KULTUR

Ofre fra pesten blir begravet.
Ofre fra pesten blir begravet.

Boccaccio og pestens dødelige ødeleggelser

I Decameronen rammes kjærligheten inn av det vi mennesker sannsynligvis frykter aller mest, nemlig den smittsomme sykdommen, pandemien.

Publisert

Sykdommer opptrer forbausende sjelden i litteraturen. De finnes, naturligvis, ettersom det å bli syk tross alt er en del av menneskenes grunnleggende erfaringer. En rekke forfattere – fra Sofokles til Shakespeare, Dostojevskij og Thomas Mann – har forsøkt å gripe sykdommens vesen. Lidelsen er en påminnelse om at vi lever. Den er «tornen i kjødet» og en like universell erfaring som kjærligheten. Likevel har kjærligheten, i alle dens avskygninger og former, vært et langt mer populært motiv enn influensa og forkjølelse, eller for den sags skyld reumatisme, vannkopper, migrene eller omgangssyke.

En som fanger både sykdommens og kjærlighetens ytterligheter i sitt litterære univers, er den italienske dikteren Giovanni Boccaccio. Han skrev mot slutten av 1340-årene Decameronen, som er et av de sentrale verkene ikke bare i italiensk, men også i europeisk litteratur. De hundre novellene som boken består av, omhandler alle, i en eller annen form, det temaet som vi mennesker elsker mest av alt, nemlig kjærligheten – den erotiske kjærligheten, den fromme kjærligheten, den berusende og romantiske kjærligheten, den skitne og tarvelige kjærligheten, kjærligheten blant rike, kjærligheten blant fattigfolk, den forsmådde, den uoppfylte, den lykkelige, den tragiske, den komiske og den voldelige kjærligheten. Novellene rammes imidlertid inn av en fortelling om det vi mennesker sannsynligvis frykter aller mest, nemlig den smittsomme sykdommen, pandemien, som feier med en dødelig kraft over verden og etterlater den velkjente hverdagen vår i ruiner. Hva ville forfatteren oppnå med en slik innramning, mon tro?

Pandemien som Boccaccio skriver om, er svartedauden. Den uhyggelige sykdommen traff Sicilia i 1347. Derfra spredte den seg utover kontinentet. Den nådde Firenze, Boccaccios hjemby, på nyåret i 1348 og lå og ulmet der inntil den flammet opp for fullt da sommervarmen slo til i mai, og nådde sin topp i juni og juli. I løpet av få uker døde 100 000 mennesker, noe som tilsvarte tre fjerdedeler av Firenzes innbyggere. Det som skjedde i løpet av disse ukene, er emnet for Boccaccios beretning, og fremdeles regnes denne beretningen som et av de viktigste vitnesbyrdene fra svartedaudens herjinger i Europa.

De hundre novellene er skrevet med stort patos, det vil si de appellerer til følelsene og de følelsesmessige reaksjonene våre. Vi ler og gråter, frydes og vemmes over de ulike hendelsene som forfatteren på elegant og lekent vis ruller opp for oss. Beretningen om pesten, derimot, er skrevet med nøktern distanse. Som leserne hans da hadde fått merke, hadde pesten satt sitt preg på europeisk politikk, økonomi og kultur i aller videste forstand. Boccaccio rapporterer imidlertid ikke bare om pestens handlingsforløp. Han diskuterer også de umiddelbare samfunnsmessige og verdimessige konsekvensene. Han skildrer de omfattende fysiske lidelsene, men også innbyggernes mentale og emosjonelle reaksjoner.

