Redaksjonen blogger

Dekonstruer majoriteten!

PS: Men den må gjerne fortsette å kalle seg majoritet. Og forresten, kan vi stoppe demoniseringen av Thomas Hylland Eriksen nå?

PS: Men den må gjerne fortsette å kalle seg majoritet. Og forresten, kan vi stoppe demoniseringen av Thomas Hylland Eriksen nå?

Den siste uken har sett en mer enn anselig mengde debatt om Thomas Hylland Eriksen, og særlig hans utsagn om å dekonstruere majoriteten. Et av innleggene i debatten, fra Lily Bandehy i Aftenposten, beskyldte på lite smakelig vis Thomas Hylland Eriksen for å ha vært dråpen som fikk begeret til å flyte over for Anders Behring Breivik.

Hylland Eriksens utsagn lyder slik i original: ”Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger.”

Utsagnet består egentlig av to påstander: At det er viktig å dekonstruere majoriteten. Og at denne dekonstruksjonen bør kunne innebære at majoriteten ikke lenger kalles majoritet. I debattene rundt utsagnet er det første del som har fått mest oppmerksomhet, skjønt det i for eksempel angrepet fra Bandehy var utlagt som at Hylland Eriksen ville dekonstruere demokratiet.

Men den første delen av Hylland Eriksens utsagn, om betydningen av å dekonstruere majoriteten, trenger man ikke være noen naiv multikulturalist for å si seg enig i eller i hvert fall se poenget med. Dessverre er det kanskje en av de mest misforståtte enkeltsetninger i politisk debatt siden Thatchers ”There is no such thing as society”. Jeg er enig i første del av setningen. Selvfølgelig er jeg enig i den. Det skulle da bare mangle. Forhåpentligvis vil leseren også være det ved artikkelens slutt.

Den andre delen av setningen, om at majoriteten ikke lenger skal kunne kalle seg majoritet, som har fått mindre oppmerksomhet i denne runden, er jeg derimot ikke enig i. Jeg er sant å si ikke sikker på om Hylland Eriksen er det heller, eller er det lenger. Det får tiden vise. Den er problematisk på flere plan, men den rettferdiggjør, og forklarer egentlig ikke heller, det voldsomme hatet mot Hylland Eriksen som dukker opp både herfra og derfra.

Selvfølgelig dekonstruksjon

Første del først. Begrepet har åpenbart blitt forstått ganske så ulikt av deltagere i den offentlige debatten. Det er derfor på sin plass kort å skissere hva Hylland Eriksen legger i det, i tråd med alminnelig fagterminologi – men også å skissere hvorfor denne dekonstruksjonen er viktig.

Dekonstruksjon handler ikke om å ødelegge noe som helst, men å forstå bestanddelene i begreper og forholdet mellom dem, forstå hvordan de er konstruert. Min erfaring er at blant dem som ikke er fortrolig med den faglige betydningen av begrepet, møter man ofte på én av to reaksjoner: ”Du sier at ingenting egentlig finnes, og det er feil.” Eller: ”Hvis det bare er det du mener, er det jo helt selvsagt og uinteressant.”

Den siste forståelsen treffer desidert nærmest: På et vis er dekonstruksjon så selvsagt at det ikke burde vekke noen større oppsikt, eller ansees som spesielt revolusjonerende. De fleste av oss bedriver litt dekonstruksjon av begreper i hverdagen, når vi oppdager at andre legger andre ting i begreper enn oss selv, og diskuterer med dem for å finne ut hvordan vi plasserer dem i forhold til hverandre. Men av og til dekonstruerer vi ikke, og litt forenklet kunne man si at når Jacques Derrida innførte begrepet dekonstruksjon, var det for å dekonstruere begreper og tekster han opplevet det ikke var reflektert nok over.

