Boccaccio og pestens dødelige ødeleggelser

Sykdommer opptrer forbausende sjelden i litteraturen. De finnes, naturligvis, ettersom det å bli syk tross alt er en del av menneskenes grunnleggende erfaringer. En rekke forfattere – fra Sofokles til Shakespeare, Dostojevskij og Thomas Mann – har forsøkt å gripe sykdommens vesen. Lidelsen er en påminnelse om at vi lever. Den er «tornen i kjødet» og en like universell erfaring som kjærligheten. Likevel har kjærligheten, i alle dens avskygninger og former, vært et langt mer populært motiv enn influensa og forkjølelse, eller for den sags skyld reumatisme, vannkopper, migrene eller omgangssyke.

En som fanger både sykdommens og kjærlighetens ytterligheter i sitt litterære univers, er den italienske dikteren Giovanni Boccaccio. Han skrev mot slutten av 1340-årene Decameronen, som er et av de sentrale verkene ikke bare i italiensk, men også i europeisk litteratur. De hundre novellene som boken består av, omhandler alle, i en eller annen form, det temaet som vi mennesker elsker mest av alt, nemlig kjærligheten – den erotiske kjærligheten, den fromme kjærligheten, den berusende og romantiske kjærligheten, den skitne og tarvelige kjærligheten, kjærligheten blant rike, kjærligheten blant fattigfolk, den forsmådde, den uoppfylte, den lykkelige, den tragiske, den komiske og den voldelige kjærligheten. Novellene rammes imidlertid inn av en fortelling om det vi mennesker sannsynligvis frykter aller mest, nemlig den smittsomme sykdommen, pandemien, som feier med en dødelig kraft over verden og etterlater den velkjente hverdagen vår i ruiner. Hva ville forfatteren oppnå med en slik innramning, mon tro?

Pandemien som Boccaccio skriver om, er svartedauden. Den uhyggelige sykdommen traff Sicilia i 1347. Derfra spredte den seg utover kontinentet. Den nådde Firenze, Boccaccios hjemby, på nyåret i 1348 og lå og ulmet der inntil den flammet opp for fullt da sommervarmen slo til i mai, og nådde sin topp i juni og juli. I løpet av få uker døde 100 000 mennesker, noe som tilsvarte tre fjerdedeler av Firenzes innbyggere. Det som skjedde i løpet av disse ukene, er emnet for Boccaccios beretning, og fremdeles regnes denne beretningen som et av de viktigste vitnesbyrdene fra svartedaudens herjinger i Europa.