Forfatteren forklarer innledningsvis at noen hevdet at pesten var Guds straffedom eller resultat av uheldige astrologiske konstellasjoner. Disse teoriene blir imidlertid raskt avvist. De mange overtroiske forestillingene som svirret rundt om i Europa, interesserer ikke Boccaccio. Han har en langt mer rasjonell tilnærming: Uansett hva årsaken til sykdommen måtte være, skriver han, så oppsto den i Østen og spredte seg derfra vestover med en sjelden fart og styrke. Han snakker om pesten som en katastrofe, og skildrer hvordan innbyggerne forsøkte å stoppe den ved ulike foranstaltninger, ikke så ulike de vi foretar nå om dagen under korona-epidemien: Firenze ble ryddet og rengjort, syke fikk ikke lov til å komme innenfor byens murer, og en rekke tiltak ble iverksatt for å sikre folks helse – men til ingen nytte. Sykdommen var nådeløs.

På klinisk vis skildrer forfatteren hvordan pesten utviklet seg i tre ulike stadier: I motsetning til Østerlandene, hvor sykdommen startet med neseblødning, begynte sykdommen i Firenze med byller, store som epler eller egg, i armhulene og i lysken. Derfra spredte byllene seg utover hele kroppen. Siste stadiet var annerledes. Kroppen ble med ett dekket av brune eller svarte flekker, forklarer Boccaccio, noe som var tegnet på at døden snart ville inntreffe. De færreste ble friske. «Nesten alle døde innen tre dager», skriver han, «etter at de nevnte tegn hadde vist seg; noen før, andre noe senere; de fleste uten feber eller andre anfall.»

Det overraskende med denne beskrivelsen, er hvor presis forfatteren er, og iakttagelsene er senere bekreftet av moderne legevitenskap. Noe annet bemerkelsesverdig er smittebegrepene. Boccaccio kunne ikke vite at svartedauden skyldes bakterien Yersinia Pestis som smittes fra mus og rotter gjennom lopper. Dette var noe man oppdaget langt senere. Men Boccaccio gir et tydelig bilde av hvor smittsom pesten var. Sykdommen spredte seg ikke bare gjennom samkvem med de som var angrepet, skriver han. Bare man rørte på klærne eller på gjenstander som den syke hadde vært i kontakt med, overførtes sykdommen. Ja, smittekraften var så stor at den ikke bare gikk fra menneske til menneske. Boccaccio beretter hvordan han, med egne øyne, så hvordan griser, som rotet med trynene sine i filler som hadde tilhørt de omkomne, plutselig fikk krampetrekninger som om de hadde spist gift og falt døde overende.

Hvordan reagerte så innbyggerne på pesten? Her kommer vi til det mest smertefulle ved fortellingen. Boccaccio rapporterer hvordan syke ble forlatt for å lide og dø i ensomhet. I frykt flyktet folk for å berge seg selv. Noen forsøkte å isolere seg og leve måteholdne liv, adskilt fra omverden. Andre gjorde det motsatte og lot pesten være anledning til en uendelig fyllefest. De ravet fra vertshus til vertshus, skålte og skjemtet det hele bort, eller de plyndret de husene som var forlatt og nå sto tomme. Andre igjen forsøkte å leve så normale liv som mulig, og holdt blomster eller velduftende urter oppunder nesen når de gikk ut for å dempe stanken av sykdom og død.

Det som åpenbart rystet forfatteren mest, var de som flyktet fra byen. Hardhjertet forlot de fødebyen sin, hjemmene og slektningen sine, skriver han. Det som opprører ham, er ikke det fåfengte i flukten. Som både leserne og forfatteren vet, var pesten like nådeløs utenfor bymurene som innenfor. Det opprørende er klasseforskjellene som svartedauden avslørte. Sykdommen rammet alle, men de fattige på et mer brutalt vis enn de rike, og det var bare de rike som hadde anledning til å flykte. De fattige måtte bli igjen, og forfatteren skildrer den jammerlige situasjonen deres. Fanget i sine bydeler ble tusenvis smittet hver eneste dag, og ettersom de, i motsetning til de rike, ikke hadde noen til å hjelpe seg, døde nesten alle uten unntak. Mange lå strødd rundt om i gatene, eller de døde ensomme, uten noen hos seg, og ble ikke oppdaget av naboene før stanken av den råtnende kroppen deres slo ut av rommet.