Hvite kinesere

Et eksempel fra hverdagen, og med relevans for Hylland Eriksens utsagn: For et par år siden bodde jeg i New York. En venninne av meg er kinesiskamerikaner – hun ble født i Taiwan av mandarintalende emigranter fra Nord-Kina, og kom til USA som ung. Hun er høy, relativt lys i huden, velutdannet og amerikansk. Likevel er hun også kinesisk. Når jeg var ute med henne og hennes kinesiskeamerikanske venner, opplevet jeg min identitet hvit. Den relevante kontrasten i situasjonen var altså at de var kinesiske, mens jeg var hvit. I noen grad var selvsagt de også amerikanere, mens jeg var norsk – men det opplevdes som mindre viktig. Var jeg ute med henne og andre amerikanske venner, var opplevelsen derimot at de alle var amerikanere, av ulike avskygninger, mens jeg var norsk.

Men når jeg en dag besøkte China Town sammen med henne, endret identitetsopplevelsen seg. China Town-kinesere er typisk mye lavere, mørkere i huden, ofte fra det kantonesisktalende syd, selv om mandarin er blitt vanligere. Da var opplevelsen ikke lenger først og fremst at hun var kinesisk – de var kinesiske, hun var amerikansk, eller til og med – pussig nok, og ikke faktisk korrekt – en del av majoriteten i møte med nye minoriteter.

Gjennom amerikansk historie har termer som ”hvit” og ”majoritet” endret betydning. ”Hvit” omfattet for hundre år siden for eksempel ofte ikke jødisk. Jødene som kom til New York ble forbundet med mørkt hår og lett eksotiske trekk, de jobbet som slaktere og som tekstilhandlere, de bodde på Lower East Side, sammen med andre suspekte personasjer, som italienere, irer og de ovennevnte kinesere. Idag er både jøder og italienere og irer helt selvsagt hvite, og inngår i ulike sammenhenger i et ”vi” som kan kontrasteres med latinamerikanere, afroamerikanere og, altså, i noen grad, kinesere.

Overlappende identiteter

Jeg er fortsatt en hvit nordmann, min venninne er fortsatt kinesiskamerikaner. Dekonstruksjonen gjør ingen skade på noen av oss. Men hvilke aspekter ved vår og andres identitet vi vektlegger i ulike situasjoner skifter altså, uten at det rokker ved vår fundamentale forståelse av oss selv.

Det samme gjelder alle andre identiteter vi har, båser vi settes i og setter oss selv i: Jeg er konservativ, korsanger, forhenværende hobbytennispiller, lutheraner, europeer, hvit og akademiker, for å nevne noe. I ulike sammenhenger blir identitetene aktivert, og kan lage opplevelser av ”oss” og ”dem”.

Møter man en nordmann i utlandet, kan man bli veldig norsk: Åh, er du norsk? Hvor er du fra, da? Kjenner du Fredrik? – han må ha gått to kull over deg på videregående. Ja, jeg synes også at janteloven kan være kvelende. Forresten var fotballen bedre på nittitallet, da hadde vi spillere på topp europeisk nivå, se på Carew nå, seks mål på tre sesonger, det er ikke mye å skryte av. Ja, du var vel knapt født da Halvsju gikk på TV.

I andre sammenhenger er inndelingene annerledes. Jeg sang i sin tid i et kor i Russland, og når vi besøkte andre steder for å synge konsert, var jeg korist, ikke først og fremst utlending, mens publikum var publikum, selv om de var russere. Slike overlappende identiteter er nyttige, fordi de gir innganger til å møte, og føle fellesskap med, andre mennesker. Derfor er det fint å dekonstruere majoriteten. For ordens skyld: Minoritetene bør selvsagt også dekonstrueres. Noen ganger, og i noen situasjoner, kan man oppleve at andre identiteter oppleves like sterk som den etniske, men det er nok ikke det vanlige.

