På bildet ser vi treningsleiren Seymour, som ble etablert ved utbruddet av første verdenskrig.
På bildet ser vi treningsleiren Seymour, som ble etablert ved utbruddet av første verdenskrig.

Skår

En moderne Dekameronen: Syvende kapittel av Linda Therese Utstøl.

Publisert Sist oppdatert

For fire dager siden hadde hun hostet, hatt litt vondt i halsen da hun våknet. Siden hun jobbet i butikk og møtte så mange mennesker hver dag, var det ikke et spørsmål en gang, hun måtte bli hjemme til hun var helt frisk. Hun hadde laget seg en kopp te, satt den på nattbordet. Katten lå ved siden av henne i senga. Hun forsøkte å lese en bok, en roman med en sekser og to femmere på pocketcoveret. Katten pustet høyt, nesten snorket. Hun greide ikke konsentrere seg. Hun dyttet til det grå pelsdyret, den våknet, strakte seg, spankulerte opp på brystkassa hennes, sto med sin fulle tyngde på strake ben.
– Au, slutt. Hun lo, klødde den på halsen så den skulle legge seg ned. Under haka. Holdt boka langt ut mot den ene siden så det skulle være mulig å lese. Katten malte, trykket klørne sine mot den følsomme huden.

Hun satt i lotusstilling, fulgte en yoga-video. Tenk bare på pusten, tenk ut, inn, ut, inn. Hun lukket øynene og så for seg at hun var koblet til en respirator. Den dyttet luft ut, inn, ut, inn. Tidligere hadde hun trodd lungene pustet i kraft av seg selv, at de var mer som hjertet, en muskel, noe aktivt, ikke bare slappe ballonger som ble fylt med luft på grunn av at musklene rundt ribbeina og mellomgulvet lagde et større hulrom i brystet. Hun stilte seg på alle fire, trakk pusten, skjøt rygg. Det var meningen hun skulle dratt til Italia i sommer. Nå var landet stengt, mellom åtte hundre og ni hundre døde om dagen, alene uten familie eller venner. Hun forsøkte å se det for seg. Å dø fordi man ikke fikk puste hadde hun hørt var en av de verste måtene å dø på. Hun pustet ut, lot ryggen bli svai, så opp mot taket, katten hennes gned seg inntil det ene låret, hun pauset videoen, hun hadde lenge tenkt hun burde donere penger til Leger uten grenser, men hadde glemt det.

Hun lukket oppvaskmaskinen litt for hardt. Kjente det var en motstand der, men klemte likevel hardere til hun hørte lyden av knust glass. Den var vakker, et sjokk, endelig en slags forløsning. En slags omsorg da hun plukket opp skårene. Hun hadde sjelden gjort det med vilje, men det flislagte kjøkkengulvet gjorde det umulig å miste noe uten at det gikk i stykker. Det hadde over tid skapt en forventning som ikke pleide være der. Nå stoppet hun automatisk på vei til benken med den brukte frokosttallerken i hånda. Så på tallerkenen, så på gulvet, hun kunne godt ha likt å bli invitert til et gresk bryllup, eller et jødisk. For tre uker siden hadde hun lekt en lek. Hun hadde telt antall dager det tok før noen andre enn moren hennes tok kontakt med henne. Etter en og en halv uke kastet hun en kaffekopp i veggen, lyden var forutsigbar, som det beroligende suset fra støvsugeren da hun plukket opp skårene.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her