Demokrati og frihet – unntatt i krise?

Andreas Slettholm, kommentator i Aftenposten, har et poeng når han peker på at sjokket over en plutselig krise kan svekke dømmekraften.

Som demokrati og som frie mennesker er vi sårbare nå.

I et velfungerende samfunn som vårt er det fare for at stiene som viser veien til demokratiets mest grunnleggende prinsipper, gror igjen. Vi trenger så sjelden å sette ord på dem. Når gangsynet blir uklart av sjokket over plutselig å stå midt i en pandemi, er det fort gjort å trå feil. Nå trenger vi å gå opp løypa, og holde stien vedlike. Vi må diskutere prinsippene for å styrke demokratiets immunforsvar.

Regjeringen har lyktes godt både med slå tilbake viruset og formidle konsistent informasjon. Samtidig ser vi at sentrale demokratiske prinsipper blir tatt opp til vurdering og må veies opp mot akutte behov for å verne om liv og helse.

Stortinget diskuterer Koronaloven og ekstraordinære fullmakter til regjeringen. Fylkesmenn foreslår å sette offentlighetsloven til side. Også i retorikken til norske politikere ser vi en til tider unyansert språkbruk som at «hensynet til helse går foran alle andre hensyn».

I andre land settes personvern til side og det innføres portforbud. Når direktøren i Datatilsynet uttaler at heller ikke personvernmyndighetene i denne situasjonen med sikkerhet kan si nøyaktig hvor grensene mellom det akseptable og uakseptable går, er det en klar melding til oss alle om å være på vakt.

Vi vet at vi i ukene og månedene fremover vil møte store dilemmaer. Derfor trenger vi å klargjøre noen prinsipper vi kanskje ellers tar for gitt. Å fristes til å tro at de er selvfølgelige, vil være farlig. Her er et knippe av disse:

• Menneskelivet er ukrenkelig.

«Staten tar ikke livet av sine borgere», som Trine Skei Grande har sagt i en litt annen sammenheng. Men den skal også bidra til å beskytte sine borgere og iverksette tiltak for vår sikkerhet. Vi har alle en «iboende verdighet» som det ble formulert i innledningen til FNs menneskerettighetserklæring. Historien viser oss at vi ikke skal ta det for gitt. Og derfor skal vi også anerkjenne at den nasjonale dugnaden er et verdifullt uttrykk for at likeverdstanken står ved lag.

• Mennesket har rett til frihet.

Den samme artikkelen i menneskerettighetserklæringen som gir oss rett til liv, gir oss også rett til frihet. Artikkel 3 lyder: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.»

Her er vi ved kjernen av mange dilemmaer regjeringen og Stortinget nå tar stilling til, og som vi alle må delta i diskusjonen om. Hvilke inngrep i vår frihet er legitime for å hindre spredning av virus som tar liv? Statens plikt til å beskytte våre liv er ikke overordnet vår rett til frihet. Med andre ord: Staten kan ikke ta fra oss friheten, selv om hensikten skulle være å redde liv.

Dette leder oss til en annen viktig erkjennelse.

• Selv om vi i Norge stoler på myndighetene, skal lovene utformes ut fra at makt kan misbrukes.

Den høye graden av tillit i det norske samfunnet er et gode. Særlig i håndteringen av en krise. Men tilliten bygger blant annet på visshet om at lovverket sikrer våre rettigheter. Historien viser at statlig makt har blitt misbrukt i alle samfunn til alle tider.

Det er nettopp denne tanken vi trenger å holde fast ved når statsministeren nå ber oss alle laste ned en ny app på smarttelefonene våre. «Smittestopp» skal hindre smitte ved å kartlegge våre bevegelser. Den er frivillig, men det er ved å godta denne vi skal få lov til å ferdes fritt ute i samfunnet igjen. Data om dine bevegelser skal registreres av myndighetene. Og vi skal ikke få tilgang til koden som forteller oss hvordan appen egentlig virker. Fortjener virkelig dette å benevnes med det norske honnørordet dugnad?

• Demokratiet betyr at folket styrer.

Det stilles nå mange kritiske spørsmål til regjeringen om hvorvidt de følger faglige råd. Men politikernes oppgave er ikke å følge faglige råd. De skal lytte til faglige råd, for så å fatte beslutninger. Epidemiologene og helsefaglige miljøer gir politikerne kunnskapen de trenger. Når det gjelder evnen til å vurdere fordeler og ulemper ved tiltak og restriksjoner, er ikke ekspertene bedre skikket enn oss andre.

Regjeringen skal i de kommende ukene velge mellom ulike varianter av det som forenklet benevnes som undertrykkelsesstrategi og bremsestrategi. I hvilken grad skal vi la befolkningen immuniseres gjennom smitte, og i hvilken grad skal vi satse på at utvikling og vaksine kan komme oss til unnsetning?

Deres valg vil få store konsekvenser. For teknokratene er det kanskje ikke like selvsagt, men politikerne bør vite at ingen kan holde en regjering ansvarlig for at mennesker dør av et virus. Det er naturens gang. På den andre siden: At mennesker blir syke eller dør av bivirkninger i et offentlig vaksineprogram er myndighetenes ansvar. Disse avveiningene er derfor mer enn matematikk og sannsynlighetsberegninger.

• Sist, men ikke minst: Demokrati bygger på sannhet og åpenhet.

En pandemi endrer ikke på dette. Vi vil vite det regjeringen vet. Vi vil vite hva helsemyndighetene tilrår, og vi vil vite hva regjeringen mener. Og vi vil vite hvorfor. Vis det frem, pakk det ut og ta oss med i diskusjonen.

Akkurat når 17. mai-komiteene over hele landet hadde begynt å forberede årets feiring, startet diskusjonen om hvor store kompromisser vi kan gjøre med demokratiets prinsipper for å forebygge sykdom og risiko som følge av et virus.

I år er 17. maitogene avlyst. Men det er lenge siden vi har hatt større grunn til å markere grunnlovsdagen, og lytte til budskapet i talen fra elevrådslederen i skolegården: Vi må ikke ta friheten for gitt.