Det norske er viktig

Det bringer oss til andre del av Hylland Eriksens setning: At majoriteten ikke lenger skal kalles majoritet. Hva skal det innebære? Jeg tror nok det er en spissformulering fra Hylland Eriksens side, og i et intervju med Minerva idag angrer han også på å ha formulert seg slik, og mente også dette måtte forstås som et akademisk strategi, ikke et normativ syn. Samtidig er det et faktum at Hylland Eriksen i ulike sammenhenger nokså konsistent har tatt til orde for å vektlegge sterkere vår øvrige identiteter, og også å forstå vår norske identitet som mindre nettopp norsk. Mye av det vi forbinder med norske, har jo sin opprinnelse andre steder, har han for eksempel ofte påpekt. Medredaktør Torbjørn Røe Isaksen ga et glitrende tilsvar til denne måten å oppfatte nasjonalt særpreg på, som kanskje best kan oppsummeres i A. O. Vinjes dikt:

Dei største tankar vi alltid få
av verdsens det store vit,
men desse tankar dei brjotast må,
lik strålar av soli som alltid få
i kver si bylgje ein annan lit.

Vi kan dekonstruere vår norske identitet, og vi kan bli oppmerksom på hvordan den forholder seg til våre øvrige identiteter. Men at majoriteten ikke lenger skulle kalles majoritet, ville måtte bety en kraftig svekkelse av vår norske identitet relativt til andre identiteter: At vi faktisk i større grad følte oss som korister og europeere, snarere enn nettopp nordmenn.

Det er jeg svært skeptisk til. Opplevelsen av at den norske identiteten er grunnleggende, er sterk hos de fleste; å skulle forsøke å endre folks identitetsopplevelse uten god grunn, synes ualminnelig lite hensiktsmessig. Men denne identiteten er også nyttig, fordi det bidrar til et godt fungerende nasjonalstat, et sterk demokrati, og en opplevelse av å være et fellesskap, både politisk og kulturelt. En sterk norsk identitet medfører selvsagt at noen ikke er en del av denne identiteten. Derfor vil det finnes en majoritet, og en minoritet. En mengde komplekse utfordringer – både begrepsmessig og politisk – er knyttet til hvordan vi forholder oss til dette på integrasjons- og innvandringsfeltet (jeg har skrevet om ulike betydninger av det norske her), men det endrer ikke det forhold at det er sunt med en sterk norsk identitet.

THE og andre hatfigurer

Kanskje ville også Thomas Hylland Eriksen være enig i det idag. Han har den siste tiden pekt på at flere av utsagnene han er blitt sitert på, er skrevet i en annen kontekst – 1990-tallet, etter EU-debatten, etter OL på Lillehammer; han ville uttrykket seg annerledes idag. Men jeg er nok fortsatt uenig med ham i forståelsen av betydningen av kulturell identitet – jeg kritiserte for eksempel hans kapittel i boken Motgift som kom ut tidligere i år.

Men: Det er ok. Hylland Eriksens politiske syn er ikke dramatiske eller ekstreme, men er på mange vis nokså greit plassert i en norsk mainstream. Derfor er det vanskelig å omtale debatten den siste uken uten også å ta opp alt hatet som har kommet til syne, mot Thomas Hylland Eriksen – som hatfigur ofte bare omtalt som en slags supervillain: THE. Når Bandehy gikk langt i å gi Hylland Eriksen skylden for 22. juli, er det nemlig bare toppen av et isfjell som den siste uken har spredt sin kulde – eller brennende hat, alt etter som – i alle kriker og kroker av de sosiale medier. Hylland Eriksen er heller ikke det eneste hatobjektet – han avlaster her Marte Michelet i rollen som favoritthatobjekt i disse kretsene.

