi skal sette inn alle tilgjengelige ressurser for å hente hjem barna NÅ.

Enkelte går så langt som å sammenligne situasjonen i dag med behandlingen av tyskerjentene og deres barn. Dette blir helt søkt. Det man gjorde den gangen var å deportere kvinner fra Norge etter en avsluttet væpnet konflikt. Å hente IS-kvinner og deres barn tilbake til Norge er det motsatte. Ei heller står hensynet til barnas beste nødvendigvis over hensynet til Norges sikkerhet eller straffeoppgjøret det internasjonale samfunnet må ta overfor IS-krigerne.

Dersom vi gjør den vurderingen ser vi oss blinde på et lite knippe barn, av den grunn at de muligens er norsk statsborgere. Det er å bevege seg bort det rimelighetsforholdet man burde føle mellom fokuset på «våre» IS-barn og de syriske og irakiske barna som i en årrekke har lidd under IS’ terrorvelde. Skylder vi ikke disse barna noen oppmerksomhet?

Det er nesten påfallende hvor stor oppmerksomhet IS-barna får av norske bistandsorganisasjoner og enkelte politiske partier. Det som i utgangspunktet kunne vært et marginalt bidrag i den politiske diskursen dominerer nå fullstendig, og saken brukes som brekkstang i regjeringskoalisjonen.

Røde Kors er blant dem som har tatt sterkt til orde for at Norge bør hente IS-barna. Samtidig nekter organisasjonen å bistå med innhenting av DNA-opplysninger – som etableres før barna eventuelt kan hentes – fordi de ønsker å forholde seg nøytrale. Noe skurrer når humanitære organisasjoner holder fast ved sine prinsipper, men samtidig angriper den norske stat for å gjøre det samme.

IS-ofrene bør være det tyngste hensynet

Hvem er de virkelige ofrene for IS’ grusomheter? Det er sivilbefolkningen i Irak og Syria. Yezidi-kvinnene som ble solgt som sexslaver. Familier som bokstavelig talt ble sprengt i fillebiter. Byer i ruiner, titusenvis av internt fordrevne som nå skal forsøke å gjenoppbygge livene sine. De sitter også i flyktningeleirene sammen med overgriperne fra IS. Lokalsamfunnene sitter igjen med nærmest ingenting, og krav om oppgjør og straff lyder sterkt når de kommer til ordet. For at befolkningen i de krigsrammede områdene skal kunne gå videre etter konflikten må overgriperne straffes der forbrytelsene ble begått.

Om IS-barna hentes hjem vil foreldrene følge med. De vil få milde straffer her, langt fra sine ofre, for deretter å slippes løs i et samfunn de avskyr og ønsker å erobre. Sivilbefolkningen i Irak og Syria er nøkkelen til straffeprosessen. De må få vitne mot IS-fremmedkrigere og forbrytelsene som begått mot dem. Det er her Norge bør fokusere sin innsats.

Lokalsamfunnene må få sin rettferdighet. Vi bør ikke hente hjem IS-barna før det er gjort.

 

Fra forsiden