Boccaccio skildrer et samfunn i fullstendig oppløsning – barn som forlater sine gamle foreldre, brødre og søstre som skyr hverandre, og det verste av alt, foreldre som nekter å pleie sine syke og døende barn. Tradisjonelle verdier ble snudd på hodet. Selv skikken med å gi folk en verdig begravelse, eksisterte ikke lenger, sier han, noe som jo i seg selv er et tegn på kaos. Moralen i et samfunn har til alle tider blitt målt nettopp i hvordan vi behandler de døde. Men det finnes også helter i Boccaccios fortelling, og det er de fattige som steller de syke.

Også på dette punktet regnes Boccaccio for å være historisk korrekt: Det var de lavere samfunnsklassene, samt middelklassen, det vil si de som hadde økonomi til å flykte, men som likevel valgte å forbli, som tok seg av de syke, i Firenze så vel som i resten av Europa. Og det er de som er heltene i Boccaccios historie. På forsiktig vis antyder han hvordan gamle normer og økonomiske skillelinjer ble forskjøvet, og en ny samfunnsklasse reiste seg i kjølvannet av pesten, nemlig borgerklassen.

Men la meg komme tilbake til spørsmålet. Hvorfor åpner Boccaccio de frodige og livsbejaende kjærlighetsnovellene sine med denne uhyggelige skildringen av pesten?

Årsaken er åpenbart forfatterens ønske om å minne oss lesere om vår sårbarhet. Memento mori, husk døden, kalte de gamle romerne det, og i senmiddelalderens og renessansens fromhetslitteratur var ars moriendi – eller kunsten å dø – en populær litterær sjanger. Målet var å korrigere menneskets arroganse. Ars moriendi var fromhetsøvelser som minnet leserne på at selv om vi mennesker er skapt i Guds bilde, er vi ikke guder. Tanken på døden kaster med andre ord en sannhetens skygge over vår selvgodhet.

Et annet begrep som litteraturforskere gjerne bruker på Boccaccios tekst, er det latinske serio ludere – alvorslek. Også dette begrepet eller denne ideen går tilbake til antikken. Apuleius’ eventyrlige roman Det gyldne esel er et klassisk eksempel på serio ludere. I renessansen ble sjangeren umåtelig populær. Forfattere som Ariosto, Rabalais og Shakespeare var høyst fortrolige med serio ludere: Gjennom latteren og lekens kvikke rollespill og perspektivskifter fanget de kontrastene og de dype paradoksene i menneskets tilværelse.

Mitt yndlingseksempel på serio ludere er likevel Dantes Guddommelige Komedie. Fra fiksstjernehimmelen, etter den lange vandringen gjennom helvetet, skjærsilden og til slutt himmelens kloder, vender vandreren Dante seg mot jordkloden.

Jeg sendte blikket ned igennem alle

syv sfærer – og dér så jeg vores klode,

så uanselig at jeg måtte smile;

og den der holder fast ved denne indsigt

bør kaldes vis, mens den hvis tanker færdes

ad andre veje, sandelig bør ynkes!

(Par. XXII, 133–138)

Jordkloden er som en liten prikk, ja, så liten at forfatteren sier at han måtte smile da han så den fra de høye himmelsfærene. Men Dantes smil, liksom Boccaccios, er verken ironisk eller ondskapsfullt. Det er den vises smil, smilet til den som forstår at vi mennesker ikke er universets sentrum. Tanken på jordklodens litenhet og på menneskehetens sårbarhet irettesetter vår hang til narsissistisk arroganse og selvtilstrekkelighet. Beskrivelsen av pesten setter med andre ord Decameronens hundre kjærlighetsnoveller i relieff og minner oss om hvor takknemlig vi bør være for livets vakre lystspill.