Jeg er blant dem som ønsker en strammere innvandringspolitikk, og jeg ser ofte grunn til å kritisere både Hylland Eriksen, Michelet og de fleste andre som kan tenkes å inngå i dette hatuniverset. La oss derfor et øyeblikk se bort i fra at å beskrive norsk virkelighet som på vei mot en apokalyptisk dystopi, synes noe prematurt. Viktigere er dette: Thomas Hylland Eriksen, eller Marte Michelet for den del, er ikke skyld i norsk innvandringspolitikk eller integreringspolitikk. De har heller hatt noen dramatisk innflytelse på vår forståelse av norsk identitet. Innvandringspolitikk har vært en sak ved alle valg de siste tredve årene. Politiske partier har stilt til valg på innstramninger. Joda, store deler av pressen har i perioder dekket feltet med visse blindsoner, skjønt det alltid har vært unntak fra dette bildet. Men slik er det alltid. Å hevde at andre stemmer enn Hylland Eriksens har vært fraværende fra debatten, er virkelighetsfjernt. Hvis du er sint på norsk innvandringspolitikk, og vær gjerne det, vær sint på oss. Det norske folk. Vi har skylden.

Men aller viktigst er kanskje hva det å holde seg med hatfigurer gjør med politisk debatt: Det forgifter den. De sterke antipatiene mot Thomas Hylland Eriksen bidrar blant annet til at altfor mange altfor kritikkløst misforstår hva han faktisk sier – joda, dekonstruksjon er et ord som ikke akkurat er selvforklarende, men det er ganske mange som har forsøkt å oppklare hva det betyr i konteksten, som man kunne lyttet til om man ikke hadde fiendestemplet dem. Det bidrar til at alt leses i verste mening, at man deler inn politikken i uforsonlige leire av motstandere og venner, der alt ”motstanderne” sier, uansett hvor imøtekommende, tolkes som ikke bare dumt, men samfunnsundergravende, mens alt ”venner” sier, uansett hvor hårreisende – som Bandehys 22. juli-anklage – møtes ikke bare med forståelse, men ofte med trampeklapp. For noen bygges en identitet på dette: Motstand mot ”kultureliten”. Artig nok er denne identiteten noen grad transnasjonal, og finner fellesskap med lignende strømninger i andre land, og føler seg nok i noen grad større kulturelt felleskap med dem enn med Hylland Eriksen og Michelet. Jeg har skrevet om denne debattlogikken tidligere.

Debatten om kultur, nasjon, innvandring og integrering er ofte preget av sterke følelser, på alle sider. Nettopp derfor er det ualminnelig viktig at vi husker på å lese våre motstandere med raushet, og at vi minner oss selv om betydningen av fra tid til annen se kritisk på eget ståsted. Joda, også ”den andre siden” har sine hatfigurer. Christian Tybring-Gjedde har vært et yndet hatobjekt, og hans meninger er ofte er blitt urimelig utlagt. For andre har Hege Storhaug vært sjefsheksa. Men en ”han-kastet-sneball-først”-logikk er ikke holdbar for voksne mennesker.  Om den kristne kulturarv skal ha noen betydning, må vi kontinuerlig minne oss om at det er mer interessant å lete etter bjelken i sitt eget øye, enn etter fliser i andres. Om du likevel blir stukket av en fiendtlig flis, er det også full anledning til å vende det andre kinn til. Jeg ber ikke noen om å pugge Luthers katekisme utenat her: Dette er kristen kulturarv 101.

Interessant og gledelig nok har Hege Storhaug skrevet et tankevekkende innlegg om angrepene på Hylland Eriksen. Storhaug har selv blitt beskyldt for både det ene og det andre opp igjennom. Hun og Hylland Eriksen har sjelden vært på samme side i den offentlige debatt, men nå går hun i rette med den manglende generøsitet, og hatet det avler, som hun ser i debatten.

Hvis noen av Hylland Eriksens skarpeste kritikere fortsatt leser denne artikkelen, er min oppfordring: Kanskje det neste objektet for dekonstruksjon kunne være hatobjektet THE? Det betyr ikke at alle antipatier eller uenigheter forsvinner. Men kanskje kunne majoriteten av hatet i denne runden – både i Derridas betydning av ordet, og i en mer folkelig betydning – endelig dekonstrueres.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden