Kulturell kapital

– Det var deilig å være inne i en kald og rå grotte

– Jeg satt i transe i tre kvarter og så på innsiden av grottene, forteller Emma Clare Gabrielsen. Foto: Vegard Kleven. Gjengitt med tillatelse av kunstneren og Schloss, Oslo.

KULTURELL KAPITAL: – Alkoholiserte, semimisantropiske karer appellerer tydeligvis til meg, sier Emma Clare Gabrielsen i en prat om nordiske grotter, Hamar-humoren og mye mer.

– De siste månedene har jeg jobbet døgnet rundt, og jeg kan ikke huske min siste kulturopplevelse. Dessuten er jeg opptatt. Kan du ringe tilbake i morgen? svarer Emma Clare Gabrielsen (25).

Gabrielsen har laget NRK-serien Innafor, som har fått masse oppmerksomhet de siste ukene. Dagen etter har Gabrielsen tenkt seg om.

– For et par uker siden var jeg på åpningen av Leander Djønnes utstilling Øyde til øyde på SCHLOSS, galleriet til Ida Ekblad og Marie-Alix Isdahl Voisin i et gammelt Porsche-bilverksted på Sofienberg. Øyde til øyde er en slags dokumentarisk sakte-TV-film: Nordiske grotter, gruver og ruiner minutt for minutt i 40 minutter. Jeg satt i transe i tre kvarter og så på innsiden av grottene, og det var vanvittig vakkert. Og så leste en fruktbonde opp diktene til Djønne.

– Hva handlet diktene om?

– Jeg klarer ikke å gjengi dem på stående fot, men de handlet om natur, vil jeg tro, og de var skrevet på nynorsk.

– Det høres spesielt ut.

– Etterpå gikk vi på karaokebar på Bør & Børsen.

– Hvilke sanger gikk det i?

– Det pleier å gå mye i David Bowie, og jeg har to standardlåter, «Rebel Rebel» og «Space Oddity». Men den kvelden var lillemor på vannvogna. Jeg prøver å kutte ned på alkoholinntaket ved å eksponere meg for drita mennesker. Tanken er at det skal ha en preventiv effekt, og jeg var på Bør & Børsen til grusomhetens time inntraff rundt klokken ett. Da smøg jeg meg hjem. Det er en strategi jeg har brukt det siste halvåret.

En typisk kveld på Bør & Børsen. Foto: Bør & Børsen.

– Har du vært edru det siste halvåret?

– Nei, er du gal. Men jeg har drukket litt mindre enn jeg vanligvis gjør.

– Hvor mye drikker du?

Gabrielsen blir stille.

– Skal ikke dette handle om kulturopplevelser, ikke mitt alkoholinntak?

– Tilbake til gruvene. Hvorfor var de fantastiske?

– Jeg har en kraftfull og pågående kulturopplevelse jeg vil fortelle om, nemlig Joakim Kjørsviks roman I fjor var en lang natt. Det er en bok jeg har hatt lyst til å veldig lenge. Det hender svært sjelden, og dette var kanskje tredje gang i løpet av livet mitt, men da jeg begynte å lese romanen, ble jeg fylt av en slags prematur kjærlighetssorg. Jeg innså at dette var en bok jeg kom til å elske høyt, at jeg kunne lest den ferdig i løpet av en dag, og at jeg aldri hadde lyst til å lese den ferdig. Kjørsviks bok er en reise gjennom Oslos underverden med rus og krimisser, one night stands, slåsskamper og juging, og den inneholder noen nydelige språklige bilder jeg umiddelbart ble veldig glad i. Hovedpersonen fantaserer på et tidspunkt om å gjøre skitne ting med en dame han ikke burde gjøre slikt med, og han drømmer om å klaske håndflatene over skinkene hennes «til de rødmer som to feite konfirmanter». Jeg leste setningen og tenkte at bedre enn dette, det blir det ikke.

– Det høres perverst ut?

– Ja, og?

Da Emma Clare Gabrielsen begynte å lese Joakim Kjørsviks roman, ble hun fylt av en slags prematur kjærlighetssorg. Foto: Tove Sivertsen / Kolon Forlag.

– Her er det forresten en rød tråd: Den første gangen jeg ble fylt av den sorgen, var jeg 16 år gammel og leste Ham on Rye av Charles Bukowski. Den andre gangen leste jeg min første bok av Ola Bauer, Graffiti. Kjørsvik, Bukowski og Bauers bøker handler alle om alkoholiserte, semimisantropiske karer som både hater livet og elsker livet. Slikt appellerer tydeligvis til meg.

– Er det misantropien som får deg til å oppsøke drita mennesker i edru tilstand?

– Alt henger sammen.

– Vi må tilbake til gruvene til Djønne. Hvorfor var de så fantastiske?

– Jeg liker nordisk natur veldig godt, men jeg går lite i skog og mark, og det var deilig å være inne i en kald og rå grotte i tre kvarter.

– De fleste som går ute i naturen, oppsøker ikke kalde og rå grotter?

– Nei, jeg likte meg urovekkende godt i de kalde og rå grottene.

– Hvorfor gjorde du det?

– Jeg har jobbet med en personlig dokumentarserie i et år, og jeg er veldig lei av meg selv. Det var deilig å la meg suge inn i noe som ikke hadde med meg selv eller med andre mennesker å gjøre. Det var meditativt, digg og befriende å se på grotten og ruinene.

Emma Clare Gabrielsen var DJ Grusom på «Litterært Nachspiel» på Deichmanske bibliotek sommeren 2015. Foto: Kristin Kessler.

– Tusen takk.

– Jeg kom på enda mer! Den siste konsertopplevelsen min var Jaa9 & OnklP på Hamar.

– På Hamar?

– Jeg elsker Hamar! Jeg har en forkjærlighet for Hedmark og Oppland og sier aldri nei takk til å dra til Hamar. Og jeg elsker hamarsinger.

– Du sier jo «hamarsinger» riktig.

– Hamarsinger, ja. Jeg har to ekser fra Hamar. Hamarsinger er trauste og joviale, og de har en kullsvart og bekmørk humor. En humor å dø for.

– Er det en sammenheng mellom rå grotter, rødmende konfirmantskinker og hamarsinger?

– Ja. Meg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden