KULTUR

– Kjærligheten, og ikke minst seksualdriften, er så sterk at den trosser pandemien

Peder Kjøs har skrevet novelle om forbudt kjærlighet i koronaens tid.

Publisert Sist oppdatert

Med sitt bidrag til Dekameronen viser Peder Kjøs – psykologen som i flere tv-serier og podkaster har brakt terapirommet ut til folket – frem sin skjønnlitterære forfatterpenn.

Novellen Lyst skildrer en situasjon som mange nyforelskede par kan kjenne seg igjen i denne våren:

De to hovedpersonene trosser karantenen for å møtes i smug.

– Dette med elskende som møtes i strid med koronareglene er en problemstilling som har dukket opp flere ganger blant lytterspørsmålene til podkasten «God bedring», forteller Kjøs.

– Folk vil så gjerne møtes, selvfølgelig, og så prøver de å presentere behovet sitt på en sånn måte at lege Kaveh Rashidi og jeg skal gi dem lov likevel. Det blir en klassisk konflikt mellom fornuft og følelser, mellom regler og begjær, og alle de rasjonaliseringene man gjør for seg selv for å få det til å gå opp.

Selv får han bare lyst til å si «nei, ærlig talt!» – men så blir protesten likevel halvhjertet.

– Jeg klarer det ikke helt. Kjærligheten og ikke minst seksualdriften er så sterk, den trosser hva som helst. Det er så menneskelig og så forståelig, enten det er en pandemi eller noe helt annet som kommer mellom oss. Det er jo selve livskraften vi snakker om her, og den hadde jeg lyst til å skrive om.

En av inspirasjonskildene bak Lyst er Hieronymus Bosch’s kjente malerier Lystenes hage (The Garden of Earthly Delights) fra 1503-1504. Maleriene viser hvordan det går når Adam og Eva lar seg friste av de jordiske, kjødelige gleder – en bevegelse fra paradis mot helvete.

Kjøs forteller at han synes det var moro å sette sin egen holdning, som han beskriver som en lemfeldig, humanistisk «jaja-holdning», opp mot strenge Hieronymus Bosch.

– Jeg blir både litt stolt og litt flau over meg selv.

Selvgranskning

I mars kom Kjøs med en ny essaysamling, Alene, som i koronakrisens selvisolasjon fikk en uventet, akutt aktualitet: I boken utforsker han nemlig ensomhetens velsignelse og forbannelse – hva det gjør med oss å være ensomme og hvorfor så mange er ensomme i vår tid.

Men Kjøs erkjenner at han synes det er mye vanskeligere å skrive skjønnlitteratur enn sakprosa.

– Begge deler er måter å utforske et stoff på, de er begge høyttenkning, men i skjønnlitteraturen blir det hele mye mer emosjonelt og personlig, selv når det er fiksjon. Sånn håper jeg det er for leseren også.

Slik har han det i alle fall selv, forteller han:

– Skjønnlitteraturen går mer rett i hjerterota og gir en mulighet for selvgransking, og ikke minst er den en spore til å undres enda mer over hva som egentlig foregår inni og mellom andre mennesker.